Skriv ut siden

Kunstordning på godfot med barna

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (04.07.2016 08:40 | Sist endret: 04.07.2016 12:48)

Det er i mange sammenhenger slik at dette med kunst og kvalitet tas lett på, og noen og enhver kan tenke at de færreste behøver å kunne forskjell på meningsfull og intetsigende kunst. Ny rådgiver for Trondheim kommunes ordning for kunst i offentlige rom er hentet fra staben oppvekst og utdanning, noe som gir grunn til å spørre om Utsmykkingsordningen har mistet samtidskunsten av syne.

Trondheim kommunes utsmykkingsordning, som ble opprettet i 2003 var den første i landet der 1,25 prosent av alle investeringer i kommunen blir satt av til kunst i offentlige rom. Et viktig grep, som sikrer at utsmykkingspotten ikke salderes bort i de byggeprosjekter som kommunen er involvert i, og som har gitt oss Norges største samling kunst i offentlige rom. Ulrika Wallin har, etter 13 år som rådgiver for denne ordningen – like lenge som den har eksistert – sagt opp sin stilling for å flytte tilbake til hjembyen Stockholm.

Utsmykkingsordningen har i disse årene SaleLarsRambergFSusannJamtøyhatt et tydelig fokus på at barn, unge og eldre skal få tilgang til kunst i sitt nærmiljø; fortrinnsvis på skoler, barnehager, sykehjem. Og flere av byens nye og gamle uterom og parker, ja, til og med kirkegårder, har fått sine identitetsmarkører i form av skulpturklynger, landskapsarkitektoniske elementer, plast-, tre-, betong-, og stålkonstruksjoner, eller andre typer kunstverk. Med Ulrika Wallin som rådgiver har ordningen vært synlig utenfor kommunens administrative korridorer, og hun har samarbeidet med flere kunstfaglige aktører utenom regionen. Wallin forlater dermed en utsmykkingsordning som i sin tid ble anerkjent for det som ble oppfattet som en ambisiøs satsning på kunst i offentlige rom, og for at politikere i Trondheim kommue nær sagt av fri vilje bruker penger på samtidskunst.

Man kan også si at med denne utsmykkingsordningen tydeliggjorde byen på flere måter nytten av å investere i samtidskunst. Det er kanskje heller ikke en overdrivelse å hevde at utsmykkingsordningen dermed er blitt brukt flittig som kulturpolitisk fanesak av den rødgrønne politiske alliansen som parallelt har sittet ved makten siden 2003. Det er knapt et keramikkfat eller en treformasjon som avdukes uten at kommunens ordfører, Rita Ottervik (Ap) er på plass for å stadfeste at Trondheim ikke bare har Norges største samling av kunst i offentlige rom, men den øker da vitterlig as we speak.

Det er bra, og alle som på ulike måter jobber med kunst, ville nok ikke vært denne satsningen foruten. For samtidig med at Utsmykkingsordningen sammenfaller med enkelte instrumentelle politiske ideologier, er kommunen her en viktig arbeidsgiver for kunstnere, kunstfaglige prosjektledere og kuratorer. Utsmykkingsordningen utgjør det administrative navet i samspill med alliansepartneren Trøndelag Senter for Samtidskunst, som vi nylig har lært er regionens kompetansesenter for kunst i offentlige rom. Sammen fyller de en vesentlig rolle i kunstforvaltningen og har det felles ansvaret for å realisere ordningens kunstfaglige visjoner. Derigjennom har Trondheim kommunes satsning på kunst i offentlige rom mange forskjellige eierinteresser, men også mange ulike mottakergrupper.

God og mettet. Utsmykkingsordningen skal balansere "Norges største samling" ved å sikre at befolkningen opplever kunst av høy kvalitet. På disse 13 årene er det blitt realisert ikke mindre enn 250 kunstprosjekter. Da kan man hevde, som det også har vært poengtert før, at jo flere utsmykkinger man erverver desto sjeldnere gjennomføres de riktig gode, toneangivende prosjektene. Dette er ikke bare noe man bør ha i mente idag, men også noe Utsmykkingsordningen vil bli vurdert etter over tid.

Trondheim kommunes ambisjon har vært å ha Norges største samling av samtidskunst i offentlige rom. Det er mye som tilsier at ambisjonene burde dreie vekk fra de rent kvantitative og populistiske kjensgjerningene mest mulig kunst, til alle segmenter av befolkningen, overalt! og heller forsøke å være den viktigste eller den mest betydningfulle Utsmykkingsordningen i landet. For i motsetning til i omtrent alle andre sammenhenger innenfor kunstfeltet, er det ikke grunnlag her for å uttale at det er pengene som hindrer en i å satse på kvalitet.

Med skolesekken som mal. Trondheim kommune har nylig satt i gang et pilotprosjekt for å bedre prosessen med etablering av kunstverk i offentlige rom, i et ønske om å skape sterkere eierforhold til kunsten blant brukerne (publikum). I et intervju fra januar i år fortalte Wallin, at kunstplanen, som utarbeides av kurator/kunstfaglig prosjektleder i en utsmykkingskomité, nå i større grad utformes av og med barna. Dette gir en pekepinn om hvilken retning ordningen tar: "(...) Pilotprosjektet har vi knyttet opp mot Områdeløft Saupstad/Kolstad og uterom/skolegårder samt den nye Lade skole. Det er et samarbeid med den kulturelle skolesekken og involverer i mye høyere grad beboerne og elevene i prosessen med å lage en kunstplan.

Tidligere var det gjerne rektor eller en annen ansatt fra enheten som representerte brukerne, men nå legger vi opp til en bredere medvirkning i arbeidet med å fortelle kunstnere noe om stedet, innbyggerne og skolen. Dette behøver heller ikke lenger å være skriftlig, ved hjelp av en plan, men kan formidles gjennom ulike uttrykk som dans, dikt, tekster, foto, video m.m. Det kan f. eks. gå ut på å intervjue folk i bydelen og arbeide med prosjekter på måter som får flere historier til å flettes sammen. Kunstnere som inviteres til å arbeide, vil lettere få et grunnlag til å sette seg inn i plassen og personene som går på skolen, og samtidig får kunstnere kontakt med de ungene som skal ta i mot kunsten."

Demokratisering og/eller stedstilknytning er vel og bra, men her må man ha tungen rett i munnen. Aktører som Tensta Konsthall i Sverige er f. eks blitt dyktige på sosiale kunstprosjekter i samhandling med ulike deler av befolkningen. Da gjøres det likevel med et annet utgangspunkt og en annen bevissthet i forhold til instrumentalisering; altså i hvilket øyemed man bruker kunsten for å nå andre mål. Tensta konsthall besitter en kunstfaglig kompetanse som gjør at man ikke mister av syne samtidskunsten i all 'frivilligheten'. Et annet eksempel er Tenthaus Oslo, hvor utstillingsprogrammet skreddersys slik at kunstneren er deltagende, ikke bare på besøk. I utsmykkingskonteksten derimot, kommer alltid kunstnerne inn etter at kunstplanene er utarbeidet. Og kunstnerne blir bedt om å utføre kunstverk som skal vare i flere generasjoner. For at denne typen prosjektarbeid ikke skal føre Utsmykkingsordningen på vei inn i det mer allsidige og avprofesjonaliserte området forming, er behovet for kunstfaglig forankring sterkt tilstede.

Hvordan tenker kommunens kulturadministrasjon selv om hvilken retning utsmykkingsordningen skal ta. Ola By Rise, tidligere journalist og profesjonell fotballspiller og -trener, nå nyansatt kommunaldirektør for kultur og næring i Trondheim kommune, forteller i en epostkorrespondanse med ArtScene Trondheim (16. og 26.06) at: –Nei, vi kommer ikke til å lyse ut en stilling med et eksplisitt ansvar for den unike ordningen med kunst i det offentlige rom. Ulrika Wallin har gjort en fabelaktig jobb med å forvalte denne ordningen, der 1,25 prosent av alle investeringer i Trondheim kommune brukes til kunstnerisk utsmykking. Kommunaldirektøren forklarer: –Når noen slutter i Trondheim kommune, er det en lederoppgave å gjennomføre personalplanlegging. Det betyr å se hvilke oppgaver som skal løses og hvilken kompetanse som trengs i lys av oppgavene og de målene vi skal nå. Noen ganger lyses stillingene ut eksternt, noen ganger inndras stillingene, og noen ganger fordeles oppgaven på andre ansatte i enheten. Dersom kommunen rekrutterer ansatte utenfra, skal stillingen utlyses eksternt. Men det er ikke noe krav om utlysning, dersom en annen ansatt på samme enhet kan ivareta de ledige arbeidsoppgavene.

By Rise forteller videre at Berit Kirksæther, fra rådmannens fagstab for oppvekst og utdanning nå har utsmykkingsordningen som sitt hovedansvar. Han utdyper: –I mai åpnet det seg en mulighet til en intern overgang fra staben for oppvekst og utdanning, nemlig Berit Kirksæther. Stabene i kommunen er i prinsippet en felles, stor stab. Berit Kirksæther har tidligere jobbet i kulturstaben. Hun har blant annet utdannelse fra kunstakademiet, og har en solid bakgrunn som gjør henne godt skikket til å ivareta flere av Wallins oppgaver, blant dem kunst i det offentlige rom. Vi har dessuten flere rådgivere med relevant utdanning og bakgrunn i staben som vil bidra i dette teamarbeidet.

Det er ingen grunn til å betvile det at Berit Kirksæther besitter kompetanse i kulturadministrativt arbeid, slik stillingen fordrer, og sikkert mer til. Noe også de andre kulturrådgiverne i staben i rikelig monn har. Kirksæther har tidligere blant annet erfaring som prosjektleder for Den kulturelle skolesekken (2003 - 08) i Trondheim kommune. Hun besitter dessuten kompetanse innen kulturarbeid for og med barn og unge, både fra staben for oppvekst og utdanning, og i forbindelse med Kulturskolen i Trondheim. Ola By Rise skriver at: –Som ansvarlig kommunaldirektør for kultur og næring (ansvarsområdet omfatter også idrett, samfunn og kirke) er jeg svært fornøyd med staben jeg har til rådighet. Vi har fått en svært dyktig og kompetent medarbeider på plass i Berit Kirksæther, som sammen med de øvrige i kulturstaben vil løse oppgavene på beste måte. Det er mitt ansvar som leder å vurdere når vi kan rekruttere internt i kommunen og når vi må utlyse eksternt. For øyeblikket har vi både formal- og realkompetanse til å videreføre forvaltningen av kunst i det offentlige rom med samme høye ambisjonsnivå som før.

Fra ambisiøs til ubetydelig? Det grepet som kommunaldirektøren forteller om, synliggjør nok likevel at Trondheim kommunes utsmykkingsordning sett fra et kunstfaglig perspektiv velger vekk den mulighet som ligger i å ha spisskompetanse fra det profesjonelle kunstfeltet. I stedet betones det å utvikle kulturtilbudet for barn og unge. Først og fremst med tanke på instrumentaliseringen som denne kunstformen til enhver tid er utsatt for, men også fordi den knyttes opp i mot den kulturelle skolesekken – en ordning som både lokalt, men også sentralt til tider har slitt med å få i stand kvalitative, substansielle og 'varige' kunsttilbud som både utøverne og mottakerne kunne stå inne for – er det grunn til å etterspørre det at man forsøker å ivareta de kunstfaglige kvalifikasjonene, også når det gjelder det strategiske arbeidet med utforming og forvaltning av Utsmykkingsordningen.

Det er i mange sammenhenger slik at dette med kunstens kvalitet tas lett på, og noen og enhver kan tenke at de færreste i befolkningen behøver å kunne forskjellen på god og dårlig, viktig og ubetydelig kunst. Men i denne sammenheng, hvor Trondheim kommunes utsmykkingsordning uttalt er ambisiøs, er det ikke likegyldig. Det kan derfor framstå noe uklart at man ikke benytter anledningen til å lyse ut en slik stilling eksternt.

Det er ikke til å komme bort i fra at denne stillingen har stor potensiell nasjonal innflytelse, både i kunstforvaltningen og i kunstfeltet. Det er – eller burde være – en ettertraktet stilling. For eksempel for de etterhvert svært mange kunstfaglig kvalifiserte personene som er registrert hos KORO, statens organ for kunst i offentlige rom, hvor flere har opparbeidet seg spisskompetanse på oppgaver knyttet til denne kunstformen; som kuratorer og prosjektledere for utsmykkingsarbeid i statlige bygg og offentlige rom i alle landets kommuner.

Ingen vil være tjent med at ordningen de neste ti årene forsøker å realisere 250 nye formingsaktiviteter i offentlige rom. Derimot vil man kunne signalisere at man tar både kunsten og de ulike publikumsgruppene, inkludert barna, på alvor om man jobber med utgangspunkt fra et faglig perspektiv, ja selve fundamentet som ordningen hviler på.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed