Skriv ut siden

Hvordan omsette engasjement og idealisme til rettferdige honorarer?

Leder Av Marit K. Lykken Flåtter (02.02.2017 00:00 | Sist endret: 03.02.2017 15:41)

Kunstfeltet kan betraktesScreenshot_2017-01-30-16-11-53-1 som et økonomisk parallellsamfunn, eller prekariat; det er godt innarbeidet at utgifter som aktørene ikke får dekket gjennom (privat eller) offentlig støtte kompenseres med lave honorarer og dugnadsarbeid.

Men det er stor forskjell på å være frivillig og drive veldedighet for en god sak eller prosjekter i oppstartsfasen på den ene siden, og det å arbeide for lave honorarer som både opprettholder lønnsforskjeller i samfunnet og som bidrar til å styrke etablerte kunstinstitusjoner på bekostning av egne inntekter på den andre.

Hvorfor aksepterer vi slike arbeidsforhold må omgjøres til hvordan kan vi endre dette.

Økonomisk bevisstgjøring For ArtScene Trondheims del betyr det helt konkret at i stedet for å forsøke å skvise mest mulig aktivitet ut av bevilgningene vi har til rådighet, vil vi i større grad prioritere å høyne honorarsatsene for tekster og redaksjonsarbeid (Voilá). Et annet strukturelt grep berører også de andre kunstinstitusjonene i byen/regionen direkte:

Ved å ha engasjert kunststudenter og personer uten formell kompetanse til å ha praksisplass som fotografer hos AST har nettmagasinet bidratt til å skape en etterspørsel etter motivmessig og teknisk god fotodokumentasjon (med et nedslag blant våre 230 000 lesere under fjoråret). Derigjennom har Vilde L. Blom, Andrea L. Kittilsen, Susann Jamtøy og Reidun S. Gravelseter satt sitt preg på hvilket bilde kunstoffentligheten har av utstillinger med utspring fra denne regionen. Vi vil påstå at dette er arbeid som bidrar til å løfte utstillingene og er derved en vesentlig del av omdømmebyggingen av regionens kunstscene. – Så hvordan omsetter man noe som begynte som et idealistisk arbeid til rettferdige honorarer? I dette tilfellet vil ArtScene Trondheim plassere bestillingsansvaret der det hører hjemme; hos institusjonene og visningsrommene selv. Dialogen vi har hatt med flere av aktørene tyder på at det også hos dem eksisterer en forståelse for at fotodokumentasjon av høy kvalitet er vesentlig for å markere seg som kunstinstitusjon i dag. Det er opp til diskusjon om dekningsgraden på AST skal fortsette, om enn ikke på samme måte som før.


Ansvarliggjøring Det å profittere på frilansarbeidere, som denne bransjen i stor grad gjør (eller 'tvinges' til å gjøre) på landsbasis er selvfølgelig ikke et eksempel på en sterk og bred sosialistisk dugnadsånd, som man helst ønsker å tro. Satt opp mot andre lavtlønnede yrkesgrupper i Norge, som har pensjons-, trygde- og helsesordninger, har kunstfeltet egentlig større likheter med den utnyttelsen av risikoutsatt arbeidskraft man ser innenfor en mer aggressiv form for kapitalisme.

Høyt utdannede frilans billedkunstnere, kunstkritikere, kuratorer, samt respekterte selvorganiserte kunstnerorganisasjoner, foreninger og visningsrom, ikke unntatt er private/offentlige toneangivende aktører, holder alle etterspørselen i gang, men hvem har tall på hvor stor andel det er av den totale aktiviteten som kommer fra ubetalt arbeid? Hvor mange arbeidstimer blir aldri ført?

Det er mange som bidrar til å selge fagkunnskap billig. Med en nedgang på 16 % i inntekt mellom 2006 og 2013 og med en gjennomsnittlig årlig inntekt på knapt hundre tusen priser vi oss fullstendig ut av samfunnet. Konsekvensene av det å hele tiden kompromisse på pris og akseptere lave honorarer for oss selv og andre er flere; store deler av fagfeltet holdes både økonomisk, men også organisatorisk sett nede. Dette fagfeltet utelates fra generell lønnsvekst, men mister også erfaring med andre utviklingstrekk i jobbsamfunnet. Det risikeres et etterslep på generell kunnskap noe som kan betegnes som teknisk, organisatorisk og digital 'analfabetisme'.

Der fagorganisasjoner som Norske Billedkunstnere og Kunsthåndverkerne sin fremste oppgave er å kanalisere ytterligere midler fra staten og jobbe for kunstnernes generelle levekår, er det viktig at fagfeltet på sin side tydeliggjør at eget og kollegaer sitt kunstfaglige, og dertil relaterte, arbeid verdsettes. Det må tas et oppgjør med egen betalingspraksis.

I hvor stor grad kunstfeltet drives av ubetalt arbeid bør kartlegges. La oss begynne i dag.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed