Skriv ut siden

Konfus kontekst

Kritikk Av Marius Meli (08.12.2011 17:15 | Sist endret: 07.01.2012 14:50)

Fotokunstner Erik Friis Reitans Konvekskonkav dokumentasjon3utstilling på Blunk, Konveks/konkav, har absolutt ikke falt for fristelsen det kan være å forsyne publikum med fengende narrativer eller bevegende tematikk. Isteden gir han oss landskapsskildringer med mye rom. Tomheten er påtrengende både i fotografiene og i utstillingsrommet hvor opphengingen er en avgjørende del av uttrykkets fysiognomi. Det hvite rommet, lyssatt med skarpe dagslyskalibrerte taklamper, bærer på to av sine vegger, fotografier plassert radikalt fra felles vinkel. Ellers ingenting. Begge bildene er utsnitt av landskap i Lofoten, og de isolerer bergformasjonene hvis former gir opphav til utstillingens tittel, den ene et konkavt innsøkk og den andre et konvekst berg. Tittelens sammenstilling av denne konkrete naturen og avbildningsteknologien uttrykker kanskje idé om balanse mellom motsatte: aktiv/passiv, kunst/tilskuer, penetrerende/penetrert, fotografi/motiv, teknologi/natur. Det todelte ene er en forlokkende forestilling.

Den luftige distansen til naturen vi betrakter vekker lett følelser av lengsel, men likevel sørger den høye oppløsningen for at minnet om taktilitet ligger for hånden. Vekslingen mellom nærhet og fravær bidrar til å skape dynamikk i en utstilling som ved første øyekast kan se statisk ut. Pastisjen over det romantiske lanskapet er utført på et usentimentalt vis, gjennom den tydelige lyssettingen som gir inntrykk av å ville underbygge en ”saklighet”. Men selv om det postmoderne spørsmålet om virkeligheten og avbildningen, simulakraet etc. presser seg frem, er det romantiske begrepsapparatet heller ikke upassende å bruke.

konvekskonkav dokumentasjon1Den fotografiske vinklingen undenifra kombinert med den lave monteringen som tvinger tilskueren til å bøye seg gjør at naturen også fremstår som overhengende, mot det truende. Sublimitetsbegrepet er fristende å bruke på alt som er svært, men her er det godt motivert ettersom det er snakk om gigantiske størrelser kombinert med en myriade av detaljer som fotografen må ha arbeidet hardt for å få med seg. Det at rammen er borte, fører jo selvfølgelig ikke til at vi mister den trygge avstanden, men det gjør likevel at formen kan tenkes som potensielt ”ekspanderende”. Dette understrekes av at utsnittet som er konsentrert rundt en helhetlig form også gir oss glimt av en uendelig utstrekning. Det at de relativt små bildene likevel ble stående igjen med en slags truende karakter er en styrke ved utstillingen.

Konvekskonkav dokumentasjon4Reitan lykkes også i å få frem en reorientering gjennom den dokumenterende, saklige fremstillingen som kontrasterer den patosfylte avbildningen av naturen nordmenn flest liker å bekjenne seg til. Fra 1800-tallets nasjonalromantiske tablå med sine overskuende siktelinjer til Facebook hvor vi avbilder oss på topper og det skal fremgå at det er langt ned (ellers duger det ikke), har vi anlagt et beherskende blikk på naturen. Når perspektivet settes fra undersiden, destabiliseres regimet, og vi blir tillagt en annen, mer usikker rolle. Forskyvningen fortsetter i gallerirommet: Måten bildene integreres i rommet på utfordrer den hvite kubens stabilitet.

Det virker som Reitan jobber mot å interagere med orienteringen til tilskueren, kanskje forvirre eller destabilisere følelsen av sted, gjennom den hyperrealistiske fotografistilen og lyssettingen. Men Konveks/konkav lykkes bare delvis med dette. For oss som husker Reitans bidrag på masterutstillingen kan det oppfattes som om uttrykket ikke har blitt skarpere artikulert. Om bildene hadde vært større, hadde de kanskje grepet sterkere inn i vår måte å være i rommet på.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed