Skriv ut siden

Jeg skjønner meg gjennom deg

Intervju Av Marit Aronsson (08.03.2018 07:59 | Sist endret: 23.05.2018 22:08)

Lotte Konow Lund visar just nu fyra verk på Dropsfabrikkens första utställning, med temat teckning, och till maj planeras en stor retrospektiv på Kunsthall Trondheim. Lotte Konow Lund har tecknat hela livet; hon stod på Nasjonalgalleriet och kopierade konst under flera av sina tonår, och hon tecknade sig genom akademiperioden. I dag har hon ateljé på toppen av Rådhuset i Oslo, medan hon utvecklar sitt genuina intresse för demokrati. ArtScene Trondheim mötte henne för ett samtal om bl. a. formspråk, ärlighet, barn och att konst ska vara för alla!


Märit Aronsson: Du jobbar Images from the inside KF004 copymed olika tekniker, men är känd framförallt för dina teckningar. Kan du berätta om ditt tecknande?

Lotte Konow Lund: For meg er å tegne en pågående prosess. Det handler om å hele tiden utfordre meg selv, hvordan jeg tenker og hvordan jeg forstår kunst. Jeg vil at det jeg arbeider med skal ha konsekvenser i mitt eget liv. Jeg vil ikke ha et mellomledd mellom meg og papiret. Det skal være direkte. At det jeg lager ikke forestiller seg, om du vil. Jeg kunne ikke vært Agnes Martin, jeg er ikke kontemplativ på den måten. Og akkurat derfor utfordrer jeg meg selv på tid. Jeg bruker lang tid på det jeg gjør, men ikke nødvendigvis på hver ting. Jeg er opptatt av objektet og det sanselige. Når jeg jobber konseptuelt, som jeg jo stort sett gjør, er jeg allikevel opptatt av at det får en kropp.

Ja, du befinner dig ganska långt från objektslös, eller relationell konst?

På en måte. Jeg er glad i det objektet, den kunsttingen som er et slags resultat, men mye av det jeg gjør handler jo om prosessen forut for når jeg begynner å tegne; som med tegnekurset jeg har hatt i Bredtveit fengsel i ti år eller Dagbøkene. Jeg er ikke så glad i den tribunen som man er blitt møtt av overalt på biennaler, de siste femten årene. Som er et slags monument over diskusjon, dialog og fungerende demokrati, men som ingen noensinne har satt seg ned ved, med mindre det er arrangert. Den formen dreper nesten det innholdet vi påstår skal være der, det peker heller til en slags anakronisme innen kunst; hvor det snakkes uavlatelig om demokratisering, åpenhet, inkludering, samtidig som de rammene man legger forteller mennesker at de ikke er ønsket om ikke de kan kodene. Altså at de gode intensjonene er gester, språk - ikke politikk. På årets Documenta var det en sånn tribune med kamuflasjetrekk på, hvor det satt noen ungdommer. De var langt inne i iPhonene sine. Resten av utstillingen var virkelig ikke laget etter et ironisk tema, så jeg regner med at dette demokratiets teater for kropp, men ikke bevissthet, var et reelt bilde av denne megautstillingen i 2017.

Screen Shot 2018-03-08 at 07.40.28Som jag förstår det så jobbar du mycket utifrån din egen vardag, bl. a. i boken Dagbøkene januar 2014-februar 2016 som innehåller både teckningar och textbilder. Jag antar att du gjorde fler teckningar än de som kom med i boken?

Ja, det var 4200 tegninger, og så har jeg plukket ut 420 av de. Jeg hadde ikke hatt penger til å trykke en bok på 4200 sider.


Kände du på självcensuren när du plockade bort 3 780 teckningar, eller har du kunnat vara helt ärlig?

Spørsmålet blir jo: Hva er ærlighet? Er det mer ærlig hvis det ikke er redigert? Og kanskje det viktigste; blir det nødvendigvis mer interessant for andre? Mange av de tegningene er lagd i affekt eller bare i observasjon, og jeg har jo ikke visst hvilke tegninger jeg skulle ende opp med i boken. Det handler om kontekst, for veldig mange kan se banale ut, noen smarte, men når du printer de, eller får dem i en annen sammenheng så skjønner du at mennesket også er banalt, og at det er helt greit. Det gjelder oss alle; vi er både kloke, dumme, enkle og kompliserte. Men det er klart det er en bevissthet i meg om at noen kommer til å se dem. Den er tilstede, om enn i underbevisstheten. Det syns jeg er interessant. I tilfellet med Dagbøkene, så tegnet jeg jo regelmessig i to år. Litt sånn tegne-bigbrother. Noen tegninger blir fine, noen helt OK. Mens andre ble i grunnen ganske dårlige. Likevel er de interessante i denne sammenhengen.


Materialet måste ju bearbetas på något vis, för att hitta en form som kan kommunicera. Det är ju generellt så med konst, att man kanske är mer privat än vad man själv förstår. Det kanske är helt ok?

Ja, men er man ikke det i hele livet da? Når noen møter deg som person, så er du kanskje mer privat enn hva du selv forstår? Jeg skjønner meg gjennom deg, det er jo sånn vi mennesker er. Men det er jo som du sier, at du må tillate en form.


Det känns som att du har en humanistisk blick?

Jeg vil at folk skal ha lett tilgang på kunst. Jeg har hatt en enorm glede av kunst helt siden jeg var barn. Kunst skal være for alle; inkluderende og demokratisk. Det fine med kunst er at man ikke nødvendigvis får et svar. Og fordi det er en kvalitet ved kunsten, behøver man ikke å rettferdige den ved å tillegge den eksempelvis et akademisk språk. Både kunstnere, kuratorer og formidlere må gå i seg selv og kjenne når man er ekskluderende. Når det ikke lenger er politikk i språket, men er blitt et stivnet formspråk. Kunstkritikeren Jerry Saltz hadde en veldig bra kritikk av en triennale på New Museum i forrige uke, den handlet om hvordan kunsten ofte tar for seg problemstillinger som prekariat, migrasjon, økonomisk urettferdighet og vestlig hegemoni på en stivnet måte, uten se seg selv; at dette er godt utdannede fagfolk som lever gode liv ganske langt unna den virkeligheten de preker. Og Jerry Saltz skriver ’I want to see them walk the walk, not just pose the pose’. 

IMG_1123Vad är det du gör på ateljén just nu?

I to år har jeg arbeidet med en bok som heter Demokrati i Oslo, og kommer til å gjøre det i hvert fall to-tre år til. Prosjektet er ganske likt dagbøkene, men det er en undersøkelse av hvordan demokratiet fungerer i Oslo. Jeg har atelier i Rådhuset i Oslo, og prosjektet har utviklet seg i forhold til dette huset, fordi makten ligger her. Jeg går på alle møter jeg kan og prøver å bli kjent med så mange som mulig av de som arbeider i huset. Ordføreren i Oslo, Marianne Borgen, er en helt fantastisk dame og har lært meg å forstå det politiske systemet bedre.


Du som är intresserad av att synliggöra maktstrukturer i samhället, och som jobbar högst upp i Rådhuset, faktiskt högre upp än de som de är mäktigast, är du intresserad av hur demokratin fungerar (eller inte fungerar) i den andra änden, ute i periferin? Hur hade det varit om du drog till t. ex. Finnmark?

En del av prosjektet jeg holder på med er nettopp å gå i byen. Jeg har gjort det i perioder i to år nå. Og det er selvsagt politikk i det å observere en by og gjengi det man opplever, som med Jane Jacobs The Lives and Deaths in Great American Cities. Man snakker om Groruddalen i Oslo bystyre, men hvorfor kan man ikke krysse Grorduddalen på tvers til fots? Det vil si, man kan, men kun noen få steder. Det er noe annet å snakke demokrati enn å være et demokrati i praksis. Ja, jeg ville gjerne være i Finnmark. Jeg har ikke vært lenger nord enn Tromsø, og som de fleste andre drømmer jeg selvsagt om å se hele landet. Men å undersøke maktstukturer i Finnmark på den måten jeg gjør i Demokrati i Oslo, krever at man kjenner de lokale forholdene. Da måtte jeg ha vært der lenge. Jeg har vokst opp i Bergen og har bergensk familie, så det ville nok ha vært enklere for meg. Men det er interessant, jeg innbiller meg at maktstrukturer arter seg helt forskjellig i norske landsdeler.


Du är professor på Kunst- og håndverkskolen i Oslo och möter många studenter. Jag har en spaning som jag tänkte testa på dig. Det känns som att konststudenter har en större självkänsla idag än för 15 år sedan, att de mer självklart står upp för sin grej och inte nödvändigtvis ska hänga med i de senaste trenderna. Tycker du att det stämmer?

Ja, og jeg tror det kommer av at samfunnet har forandret seg veldig mye på 15 år, gjennom globalisering og det at internettet har blitt tilgjengelig for de fleste, på godt og vondt. Jeg tror det er mer toleranse for annerledeshet der hvor det bor flere mennesker. Men nå kan man forholde seg til en større verden, selv på et lite sted. Mine studenter er fra hele verden, og har reist mye mer enn meg. Globaliseringen tillater en å være mer lokal og ikke så streng på hva som er ’det riktige’. Man er mer åpen. Det gir selvsagt større selvtillit. De vet at de kan forflytte seg. Eller velge noe bort. De vet også at de ikke trenger å godta det om de ikke er fornøyd med undervisningen. På en annen side har den globaliserte verden andre utfordringer, hvordan vet du hva som er godt og dårlig, for eksempel, når bestanddelene du måler ut i fra hele tiden er i forandring?


Jag minns från _MG_5272en presentation du hade på Konstakademien i Trondheim i början av 2000-talet, att du hade en ödesmättad kommentar om att det sker något med konstnärskapet när en får barn. Vad är det som sker?

Det er merkelig hvor lite plass barn har i kunsten. En ting er jo å snakke om det å ha barn før man får det, noe helt annet etterpå, haha! Jeg fikk en voldsom fødselsdepresjon da datteren min ble født, og kan se nå i ettertid at det faktisk tok meg syv år å komme helt tilbake i meg selv etter det. Jeg tror at det å være kunstner er så knyttet til kjerneidentiteten vår at når man får barn, så oppleves vanskelig å først og fremst være noe annet enn kunstner. Men å få barn er det aller, aller beste som har skjedd meg i løpet av livet. Dessuten lager jeg mye bedre kunst etter at jeg ble mor.


De senaste åren har du skrivit djuplodande konstnärsintervjuer i Morgenbladet. Varför skriver du om andra konstnärer?

I løpet av den tiden jeg har vært kunstner opplever jeg at det har vært en distanse mellom det språket kunsten omgir seg med, og være tett på det å lage kunst. Og det språket som betegner og omgir kunsten gjør selvsagt noe med den. Når jeg snakker med kunstnere, eller de som er veldig opptatt av kunst, så er det som om vi har et felles  språk. Apropos det vi sa om de dagbøkene. Det er ett språk om kunst som tilhører gallerier, som har sneket seg inn i museene, og dette språket er jo der for å selge kunsten, ikke for å formidle og forstå verkene. Jeg syntes kunstnere er fantastiske å snakke med. De fleste kunstnere har egne univers rundt arbeidet sitt, som utgjør helt individuelle praksiser. Det er bare så sjeldent at noen spør dem om å snakke om det de gjør, på deres premisser. Jeg ser på disse intervjuene som en del av mitt eget arbeide, faktisk. Det er en undersøkelse av det samme jeg arbeider med: Det at man kan snu et maktforhold ved å selv ta definisjonsmakt. At vi skal dele og informere, slik at alle skal kunne få opplevelsen av å delta og eie noe, Noe som er for alle og som har en essensiell samfunnsmessig funksjon. Det er viktig å vise hvordan virkeligheten blir styrt av hensyn vi ikke ser, som penger makt og ideologi, det som blir tredd nedover oss uten at vi er klar over det. Med kunsten kan vi bevisstgjøre, uansett form. 


Nu i dagarna är det ju 8 mars. Vad brukar du göra på den dagen?

Jeg går i tog.

 



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed