Skriv ut siden

Kunstnerøkonomien - lokale forutsetninger

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (18.01.2018 12:51 | Sist endret: 19.01.2018 10:16)

ArtScene Trondheim har ved flere tilfeller siden 2010 hatt fokus på kulturpolitikken. Senest i fjor tok vi til orde for en økonomisk ansvarliggjøring og økt betalingsvilje blant kunstfeltets egne aktører. I en kommentar til Kunstkritikks Stian Gabrielsen forsvarte vi også Norsk kulturråds ordning Arrangørstøtten som tilfaller kunstnerdrevne visningssteder, fordi den representerer en målrettet bevilgningspolitikk som kan bidra til å rette opp kunstnerøkonomien på den ene siden, samt bevisstgjøre aktørene om profesjonalisering av sine organisasjoner på den andre.

Samtidig med disse diskusjonene oppmodet Pål Rees næringslivet om å ta sin skjerv og investere i kultur. Kommentaren var et tilsvar til en av Norges største eiendomsinvestorer, Ivar Koteng, som skapte debatt da han i et forhastet øyeblikk over flere avissider avfeide kunsten som noe jåleri. Alt i alt er det en ærlig sak å ikke bry seg noe videre om kultur, imøtekom Rees, men det er svært viktig for samfunnsutviklingen at noen gjør det, begrunnet han.

Problemstillinger knyttet Screen Shot 2018-01-19 at 07.47.12til kunstnerøkonomien er svært sammensatt. Da Enger-utvalget offentliggjorde sin rapport Kunstens autonomi og kunstens økonomi i 2015, som blant annet tallfestet at inntekter fra kunstnerisk arbeid har gått ned mellom 2006 og 2013, beviste det alvoret i situasjonen. Som konsekvens ble Kreativt Norge, en avdeling under Norsk kulturråd, i fjor opprettet av regjeringen for å styrke verdiskapingspotensialet i kultursektoren. Samme år ble arbeidet med en ny kulturmelding – den første siden 2003 – satt i gang av forrige kulturminister, Linda Hofstad Helleland (H):

"Meldingen skal se på kulturpolitiske konsekvenser av blant annet teknologisk utvikling, globalisering, demografiske endringer, samfunnsøkonomiske realiteter og nye forvaltningsstrukturer”, står det å lese på nettsiden til den blågrønne regjeringen.

I tillegg til seks sider viet kulturfeltet i Jeløya-erklæringen som ble lagt fram 14. januar i år, står tiltakene nevnt ovenfor som eksempler på noen av de nasjonale satsningene som er igangsatt for å møte de økonomiske utfordringene i kunstfeltet.

Hvordan forholder man seg så til disse utviklingstrekkene og den svekkede kunstnerøkonomien på lokalt plan? De siste fem årene har Trondheim hatt en betydelig vekst som kunstby; samtidig som at flere kunstnere, aktører og kunstinstitusjoner etableres, synes de faste institusjonene å ha gjennomgått en profesjonalisering. I tillegg ser man at ulike samfunnsområder engasjerer seg i, og tar mer aktivt del av, kunstlivet. Høyere aktivitetsnivå blant byens kunstnere er riktignok svært etterlengtet, men samtidig betyr det et økt press på de søkbare kulturmidlene. Det er mye som tyder på at mange av aktørene i Trondheim ikke hadde klart å opprettholde aktivitetsnivået eller eksistere overhode uten finansiering fra Kulturrådet.

Trøndersk kunstpolitikk

De to grunnpilarene i Trondheim kommunes kunstpolitikk er Kunst i offentlige rom – altså oppdragskunst som tilfaller offentlige bygg og byrom, samt Atelierordningen – en i norsk sammenheng god dekningsgrad av billige produksjonslokaler for kunstnere, som verdsettes av mange. Tilskuddet Kunsthall Trondheim (2016) må nevnes for å være første, nyetablerte visningsarena som bringer akademisk og internasjonal samtidskunst til byen. Filmproduksjon støttes gjennom regionale initierte prosjekt som Midt-Norsk Filmsenter og Filminvest Midt-Norge, som eies og medfinansieres av fylket og kommunen og musikkområdet har merkbare støtteordninger innenfor Festivaltilskudd (Pstereo), rekruttering (Trondheim Calling) konsertarenaer (Olavshallen og Dokkhuset) for å nevne noe. Innenfor scenekunst/performance/dansekunst er de faste driftstilskuddene til Teaterhuset Avant Garden og Cirka Teater svært viktige.

Monica Stendahl Rokne DSC_0626er en mangeårig bidragsyter på kulturfeltet og nåværende daglig leder for Cirka Teater. I samtaler med ArtScene Trondheim understreker hun de positive erfaringer hun har fra sin dialog med kulturstaben i Trondheim kommune, men sier at hun er opptatt av at feltet får igangsatt en konstruktiv dialog med byens kulturpolitikere:

– Gjennom egne erfaringer vet jeg hvor mye det betyr å bli støttet av kommunen. Jeg opplever at god dialog med, og støtte fra kommunen er en viktig plattform i mitt arbeid. Kommunens bidrag til Cirka Teaters scenekunstproduksjoner siden 1984 og de siste års arbeid for å etablere en scenekunstarena for barn i Trondheim har hatt stor betydning, både økonomisk og med hensyn til faglig anerkjennelse. 

Hun uttrykker en bekymring for det hun mener er en skjevfordeling i kulturpolitikken:

– Det er viktig at alle skapende kunstnere i Trondheim har mulighet til å søke støtte til sine prosjekter, og at tildelingssummene samsvarer med profesjonell virksomhet. Som fersk kulturminister uttaler Trine Skei Grande at hun ønsker å få kunstnerne med seg på laget. Hvilke kulturpolitikere i Trondheim kjemper kampen om å øke potten til det frie feltet når kulturbudsjettene i Trondheim forhandles fram? Jeg savner en tydelig kulturpolitisk holdning til hvordan man ønsker å stimulere bredden i det frie miljøet.

Charlotte Rostad, billedkunstner og medeier i det kunstner- og arkitektdrevne Rake Visningsrom, sier på sin side at hun er redd for at Atelierordningen blir en hvilepute for Trondheim kommune.

– På landsbasis har byen ganske høy dekning av produksjonslokaler å tilby sine kunstnere (som kunstnerfelleskapet i Gregus gate, Rake atelierfelleskap, Atelier Ilsvika og Lademoen kunstnerverksteder, journ.anm.). Men det handler jo også om at det å lage kunst og gjennomføre prosjekter koster penger. Når vi også vet at kunstnere i Norge stort sett ikke får betalt for å stille ut arbeidene sine, viser det at vi har en lang vei å gå. Det er viktig at bevilgningshaverne fanger opp og forstår hvordan feltet virker.

I ArtScene Trondheims første virkeår publiserte vi en oppfordring til politikerne om å være oppmerksom på dette. I kommentaren Bærekraftig kunstpolitikk skrev vi at “(…) smart kunstpolitikk i distriktene fordrer at kommune og fylke ser det som en investering å vise tillit til selvorganiserte kunstprosjekter.” Og at “(…) det å gi enkeltkunstnere bedre levekår gjennom arbeidsstipender [vil] enkelt og greit være med på å frigjøre tid til å produsere kunst.“

DSC_7594Charlotte Rostad sier at i Rake Visningsrom sine første driftsår var de helt avhengig av midler fra Profesjonelle kunst- og kulturtiltak, men påpeker at det riktignok var svært mye arbeid for små summer. – Vi behøvde noe mer forutsigbart for å kunne fortsette å drive, sier Rostad. Fra 2017 har Rake mottatt tre-årige pilotmidler fra Trondheim kommunes Kulturfond, noe de først kunne søke etter å ha blitt kontaktet av saksbehandlerne i kommunen. – Nå opplever vi at vi har svært god støtte fra kommunen gjennom Kulturfondet, men hva som skjer med Rake etter at prosjektperioden er over er ikke godt å si. Mens proff-potten er fortsatt svært viktig for de kunstnerne som stiller ut på Rake, fortsetter hun.

I 2016 opprettet Trondheim kommune et Bykunstnerstipend på kr. 200 000 som kan gå til én kunstner/-gruppe hvert år etter mal fra fylkeskommunens tilsvarende Fylkeskunstnerstipend. Men beslutningen om stipendmottakerne avgjøres til syvende og sist politisk av formannskapet og etter “gjeldende kulturpolitiske prioriteringer i Trondheim kommune”. Det ligger dermed noen sterke instrumentelle føringer knyttet til hvilke typer kunstnere som kan motta et slikt stipend. Åtte kunstnere trekkes likedan fram hvert år for mottakelse av mindre stipend á kr. 25 000 til eget arbeid. Det allerede nevnte Kulturfondet, som er et opptil tre-årig støttetiltak som deles mellom kultur- og idrettsarrangement, er likedan begrenset til de prosjekter kommunens kulturbyråkrater har eller gjør avtaler med.

Dette er for så vidt også viktige tiltak. Men i Bergen, en kulturby man liker å sammenligne seg med, så eksisterer det fra 2018 hele fire arbeidsstipend for kunstnere á kr. 200 000, og de har ambisjoner om å høyne med ett stipend hvert år i planperioden. I Bergen bys helt ferske Handlingsplan for kultur 2018-27, som skal behandles denne måneden, uttrykkes det at “prinsippet som har ligget til grunn for kunstpolitikken har vært kunstnerisk frihet, med en armlengdes avstand til byens politiske system. Kunstfeltene har slik kunnet utvikle seg effektivt på egne premisser“. Og videre at “Bergen skal være en by som dyrker kunstens autonomi.” Mindre instrumentelt enn denne målsetningen går det nok ikke an å få det. Kanskje skal man ikke avfeie hvordan Bergen forsøker å tilpasse kulturpolitikken etter behovene i feltet, hvis de politiske ambisjonene om å bli europeisk kulturhovedstad 2030 skal kunne realiseres.


Frie midler; en forsømt kulturpost
 

Av Trondheim kommunes støtteordninger er det nok Profesjonelle kunst- og kulturtiltak som utmerker seg som særlig viktig, da denne er helt fri for kulturpolitiske eller andre bindinger og går til kunstprosjekter, som gjerne involverer flere deltagere: utstillinger, konserter, teaterproduksjoner, forestillinger, kritikker og annen innholdsproduksjon iverksatt av utøvere på det frie feltet. Potten støtter opp om aktivitet som bidrar til å profesjonalisere, gjøre kunstbyen levende og aller viktigst: Kunstnerisk aktivitet som på demokratisk vis får lov til å vokse fram av seg selv. 

Tallene fra Trondheim kommunes kulturbudsjett forsterker oppfatningen av at Profesjonelle kunst- og kulturtiltak er blitt et forsømt område, for potten har blitt redusert fra 2 millioner kroner i 2011 til 1.5 millioner kroner i 2018. I 2015 var den nede på 1.1 millioner kroner. Nedgangen forekommer i samme periode hvor kunstnerøkonomien i landet bare er blitt svakere. Selv 2 millioner kroner, som summen opprinnelig lå på i 2011 og 2012, utgjør i realiteten ganske lite fordelt mellom rundt 70 profesjonelle utøvere og aktører.

Ordningen Strakstiltak ble innført i 2012, med midler som man i praksis tok fra Profesjonelle kunst- og kulturtiltak og fritidskultur. Denne potten på i overkant av 1 mill. kroner, ble fordelt mellom hele 80 og 130 søkere årlig og med bevilgninger per prosjekt på rundt kr. 15 000, som er maksbeløpet fra 2018. Senest i 2015 mottok noen søkere kun kr. 4 000 - 5 000 fra denne potten, noe som umulig kan forsvare saksbehandlingstiden til kommunen – for ikke å snakke om arbeidsmengden til søker. Det er en kjensgjerning at kunstaktører ikke har mulighet til å unne seg samme timebetaling som andre yrkesgrupper i dag gjør. Når bevilgningene ikke strekker til, er deres egeninnsats (økonomisk og arbeidsmessig) ofte helt avgjørende i realiseringen av kunstprosjekter av høy kvalitet – prosjekter som gjerne er både ønsket og ettertraktet som aktivitetsfaktor i byene. På denne måten usynliggjøres den faktiske arbeidsmengden og man får heller ikke tallfestet økonomien skikkelig. Denne sirkelen opprettholdes av en kulturpolitikk som ikke er treffsikker.

Det er også et faktum at det profesjonelle kulturlivet avspises med mindre enn hva fritidskulturlivet kan søke om. Dette er ikke ment som et forsøk på å sette ulike grupper opp mot hverandre, men det er jo et paradoks at politikerne angivelig ikke ser betydningen av høyere utdannelse og spesialisering, og det å kunne utøve kunst på et profesjonelt nivå – noe som bidrar til å gjøre kunstbyen attraktiv for resten av regionens innbyggere og besøkende.

På Færøyene gjennomføres det banebrytende endringer i kulturpolitikken gjennom prioriteringen av det kunstfaglige og i holdningene til kunstnerisk arbeid: “(…)politikerne nu anerkender kunstneres arbejde som noget værdifuldt, der bør honoreres økonomisk”. Tre kunstnere skal hvert år motta kunstnerlønn tilsvarende en lærerlønn, og beslutningene tas av et faglig oppnevnt råd, opplyses det om på Danske Billedkunstneres forbunds nettside.

Marita S. Dalsgaard, styreleder i Det Færøyske Kunstnerråd utdyper her at: “Samtidig italesætter man for første gang, at kunstneres faglighed bygger på uddannelse og meritter, og at der derfor skal skelnes mellem anerkendte kunstnere og amatører, når der uddeles offentlige midler til kunst og kultur”. Det er blitt vanskeligere å ha kunsten som levevei og de friske midlene til kunstnerlønn etableres for å motvirke denne tendensen.

Screen Shot 2018-01-18 at 23.23.00Rostad forteller ArtScene Trondheim at hun innser at de i arbeidet med Rake visningsrom har satt seg i en situasjon som er nokså typisk for arbeidere innenfor kulturfeltet: – Vi har jo opplevd at vi blir sett på som en billig merkevare, at kommunen er stolte over at vi får til å gjøre så mye for så lite penger. Det at kunstnere stiller opp uansett, er vel et inntrykk mange gjerne sitter igjen med.

Hun trekker også fram et annet forslag: – Trondheim kommune bør virkelig satse på å forbedre Innkjøpsordningen for kunst. Budsjettet er totalt på kr. 230 000 i året, og det gir jo ikke mange kunstverk! Om man ønsker å forbedre kunstnerøkonomien er nok dette et område å prioritere, avslutter hun.

Rokne ønsker seg en forsterkning av Profesjonelle kunst og kulturtiltak. Kanskje man kan se på en modell der en øremerker en viss prosent av kulturbudsjettet til denne potten? foreslår hun. –Trondheim kommune har de siste årene satset tydelig og godt på formidlingsarenaer. Men det er en viktig kulturpolitisk oppgave å arbeide for samsvar i finansieringen mellom produksjons- og formidlingsleddet. Jeg håper at den kommende lokale valgkampen skal handle om å styrke produksjonsleddet. Byens skapende kunstnere og kulturpolitikere bør gå i dialog for å danne grunnlaget for en helhetlig kulturpolitikk der midlene til bredden i det frie feltet kommer ut av blindsonen og blir et satsningsområde. Det tror jeg er den aller beste investeringen om byen skal ha spennende prosjekter å by på som europeisk kulturby i 2030, avslutter hun.

Ny dialog med feltet om kulturplanen

Både i det nye blågrønne regjeringssamarbeidet nasjonalt og hos Bergen kommune vises det vilje til å prioritere gode rammevilkår samt øke tilskuddsmulighetene for det underfinansierte kunstfeltet. Også på fylkesnivå er det positive takter. I sammenheng med fylkessammenslåingen i 2018 ble det innført en ny støtteordning for kulturfeltet i det nye Trøndelag fylke, som virker ambisiøst – iallfall på papiret. Første tildelingsrunde ble offentliggjort i går, 18. januar 2018, og gir en pekepinn om prioriteringene. Det er lovende at kunst- og kulturaktører kan søke om prosjektmidler i størrelsesordenen opptil kr. 200 - 400 000 årlig per tiltak, men av tilsagnslistene ser man fortsatt at aktører på det visuelle kunstfeltet er i et sterkt mindretall blant mottagerne.

Hvilken kulturpolitikk man ønsker seg for Trondheim by er et spørsmål som til syvende og sist handler om prioritering. I rådmannens Handlings- og økonomiplan for 2017 har det vært en intensjon om å øke rammen betydelig for Profesjonelle kunst- og kulturtiltak, men langt mer beskjedne tall følger Kulturbudsjettforslaget fra 2018 - 21. Heller ikke de endringer som framgår etter sentrum-venstres budsjettforslag endrer rammen til denne posten nå. Sentrum-venstre har derimot spilt inn forslag om å gjennomgå tilskuddsordningene til festivaler, profesjonell og semi-profesjonelle aktører for å bygge opp under nye kulturtilbud. Det samsvarer med behovet om å ferdigstille Kulturplanen. Aktører vi har snakket med har etterlyst en status for Kommunedelplanen for kunst- og kultur 2016 - 28, som er kraftig forsinket, og hvor høringsinnspillene fra aktørene i feltet ble levert så tidlig som høsten 2013. Årsaken til forsinkelsene er kapasitetsproblemer i kulturstaben over lengre tid, ifølge rådgivere i kommunen, som opplyser om at det planlegges nye innspillsrunder til våren og politisk behandling i oktober 2018. Det er kanskje akkurat her og i en ny dialog med feltet om Kulturplanen man må begynne, slik at den oppdateres på de siste årenes utviklingstrekk i samfunnet generelt og bevegelser i kunstbyen Trondheim spesielt. 




No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed