Skriv ut siden

Illusjonisten

Intervju Av Eline Bjerkan (28.03.2016 11:49 | Sist endret: 29.03.2016 09:28)

Torsdag 17. mars åpnet AOL_4611Edith Lundebrekkes utstilling Fargerom på Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Utstillingstittelen er alt annet enn misvisende, sterke farger slår imot deg når du kommer inn i visningsrommet. Likevel, du kan være sikker på at alt ikke er som det virker ved første øyekast.

Ved hjelp av fargelære, sterkt pigmentert maling, lysforhold og nøyaktige konstruksjoner skaper Lundebrekke et optisk univers der det som utvilsomt fremstår som den skarpeste grønn- eller rødfarge viser seg å egentlig være den knalleste gul. Modulbaserte relieff kan være svært så fargerike i det ene øyeblikket, men ser du dem på nytt fra en annen vinkel, består hele verket av variasjoner i rødt. En stor del av Lundebrekkes produksjon har bestått av relieff på vegg. Relieffet er også behørig representert her på Nordenfjeldske, men suppleres av en  s-formet fargevegg som tar mye av plassen i rommet. Her blir man som betrakter offer for fascinerende optiske fargeforskyvninger, avhengig av hvordan lyset treffer installasjonen.

Edith Lundebrekke: Jeg lar meg jo aldriAOL_4627 slutte å begeistre over disse fenomenene selv. Det kan virke som jeg er oppslukt i egne verk, men jeg ser heller på det som at jeg benytter meg av teknikker for å tydeliggjøre et fenomen som allerede eksisterer. Vi ser snø som hvit, men det stemmer jo ikke, den er ikke hvit.

Eline Bjerkan: Dine arbeider kan også ses på fasaden til fire brannstasjoner i Trondheim, og i Stjørdal kirke, blant annet. Hvordan jobber du med sted?

EL: Jeg er veldig opptatt av sted og funksjon. Det aktuelle stedet er svært avgjørende for hvordan jeg jobber. Det er vanskelig å si eksakt hvordan jeg går løs på arbeidet et visst sted, men ofte prøver jeg å finne en slags logisk inngang; jeg må forstå hvordan stedet er bygget opp og hvordan ting henger sammen. I kirken tenkte jeg at jeg selvfølgelig måtte betone det vertikale. Sted og kontekst knytter seg sammen, spørsmålet handler gjerne om hva jeg skal tilføre, og hvor mye. Man må alltid ta hensyn til de premissene man står overfor. Da jeg jobbet med brannstasjonene i Trondheim, måtte jeg for eksempel ta høyde for at de fleste kom til å se fasaden på bygget idet de kjørte eller gikk forbi, oftere enn at noen ville stoppe opp og betrakte den nøye.

AOL_4617Eline Bjerkan: Du er også allsidig i din produksjon. Arbeidene dine overskrider grensene mellom kunsthåndverk, design og samtidskunst. Hva tenker du om disse sjangrene?

EL: Jeg synes det er vanskelig å kort skulle si akkurat hva jeg jobber med. Det er jo snakk om relieff eller mønster, men det forteller i grunnen lite. Det er på samme måte med organisasjonstilknytning. Hovedtilknytningen min ligger i kunsthåndverk, jeg har tekstilutdannelse fra Statens håndverks- og kunstindustriskole. Jeg er veldig opptatt av håndarbeid og håndverkstradisjoner – materialer, konstruksjon og teknikk. Men derfra er jeg ikke så opptatt av å definere hva jeg gjør. Arbeidene mine kan leses og fortolkes på mange måter avhengig av hvor man ser dem. Jeg synes ikke verkene får en annen verdi av det, men de får en annen mening. Jeg er ikke redd for å bli tatt for å være hverken kunsthåndverker eller designer. Jeg mener at arbeidene er det de er, uansett. Jeg insisterer på mitt univers, kan du si.

AOL_4186EB: Verkene dine preges av repetisjon, moduler og presise geometriske figurer. Hvilket potensial ligger i her?

EL: Jo enklere, jo større. I enkeltheten åpner det seg et univers, det er eksponentielt. Det enkle gir meg både en metode å undersøke gjennom og en ramme som angir en retning. Det er de enkle strukturene, som rutenettet i håndarbeidet, som ligger til grunn. I barndommen var jeg opptatt av å knekke de kodene jeg oppdaget i håndverket, for eksempel strikking. Strikkemønster er også moduler. Disse helt enkle strukturene, som når du gjentar eller speilvender blir til enorme variasjoner og rikdom. Jeg legger til rette for betrakteren å oppdage denne rikdommen.

EB: Er det i møtet mellom verk og betrakter at kunsten oppstår?

EL: Ja. Man blir gjerne vant til at relasjonell kunst ser ut på en bestemt måte, men det er jo relasjonelt det jeg driver med. Det oppstår i møtet med betrakteren. Mange ulike virkeligheter kommer til syne, om man er tålmodig nok. Det er du som skaper.

Edith Lundebrekke,
Fargerom 17. mars - 29. mai 2016, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum
Se dokumentasjon fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed