Skriv ut siden

Lengsel etter det sublime

Kritikk Av Margete Abelsen (04.11.2011 09:41 | Sist endret: 15.11.2011 05:08)

De veletablerte Inger SitterTrondheimskunstnerne, Inger Sitter, Håkon Bleken og Torhild Aukan viser i fellesutstillingen Landskapet gjennom oss abstraheringer av landskapet i ulike teknikker. Nettopp begrepet teknikk blir sentralt, for det viser seg at det er her utstillingens lesning blir værende, til tross for utstillingstittelens og katalogtekstenes fenomenologiske innpakning som tildeler keiseren en helt ny garderobe. 

Sitter og Bleken som regulært viser sin Kunstgave i 2. etasje ved Gråmølna, har for anledningen også trukket ned til 1. etasje med både nye og velkjente arbeider. I det ene rommet befinner det seg 16 kulltegninger signert Håkon Bleken. Tegningene er halvveis abstraherte landskapsbilder produsert på 70-tallet, der en eksperimentering med kullet og dets muligheter viser seg å danne en lek med former som oppløser motivet. I et annet rom deler arbeider av Torhild Aukan og Inger Sitter veggplassen. Et felles mål er å kommunisere personlige opplevelser av menneskets eksistens formidlet gjennom variasjoner av landskapet. På 50-tallet var Sitter med på å innføre den såkalte Lyriske abstraksjon her hjemme, en nonfigurativ modernisme som abstraherer erfarte naturinntrykk. Havet og svaberget som ofte har kommet til uttrykk i arbeidene hennes, har her veket plass for det som med titlene Furet værbitt og Vinterbilde virker å være et fokus på det nordiske klima.

Spennvidden i utvalget av utstillende kunstnere siden etableringen av Gråmølna i 2008 har vist seg å være noe begrenset. Å velge å stille ut arbeider av Sitter og Bleken også i lokalets 1.etasje fremfor å gi plass til nåtidig ikke-modernistisk kunst – i og med at Gråmølna er Trondheim Kunstmuseums alibi for samtidskunst – forteller noe om institusjonens strategi og/eller hensyn til regelverk som er heftet ved institusjonen. Om paviljongen skal kunne åpnes opp for mer engasjerende samtidskunst som ikke nærmest utelukkende er todimensjonale uttrykk med lokal tilknytning, gjenstår ennå å se.

Torhild AukanFor å gi en mer rettferdig lesning enn å karakterisere utstillingens, mer eller mindre fremsatte, hovedperson som et symptom, så viser Torhild Aukans fotografiske arbeider en teknisk egenart. Lavmælte fotografiske fragmenter av menneskekroppen er sammenstilt i triptyk eller plassert alene, de er forstørret og abstrahert, men likevel gjenkjennelige. Fokuset ligger på formene som blir nærværende eller fraværende i det fremkalte lyset. Noen verk er utført i sort-hvitt og andre i teknikken cyanotypi – slik det vises i den femdelte serien Flowing Transitions. Serien som tar utgangspunkt i det samme abstraherte fotografiet av et barns ansikt i forstørrede dimensjoner projisert over på en finerplate, minner unektelig i sin framtoning om Anne Karin Furunes` portretter. Barnets alvorlige og hemmelighetsfulle øyne stirrer direkte på oss, men samtidig også forbi.

Flowing Transitions ser ut til å henvise til den cyanblå fargens overganger i finerplatenes bjørkemønster. Cyanotypi som teknikk forløper seg ved å male lysømfintlige kjemikalier på et trevirke og la UV-stråler lyse gjennom en negativ plastfilm, før det hele utsettes for vann og avgir den distinkte cyanblå fargen. Intensiteten på fargen varierer etter graden av sollys kjemikaliene eksponeres for. Effekten danner en fornemmelse av at barneansiktet (en metafor for Mennesket?) flyter i vann eller blant transparente skyer. Et slikt «nærbilde» kunne skapt en følelse av nettopp nærhet, men uten realismens detaljer eller noen indikasjoner på en sammenheng blir de flytende i overflaten som abstraherte motiv.

I katalogteksten skriver Håkon Blekenutstillingens kurator, Märit Aronsson, at det i forbindelse med utstillingens tema er mange berøringspunkter med det sublime, en ordløs opplevelse bortenfor forstanden som understreker menneskets forgjengelighet opp mot naturens storslåtte evighet. Dermed hinter hun til den tyske landskapsmaleren Caspar David Fredrichs romantiske utforskning av det sublime landskapet – foreningen av det åndelige og det fysiske selvet gjennom kontemplasjon over naturen. Landskapet, som tidligere fungerte som kulisser for menneskelige følelser, blir i romantikken et emosjonelt engasjerende subjekt i seg selv. Aukan, Sitter og Bleken virker å basere sitt arbeid på å uttrykke en indre dramatikk og eksistensielle lengsler gjennom landskapet, men det er med ulikt hell dette når ut til betrakteren. 

Sammenstilt med Sitter og Blekens ekspressive tyngde fremstår Aukans lavmælte arbeider noe underkommunisert og stillestående. Den smittende referensielle effekten som potensielt kunne løftet Aukans verk, får dermed en motsatt effekt. Fordringen om kontemplasjon over eksistensielle lengsler, som et virkelig sublimt landskap kan evne å fremkalle, forvitrer i denne sammenhengen som noe diffust og tidvis som banalt.



Related news

1 Comment

Birgit K.Lundheim: on 04.01.2012 17:37

Takk, Margrete Abelsen, for en interessant tekst!
Her kommer en tekst til om samme utstilling. Den tar kun for seg Torhild Aukans bidrag til utstillingen, og ble skrevet i etterkant av Aukans 'artist talk' på Gråmølna den 26. november 2011. Aukan og jeg studerte delvis samtidig på KIT, og det var derfor med stor nysgjerrighet jeg møtte opp på arrangementet.


‘LANDSKAPET GJENNOM OSS’ (Gråmølna, 27. 10. 2011 til 08.01.2012)
Om prosessene bak Torhild Aukans arbeider

I 1994 hadde billedkunstneren Torhild Aukan et arbeidsopphold i Ny-Ålesund på Svalbard, en av verdens nordligste bosetninger. Her har Norske billedkunstnere en avtale med Kings Bay om bruken av ei av hyttene, kunstnerhytta. Da hun kom tilbake på et nytt opphold i 2007, hadde det lille senteret hun besøkte i -94 vokst til en moderne forskningsstasjon hvor mange land sender sine beste forskere. Oppe i dette isødet har dessuten Norsk kartverk en Geodetisk observasjonsstasjon som kartlegger bevegelser i jordoverflaten, jordas rotasjon og nøyaktige plassering i verdensrommet.

Aukan har lang erfaring fra vandringer i vinterfjellet og tiltrekkes av den levende stillheten og de voldsomme skiftningene i landskapet. Sårbarheten og styrken hun finner i de arktiske strøkene kjenner hun igjen som krefter fra sitt eget sinn.

Aukan er nysgjerrig på forbindelsene mellom følelser, livskraft og kropp, mellom mikro- og makrokosmos. Forskerne i Ny Ålesund samler data, systematiserer og trekker konklusjoner i tråd med vitenskapens spilleregler. Aukan er som forskerne opptatt av hvordan det hele henger sammen, men velger en mer subjektiv metode: ‘Jeg involverer hele meg og står i den strømmen som er livet.’ Mange av erfaringene er knyttet til det å bevege seg utendørs: ‘Når du befinner deg på fjellet om natten, blir proporsjonene annerledes og tidsfølelsen forandrer seg. Ting kommer litt ut av proporsjoner’. Og da våkner Aukans interesse: ‘Man er i noe tidløst, mellom kosmos og kaos. Dette forundrer meg. På mange måter kan man si at arbeidene mine er en måte å undersøke dette på. De er restprodukter fra en lang prosess med erfaringer, refleksjoner og sanseinntrykk’, sier hun.

Fra hun startet sin karriere som billedkunstner har Aukan i hovedsak jobbet med foto. Ved siden av å fotografere mennesker, har hun ofte hentet motivene fra turer og reiser: Snaufjellet om vinteren, svabergene på Sørlandet om sommeren, blå vidder på Svalbard eller en oversvømmet treklynge i Tyskland.

I Aukans billedverden er det en tett sammenheng mellom mennesket og landskapet. Rett som det er oppdager vi at det vi i første omgang tok for å være et landskapsfoto, i realiteten er et utsnitt fra menneskekroppen. Noen av bildene er sølvgelatin-kopier, andre er laget i en gammel blåkopi-teknikk hvor man blander lyssensitive kjemikalier og lager kontaktkopier i størrelse en til en. Aukan fremkaller motivene på kryssfinérplater ved hjelp av sollys og fikserer dem med vann. I tillegg til den lett melankolske, karakteristiske blåfargen, blir det ferdige cyanotypi-fotoet beriket av de bølgende årringene fra treplatene. Når vi betrakter disse landskapsutsnittene og de mannshøye portrettene, er det som om flatene lever sitt eget liv på mer enn ett nivå. Bildet og treverket har inngått i en symbiose hvor det blir umulig å fastholde hvor det ene slutter og det andre begynner. I likhet med det klassiske maleriets overflate, får synssansen rikelig å jobbe med både på god avstand og når man stiller seg tett inntil den porøse treflaten.

Aukans bidrag til utstillingen på Gråmølna peker mot ett av de fenomenene som opptar henne: Den levende orden som forbinder naturen, kosmos og menneskets indre.

Trondheim 14. desember 2011
Birgit Kvamme Lundheim

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed