Skriv ut siden

Kunstneren som landbruks- og bistandsarbeider: Forum for kunstnerisk utviklingsarbeid 2013

Kommentar Av Hjørdis-Linnea Myhre (02.11.2013 08:44 | Sist endret: 04.11.2013 10:06)

Det semi-offentlige Artistic Research Forum fant sted i Trondheim 21. til 23. oktober. Forumet ble gjennomført for å utveksle erfaringer med og presentere kunstforskningen hos involverte fagpersoner – stipendiater og ansatte ved kunsthøyskolene, tilknyttet Program for kunstnerisk utviklingsarbeid, som koordineres av Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Undertegnede overvar tre av disse presentasjonene, som alle opererer innenfor kategorien samtidskunstforskning.

Innenfor kunstforskningen arbeides det for at den kunstneriske aktiviteten skal være sentral, til fordel for en mer tradisjonell akademisk virksomhet. Her har vi altså stipendiater og akademiske rammer, men med et utforskende kunstnerisk innhold, og for en som er skolert blant bokreolene på NTNUs humanistiske fakultet på Dragvoll, virker dette interessant.

Poetikk for en estetikk i endring

I seminarrommet på KiT foregikk Geir Tore Holms geirtoreholmAnleggsarbeidervigelandsmuseet(KhiO) foredrag, hvor Holm og opponent Frans Jacobi (KHiB) presenterte Poetics for Changing Aesthetics og opponentens kommentarer i dialogform. Holm – som tidligere var med å starte Sørfinnset Skole/the north land (2003) – sitt forskningsprosjekt dreier seg konkret om valget hans om å kjøpe og flytte til en gård i Østfold, og et tilknyttet videoarbeid.

Under presentasjonen vises klipp fra disse videoene på veggen bak de to samtalepartnerne. Vi ser en Statoilstasjon om natten. Et oppdrettsanlegg omgitt av fjell og fjord. Vi ser is som smelter. Hele tiden er motivet og kamera i ro. Frans Jacobi tar ordet og forteller litt om hvordan han oppfatter videoene. Han beskriver dem mer som atmosfærer enn noe annet. På samme måte som de nå danner bakgrunnen for det foredraget vi deltar på, mener han at det samme vil gjelde i en utstillingskontekst. De vil være som landskaper, omgivelser, som en slags plattformer for at noe annet kan skje. – Ja, for i videoene skjer det jo ikke noe, hevder han.

Jacobi spør Holm hvor videoene er fra, og om de GTO_sommersolverv_statoil mosseportenhar noen tilknytning til gården. De er dessuten filmet på én bestemt dag. – Hvorfor? Har dette en spesifikk mening? Holm forklarer at videoene er filmet rundt omkring i landet, alle den 21. juni, datoen for sommersolverv. Dette peker på solens uendelige syklus. Motivene viser derimot til en helt annen syklus – den økonomiske – og da særlig til den norske petroleums- og fiskeriindustrien. Ideen er å sammenstille og sette den holistiske og økonomiske syklusen opp mot hverandre.

Økologi er en term det refereres til i prosjektbeskrivelsen: «In the project ecology is tested as a notion to describe an inner structure in the practice, to present it in a more distinct way, and to place it in a broader context.» Jacobi spør Holm om hans bruk av økologibegrepet, og hvilken betydning han tillegger det. Holm svarer at han har en relativt pragmatisk forståelse av økologi, som går ut over det å kjøpe økologiske produkter. Han forstår det heller som en mental, miljømessig og sosial forståelse. Det handler om å ta vare på nærmiljøet, om å ha et bevisst forhold til forbruk, om det standpunktet man tar ved å drive en gård, og dessuten om å leve mer helhetlig og bruke hele seg i tilværelsen. Når man sammenstiller flere av disse elementene, kan det kalles økologi.

Holm hevder at det å flytte på landet og bli bonde for ham var et statement, en ytring. Gården tilbyr en måte å leve på, det å dyrke og å holde buskap. Dessuten er gården et annet utgangspunkt å se verden fra. Holm forklarer videre at det å drifte en gård i distriktet, gjør at man forholder seg til naboene på en annen måte, man er i dialog med sin omverden. Det gir også en annen kunnskapsplattform knyttet til landet og til naturen, som skiller seg sterkt fra en urban virkelighet. Holm ser gården som en måte å være midt i det hele på – som en amalgam av tilganger til verden, og som en kommunikativ plattform og base for sitt og andres kunstnerskap. Holm ser i framtiden for seg muligheten for å benytte dette fellesskapet til å utvikle gården som et senter både for arbeid og for kunstnerisk virke – gjerne i samarbeid med andre gårdbrukere i området.

grensesnitt_interface_2013Geir Tore Holms virke må ses under ett, der en viktig idémessig del av prosjektet innebærer en inngripende holdning og livsstilsforståelse som skiller seg fra det markedstilpassede og det økonomisk vekstbaserte samfunnet.

Et av spørsmålene fra salen handler om tilbaketrekking, og det hevdes at det i den siste tiden har vært en tendens blant kunstnere å vike unna for en politisk diskurs, for eksempel ved å bosette seg i rurale strøk. Er dette noe Holm kjenner seg igjen i? Han svarer at han ikke ser det som en unnvikelse. For ham representerer omstillingen å finne det han kaller en peak position. Og i akkurat dette mener han det ligger en politisk handling som går på det å eie sitt eget land, om matproduksjon, verdier i samfunnet, tanker rundt hva slags liv man skal leve og hva man ønsker å støtte opp under. Bak flyttingen ligger det altså en rekke bevisste valg som kan stadfeste prosjektet som en politisk handling.

Fra salen kommer også enkelte kritiske kommentarer, det blir for eksempel hevdet at Holm står for en romantisering av bondelivet og at han hans vinkling gir uttrykk for et noe idyllisk bilde av landsbygda.

Nye dialoger med naturen

Geir Tore Holms prosjekt etterfølges av An Ethical Imperative for New Dialogues with Nature. Programmet sier at prosjektet presenteres av Anne-Karin Furunes og Simon Harvey (begge ansatte ved KiT), med Pontus Kyander som opponent, men det viser seg å være to kunstnere til involvert i det tredelte prosjektet; Nomeda og Gediminas Urbonas. Jeg skal få problemer med å holde oversikten.

Den mest merkbare utfordringen med denne presentasjonen er likevel lyden. Akustikken i gallerirommet er dårlig. I kombinasjon med en mumlende og noe innadvendt framføring, er det vanskelig for de frammøtte å få grep om innholdet, eller å holde oversikt over denne mangslungne framføringen. Den overordnede målsetningen beskrives som det å skulle forske på menneskelige og fagorienterte posisjoner i relasjon til naturen, og det første delprosjektet skal bestå av A series of theory lectures, seminars and cooking/eating production workshops with students on Food Energy and food as both a natural and cultural resource and commodity”, noe som virker fattbart nok, men det er vanskelig å gripe det eventuelt utforskende og eksperimentelle ved dette. Det jeg sitter igjen med fra presentasjonen, er ideen om å lage en food vehicle – et mobilt sted for å lage og spise mat, og slik skape rom for interaksjon og samvær. Som klippet ut av en lærebok i relasjonell estetikk.

MilksmuglingUtopiaDet er det litauiske kunstnerparet Nomeda og Gediminas Urbonas som står bak delprosjekt to, Inter-species Dialogue, beskrevet som: An artistic research project wherein artists will produce projects that serve as technological interfaces between species (humans and animals, for example) across geographical distance for sensory and emotional communication. Jeg oppfatter bare bruddstykker av presentasjonen, men har fått en noe grundigere forståelse av prosjektet gjennom å besøke kunstnernes blogg.

Den kunstneriske delen benevnes UTÖ-PIA, og refererer til navnet på den finske øya (Utö) der prosjektet har funnet sted. «Pia» betyr sauekone. Alt i alt handler det om å framstille saueost, og bakgrunnen for nettopp det initiativet ligger i å bidra til å forsøke å løse miljøutfordringene som rester av kjemiske våpen i Østersjøen innebærer. Konsekvensen av avfallet kan være stor for biosfæren i det gjeldende området. På Utö finnes det ikke dyr, noe som særlig går utover myrlandskapet på øya. Prosjektet inngår dermed i landbrukspolitikken, ved å ta grep om spørsmålet om hvordan man kan få et økologisk samspill tilbake til øya. Kunstnernes valg om å jobbe med sauebruk kommer av at disse dyrene er bærere av viktige mikroorganismer, og samtidig fordi det er mulig å drive en småskalaproduksjon.

I Finland produseres det overhodet ikke saueost, utopia_bunker3har kunstnerne funnet ut. Så for å igangsette workshops i sauemelkproduksjon ser de seg nødt til å importere sauemelk fra Litauen. I forkant av workshopen har de besøkt flere økologiske gårder for å lære om osteproduksjon. Målet med å videreføre denne kunnskapen er å stimulere til sauehold langt ute i havgapet. Foruten en workshop, har det foregått en Bunker Tasting Tour i en gammel telegrafisk bunker (som er benyttet til ostelagring) på øya Korpo, i det samme Skjærgårdshavet.

Opponent Kyander hevder at prosjektet FårostUtopiarepresenterer en friksjon i kunsthistorien, fordi det dreier seg om en forskning med nytteverdi. Kunsten har tradisjonelt sett ikke vært målorientert, men forholder seg til tematikker uten å gi tydelige svar. Han stiller derfor spørsmål om hvordan dette prosjektet skiller seg fra annen målorientert forskning. Det kan likevel innvendes at tradisjonen som Urbonas' med dette prosjektet inngår i er noe nyere, men er likevel forankret i tilsvarende deltagerbaserte og sosialt bevisste produksjoner – kunstneren som «bistandsarbeider» – som man eksempelvis har sett hos den danske gruppen Superflex.

Anne-Karin Furunes står for det tredje delprosjektet beskrevet somA conference on Natural/Cultural Competition, taking cues from the provocative Darwin/Spencer evolutionary concepts of ‘survival of the fittest’ and ‘natural selection’,” som visstnok på ulike måter vil dreie seg om konkurranseaspekter, men jeg får ikke riktig klarhet i hvordan dette skal realiseres.

Det kommer spørsmål fra salen om bruken av begrepet Nature i disse KiT-prosjektene. Snakker man om en filosofisk størrelse, eller et konseptuelt begrep? Snakkes det om Natur med stor eller liten N? Både språkets makt og Bergsons intuisjonsbegrep trekkes inn. Det er flere interessante anslag her, men litt for lite rom til å få en avklaring gjennom dette forumet.

Det karismatiske selvet

Den tredje presentasjonen jeg befinner meg på, er Florian Schneiders (KiT) The Charismatic Self: Hybrid Divisions of Labor in Creative Industries and Knowledge Production. Opponenten, Arianna Bove, har bakgrunn i politisk teori og filosofi – som forsker og underviser i politikk og etikk ved Queen Mary University of London. Det ligger an til å bli en akademisk tung presentasjon.

Også denne presentasjonen er lagt til et gallerirom i KiT. Veggene er dekket av sju videoprojeksjoner. Alle har lyd som surrer i bakgrunnen under presentasjonen. Og det går raskt for seg, både presentatør og opponent formidler den tunge tematikken på et halsbrekkende hurtig engelsk. Det sier seg selv at såpass mange projeksjoner i et rom danner et støyende bakteppe for en presentasjon. Jeg kan forstå at man vil at kunsten skal være synlig og at man vil understreke den viktige betydningen den har i forskningsprosjektet, men i dette tilfellet blir det et forstyrrende element.

Florian Schneider understreker at den måten videoene presenteres på, er improvisert. Han er utdannet filmskaper, og da man ennå jobbet analogt med filmruller, var en av teknikkene å henge dem vilkårlig opp, for slik å gi rom for at nye sammenhenger kunne framtre. Det samme prøves ut nå med en tilsvarende måte å presentere råmaterialet, uredigert.

Det fortelles at fire av videoene ble til under en studietur til fabrikker i Calcutta, og vi ser hvordan arbeiderne under varierende forhold (noen nærmest på åpen gate) og med ulike materialer utfører krevende manuelt arbeid. På en annen vegg vises en eldre, svart-hvitt film fra en fabrikk som produserer radiomottakere. Også her portretteres de harde arbeidsforholdene; produksjonen fra glassblåsing av små enkeltkomponenter til et ferdig resultat følges. Opp i mot svart-hvitt filmen prosjekteres bilder av samme sted, slik det ser ut i dag.

En tredje filmsekvens presenterer studenter fra produktdesign ved NTNU, som står bak firmaet Nice. Nice omtaler seg selv som «et designkontor med høyt moment og overskudd» og som «jobber i grensesnittet mellom mennesker og teknologi, der brukerinnsikt blir omsatt til nyskapende produkter og tjenester.» Den sosialt engasjerte kunstneren blir beskrevet som en rollemodell for framgangsmåten designkontoret opererer utifra.

Arianna Boves innlegg er av en slik art at Schneider ikke på stående fot ser seg i stand til å besvare hennes spørsmål. Han vil ta dem med seg videre i forskningen, kan han fortelle. Også i notatblokka mi er det tomt etter opponentens innlegg. De politiske, økonomiske og sosiologiske teoriene det refereres til, blir såpass avanserte at de er vanskelig å forstå under de gitte forutsetningene.

Jeg forlater Artistic Research Forum med opplevelsen av en ubenyttet formidlingsmulighet innenfor kunstforskningen. Det er presentert diskursivt materiale på ulike nivåer men under dårlige lydforhold. Det er ingen garanti for at tilhørerne kommer ut med en dypere forståelse av forskningen gjennom disse presentasjonene. Men igjen, det virker det likevel ikke som å ha vært siktemålet her.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed