Skriv ut siden

I mellomrommene

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (16.04.2012 23:14 | Sist endret: 24.04.2012 11:05)

Horisontale rekker av tråder Lona Hansen, Galleri Blunkstrekker seg fra vegg til vegg i en stille stramhet. Om den besøkende kunne ha sett strukturen ovenfra, ville den ha dannet et kryss, to korridorer av tråder som møtes i et kvadrat i sentrum. I gallerirommet er det imidlertid vanskelig å vite hvor man skal stå for å oppnå en følelse av oversikt.

Lona Hansens installasjon kan umiddelbart lede tankene i retning den kinetiske og optiske kunsten og hvordan denne ble videreutviklet av utøvere som skulptøren og maleren Jesús Rafael Soto fra og med 1950-årene. I likhet med Sotos bildeflater er Lona Hansens voluminøse verk på Blunk statisk. Slik er verket i seg selv ingenting annet enn dette. Den besøkende inviteres inn til et rom der refleksjonen skal fylle de mange tomrommene med bevegelse.

I understood that movement was determined by the relative dimensions of the line and the background against which it was superimposed.

                 Jesús Rafael Soto, 1967

Der den kinetiske kunsten som oftest ble tilført bevegelse av tilskueren selv, illuderes bevegelse her gjennom persepsjonen av verket. Trådene stikker seg i hundretall gjennom rommet og lar seg ikke ramme inn på avstand eller betraktes som et forsøk på å utforske skjønnhet og organiske formidealer. Foruten noen blyantstreker på veggen, som angir trådenes utgangspunkt, er utførelsen så naken at dette arbeidet tenderer mot det ubehagelige. Kunstnerens presise montering gjør installasjonen avhengig av somatisk opplivelse, det er betrakterens kropp som tilsynelatende setter verket i bevegelse. Hver minste bevegelse fra tilskueren later til å reflekteres av installasjonen ettersom man i mellomrommene får følelsen av at trådenes krysningspunkter skifter. Slik responderer verket på enhver somatisk henvendelse.

Et påtagelig trekk ved Hansens Lona Hansen, Galleri Blunkinstallasjon er at den ikke legger beslag på mange av utstillingslokalets totale antall kubikkmetre. Likevel oppleves tettheten i rommet som påtrengende, ettersom den besøkende her må klemme seg inn, under og opp i strukturen for å kunne bevege seg i rommet. Tittelen er i denne forbindelse svært treffende og tilfører verket som helhet betydning: Volume, not mass. Installasjonen har selvfølgelig en masse. Den består tross alt av et fysisk materiale. Men gjennom tittelen forsterkes opplevelsen av forholdet mellom verkets volum og dets masse som installasjonens underliggende motiv. Forholdet mellom volum og masse er definert som tetthet. Slik blir installasjonstittelen så konsis, nettopp fordi dens underliggende poeng spiller på opplevelsen av det solide verket i utstillingsrommet.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed