Skriv ut siden

Kjølige landskap, enkle liv

Kritikk Av Lena Johansen (23.04.2014 08:01 | Sist endret: 23.04.2014 09:28)

Den 5. april åpnet to nye utstillinger på ALK_4475x copyTrondheim Kunstmuseum. Et utvalg av svenske Andreas Erikssons arbeider gjennom de siste ti år, samt en noe mindre, men på sitt vis beslektet utstilling av den britiske kunstneren Sara MacKillop.

Andreas Eriksson har i de senere år har hatt stadig større internasjonal suksess og representerte Sverige i den nordiske pavilliong under Venezia-biennalen i 2011. Denne gang viser han en materialemessig vidtfavnende utstilling, basert på en produksjon for Bonniers konsthall. I et intervju gjort i forbindelse med hans biennalebidrag vender han gjentatte ganger tilbake til tanken om å ville frigjøre seg selv gjennom den maleriske opplevelse og ”bare være til”. Men hvordan kommer denne maleriske sansning til uttrykk og hvilken form for væren blir en innlemmet i eller vitne til, som beskuer av utstillingen?

Jeg har stoppet opp litt ved en uttalelse fra Andreas Eriksson, som er sitert på Trondheim Kunstmuseums hjemmeside: ”Ser man tilstrekkelig lenge på noe, så blir det jo til noe annet. Dette andre pleier for meg å ende i en malerisk opplevelse, og det spiller ingen rolle om det er fotografi, billedvev, maleri eller skulptur.” Denne uttalelsen kan leses som en romantisk utlegning av kunstnerens særlige blikk; det som oppleves kan gis en malerisk form, dog i et hvilket som helst materiale. Dette kan også oppfattes som en slags likegyldighet ovenfor materialet, eller muligens en formidling av kreativ frihet? En frihet han selv erkjenner - som ikke skal oppfattes som hans helt egen geniale frihet, men heller som et forsøk på å si noe generelt, om alles frihet. Altså, at det handler om å dele denne friheten, noe som utspringer fra en sterk og umiddelbar opplevelse av naturen. Kunstneren bor for øvrig selv ruralt – og at han til daglig er tett på sitt kunstneriske stoff er udiskutabelt.

ALK_4464xKonkret består utstillingen av en mengde landskapsmalerier, muldvarphauger, fugler og grener i bronse, en serie med gipsavstøpninger, vevde ”malerier”, en isskrape, fotografier, m.m. De avstøpte fuglene skal angivelig ha kræsjet inn i kunstnerens ateliervindu og en forventer og antar at også isskrapen stammer fra kunstnerens nære omgivelser. Til sist ender beskueren (jeg) med en fornemmelse av at verkene flyter sammen på godt og ondt. Dette er en utstilling som på samme tid virkelig kommer til uttrykk som kunst, men som også er et tilsynelatende åpent vindu inn til kunstnerens hverdag, virke og umiddelbare omgivelser. Den delvis dokumentariske videoinstallasjonen, hvor noen lokale svensker og polske håndverkere beretter stort og smått om sitt forhold til sine hus, er filmet utenfra mens trafikken stille glir forbi. Et maleri av Ted Kaczynskis (Unabomberens) hytte åpner dessuten for en politisk tolkning, som i seg selv saktens kunne bære noen tusen ekstra ord i en anmeldelse.

Det er mange spor å følge i Andreas Erikssons arbeid. Flere temaer som på kryss og tvers jobber med og mot hverandre. Men det er også en estetisk kjølighet, en slags hardhet, som i mine øyne helt oppløser kunstnerens egne uttalelser om å formgi en ”malerisk” opplevelse. Så selv om det er en veldig givende utstilling, som en kan tenke vidt og lenge over, har jeg det personlig langt bedre med Sara MacKillops langt enklere utstilling. ALK_4692xDen gir i høyere grad plass til og nærmest avkrever sin tilskuer en stillferdig og oppmerksom tilstedeværelse. Jeg opplever MacKillops og Erikssons produksjon som to forskjellige grep om en moderne og avdempet materialpluralistisk konseptualisme. I museets presseskriv betegnes MacKillops utstilling for en ”reflektert intervensjon” - og en slipper ikke (for å være litt dramatisk) gjennom den lille skulptursalen uten å medreflektere over de både umiddelbart tilgjengelige og helt uutgrunnelige verkene, som blant flere består av vrangvendt gavepapir, utstilte artist books sikret med snorer, en imitert blyants imiterte strek over gulvet. Verker som beskjeftiger seg med våre opplevelser av form og erkjennelser av innhold, men på en upåtrengende måte.

Nærheten i Andreas Erikssons nye videoinstallasjon, med de gamle, svenske trehusene, rommer umiddelbarhet og naivitet, noe som også går igjen i Sara MacKillops Envelope Houses - hus laget av konvolutter. Begge kunstneres tilnærming til huset som symbol er, som begge kunstnerenes utstillinger overordnet sett, både veldig enkle og enormt komplekse. Det ligger en skrøpelighet i å bare gi seg hen til opplevelsen og ikke la seg tynge unødig. Den tilstanden, det blikket, som jeg blir presentert for av både Eriksson og Mackillop tok jeg med meg hjem, og det henger fremdeles ved.


Andreas Eriksson og Sara MacKillop
5.april – 8.juni (MacKillop til 18. mai) 2014
Trondheim Kunstmuseum.
Flere bilder fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed