Skriv ut siden

Kunsten og det politiske - Masterutstillingen 2016

Kritikk Av Eline Bjerkan (30.05.2016 16:03 | Sist endret: 02.06.2016 08:08)

«Det kan nesten virke som om kunstnerne har angst for å komme i berøring med en politiker», skrev kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes, i kommentaren «Angst for politikk» fra november i fjor hvor hun etterspør mer politisk engasjement blant norske kunstnere. Om hun har rett eller ikke, kan diskuteres. Vi skal imidlertid ikke lenger enn til fjorårets vinner av Lorck Schives kunstpris, Vanessa Baird, før en av vår tids viktigste politiske saker, flyktningkrisen, blir utførlig visualisert og omfavnet kunstnerisk.

AOL_5844Flere av verkene i Masterutstillingen 2016 har også en tydelig politisk forankring. Serhed Waledkhani, som kommer fra iransk Kurdistan, arbeider med utgangspunkt i barndomsminner fra flyktningeleiren han ble født i. På TKM Gråmølna viser han blant annet en slags hjulserie av sveiset aluminium og stål (Where is Freedom? (2016), Disappearance (2016), Women’s liberation (2016) og Peshmerga (In front of death) (2015)), hvor de tre førstnevnte hjulene er dekket av et lerret med figurative, fargerike tegninger i akrylmaling og kull. Stilmessig kan disse minne om Bairds tegninger, og spesielt påtagende blir likheten når Waledkhani i ett av verkene viser druknende mennesker i isblått hav. Hjulene er koblet til en pedal man kan sveive på, slik at tegningene roteres og menneskene synker lenger og lenger ned i havdypet. I Waledkhanis Migration (2016), et verk bestående av tråd og kulltegninganimasjon, kan vi se soldater med gevær, flagg, helikopter og panservogner. Trådene ligger som en vev foran animasjonen, slik at vi må se filmen gjennom dette trådnettet. Trådene kan fungere som en markering av distansen mellom oss, et norsk publikum, og erfaringene til Waledkhani. Samtidig peker trådene, veven, i retning tradisjonelt håndverk. Det åpenbart politiske kombinert med subtile hint til kulturell håndverkstradisjon fremstår som forfriskende og interessant, og kommer spesielt godt til sin rett hos en annen avgangsstudent, Aida Miron. 

Mirons verkerAOL_5767 Gold Mines, Amazon Peru, 1:833 (2016) og Trans-Amazonian Highway, Brazil, 1:2500 (2015) består begge av digitale print hvor bomullstråd er sydd på linstoff og hvor stingene, sett fra fugleperspektiv, marker henholdsvis utstrekningen av den ulovlige utvinningen av gull i Peru og avskogingen som foregår i hjertet av Amazonas, begge med store konsekvenser for de innfødte. Gullgruvene i Peru er markert med gul tråd, mens avskogingen visualiseres med rød tråd. Ikke bare synes disse fargene å passe til konseptet (gul/gull og rød som signalfarge eller faretegn – det å være rødlistet, for eksempel), de er også, sammen men materialene lin og bomull, eksempler på farger som gjerne blir brukt i håndverkstradisjonen flere steder i Mellom-Amerika. Som vi allerede har vært inne på, så tilfører dette håndverksmessige aspektet en ekstra dimensjon til en form for politisk orientert kunst som ellers kan stå i fare for å bli noe ensrettet i sitt fokus på den aktuelle politiske saken. Opprinnelig er Miron arkitekt, og dette skinner gjennom i hennes kunstneriske arbeider. Den nesten sterile, stramme, ikke-insisterende estetikken som kommer fra arkitektfaget gir et matter-of-fact-aktig blikk på ødeleggelsene og inntrykket jeg som betrakter sitter igjen med blir desto mer betydelig.

Denne type nøkternhet forsvinner i møte med bosnisk-norske Adi Dukics installasjonsverk og video. Flere av verkene er tilsynelatende blottet for flertydighet eller tolkningsrom: Videoverket Room 3, Keraterm Concentration Camp (2015) består av en liten skjerm som det renner rød væske – åpenbart ment å være blod – over og Fence, Trnopolje Concentration Camp (2015) som nettopp består av et piggtrådgjerde, er eksempler på verker som lett kan fremstå uutholdelig banale. Slik det står i kunstnerpresentasjonen, er Dukic opptatt av hvordan massemedia representerer og reproduserer visuelt materiale fra krigssoner. Hvis man ser på blodet og piggtrådgjerdet som mer enn bare symbol i seg selv, og heller som visuelle markører som har fått en ny mening gjennom medias håndtering av dem, er vi inne på et potensielt mer fruktbart spor. Likevel, for meg fremstår ikke dette poenget tydelig nok, og jeg blir ikke overbevist om de ulike objektenes nyervervede meningsinnhold.

AOL_5706Arbeidene som vises i Masterutstillingen tar også opp andre tema som gjør at verkene fint kan falle inn i den noe ulne (tross alt) beskrivelsen «politisk kunst». (Hvordan man i kunsten artikulerer sine reaksjoner på kriser blir forøvrig også tematisert i Matias Danbolts Uten følelsesmessige redningsvester. Red.anm) Spesielt tydelig er forholdet mellom menneske og natur. Enten det er snakk om små tettsteder som trues av fraflytning, som i Inga Skålnes’ foto-, video- og lydverk, eller som i Sercan Gundogars fotoserie: Bildene hans viser ulike måter mennesker former og påvirker naturen på, som agrikultur, hagestell eller utsprengninger i berget. Fotografiene kan i så måte gi assosiasjoner til et brennhett tema nå for tiden, nemlig om vi befinner oss i antropocen − menneskets tidsalder − siden mennesket nå har etterlatt seg tydelige, varige geologiske spor i jordoverflaten. Spesielt Dukics verk Stable, Manjača Concentration Camp (2016), en skulptur bestående av flere tepper hvor sko er blitt stappet innimellom lagene av tekstil, gir meg umiddelbare assosiasjoner til potensielle menneskelige avtrykk under jordskorpen. Selv om denne tolkningen av verket muligens er på siden av kunstnerens intensjon, er det en god kvalitet ved verket at det rommer flere typer mening, spesielt når det makter å favne begge tematikkene som i så stor grad preger denne utstillingen.

AOL_5856Flere av avgangsstudentene som stiller ut i Masterutstillingen kommer ikke fra Norge opprinnelig og de har bodd her i et begrenset tidsrom. Det er nok ikke disse Moxnes først og fremst sikter til når hun savner et tydeligere politisk engasjement i den norske kunstoffentligheten. De ferske kunstnerne er imidlertid med på å belyse et mer overordnet poeng som, selv om det kan synes åpenbart, virker essensielt i denne sammenhengen: At kunstnere fra forskjellige geografiske utgangspunkt har ulike erfaringer og vil uttrykke seg forskjellig. Man kan gjerne sitte i sin minimalistiske, nordiskdesign-inspirerte stue, med overfladiske vaner og kritisere det banale hos Dukic, men bør samtidig huske på at i etterkant av vårt eget nasjonale traume, 22. juli, ga vi ikke bare rosen en gigantisk symbolsk renessanse, vi satte sågar opp et minnesmerke i form av et rødt hjerte utenfor Oslo Domkirke, med påskriften «… Og størst av alt er kjærligheten». Norske innbyggere har på samfunnsnivå i stor grad vært beskyttet fra dramatiske hendelser som undertrykkelse og overgrep, de siste søtti årene. Moxnes spør i sin kronikk om «kunstnere er for sarte til å ta en politisk kamp om annet enn penger til eget kunstnerisk arbeid?».

Det kan nok spekuleres i at den grunnleggende politiske oppvåkningen lar vente på seg hos såkalt 'hvite' kunstnere hvor flertallet har vokst opp i trygge omgivelser og stabile samfunnsforhold. Masterutstillingen 2016 kan fungere som et mikroeksempel på akkurat dette, og iallfall slik virkeligheten ser ut nå.

 
Masterutstillingen 2016, Kunstakademiet i Trondheim NTNU
20. mai - 5. juni 2016, TKM Gråmølna
Se også dokumentasjon.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed