Skriv ut siden

Hjemme best?



Kritikk Av Marius Meli (29.10.2011 10:05 | Sist endret: 16.11.2011 11:54)

Oslo Open ble i år 2000 startet opp etter initiativ fra kunstnere som ville bringe publikum inn i atelierene sine. Den selvorganiserte strukturen oppsto som et positivt alternativ til den institusjonaliserte distribusjonen av kunsten. I tillegg ga det kanskje muligheten til å ta innersvingen på galleristene og innkjøperne gjennom en DIY-tilnærming til markedsføring? Etter hvert vokste Oslo Open til å omfatte også kunst i offentlige rom, performancer og foredrag, gjerne med tematisk fokus, noe som ga arrangementet et tydeligere definert innhold.

Når konseptet for første år DagSvansogAnneKristinMyrseth-Bebudelsen-14-FotoMonicaASvorstl_w662_h442har kommet til Trondheim er det utformet i tråd med grunnideen. Målet om å vise frem den ”profesjonelle kunstscenen” har blitt utført gjennom et vell av åpne atelierer, hjem, hendelser og kunstverk og danner til sammen en struktur under navnet Trondheim Open. Som idé har det noe for seg: Det at kunsterfaringen alltid oppstår i et rom er selvsagt, men ofte kan det hvite gallerirommet i likhet med den sorte kinosalen lede til en midlertidig forglemmelse av stedet. De løst sammenbundne fenomenene fra estetikkens domene som i løpet av en helg ble spredd rundt i territoriet Trondheim kunne kanskje være i stand til ikke bare å bringe kunsten i relasjon til stedet, samtidig som det kunne bidra til en oppfatning av hva den profesjonelle kunstscenen inneholder.

For de fleste deltagerne under TO er Trondheim hjem. Det hadde kanskje vært et gode om arrangementskompleksets tittel betydde å åpne Trondheim i den forstand at den velkjente byen gjennom møtet med kunsten kunne få noe uavgjort over seg. Isteden gjør de mange åpne atelierene at helga i stor grad ble stående under gjestfriheten og hyggens tegn. Publikumsdag på atelierene har vært en tradisjon på Kunstakademiet og Lademoen kunstnerverksteder, sistnevnte åpnet også under TO. At publikum kan se de offentlige strukturene som legger til rette for kunstnere og kunststudenter er kanskje et demokratisk poeng, men det er likevel noe merkelig over øvelsen å peke mot dette og si: Til dette går den offentlige innsatsen.

I tillegg til atelierfellesskapene GregusEdithLundebrekke2_w636_h497har en rekke kunstnere som jobber hjemme invitert skuelystne til å komme inn i det private hjem. Kunstens rolle eller gevinst i all åpningen er ikke lett å få bragt på det rene. Kanskje kan innblikk i produksjonsvilkårene gjøre at man får en dypere forståelse av kunstverkene. Men det er også mulig at deler av feltet blir tilslørt. For eksempel kan mange av kunstnerskapene være vanskelig å komme nærmere ved å avlegge atelierbesøk. Objektbasert kunst i tradisjonelt format som oljemaleri og litografi vinner under slike vilkår lettere oppmerksomhet enn hendelses- og sosialt basert kunst, dersom kunstneren ikke er flink i å fremstille noe som fungerer innenfor rammene.

Åpningen og fremvisningen av det private arbeidsrommet kan også gjøre kunsten mindre fremmed. Fortroligheten som opprettes til et kunstnerskaps produksjon fordi man har sett rommet hvor kunstneren har sine pensler, sigaretter og hostesaft, eller fordi man har snakket med kunstneren selv, stammer ikke fra kunsterfaringen men fra en prosaisk sosial erfaring. Dersom kunstnerens subjektivitet trer frem på bekostning av verkets er det en mager gevinst.

Da Gustav Courbet med RAKE1_w662_h455L'Atelier du peintre (1855) bragte det hverdagslige aterlieret inn i kunstverdenen i et stort format (med sjokkerende virkning på publikum), var det i form av et kunstverk - Nærmere atelieret trenger en for kunstens skyld kanskje ikke å komme. Invitasjonen inn i hjemmet eller på arbeidsstedet kan for øvrig sees i sammenheng med en utvikling hvor demarkasjonslinjene mellom det offentlige og det private frynses opp, i hungeren etter det virkelige og flukten bort fra et verksbegrep som virker kunstlet. Motsatt kan man hevde at produksjonsprossess eller opphavsperson ikke er noe vi burde samle oss om: For fortolkningens skyld er det et nederlag hvis den produktive distansen ikke blir vernet.

Ut ifra en slik forståelse var det verdt å legge merke til det under TO som gikk imot det komfortskapende: Det å tre ned i Andreas Fortes fuktige, mørke og ugjestmilde kjeller ble en konkret unheimliche motsats til all den hyggen som sirkulerte på gateplan. Skiltet som fortalte at man burde holde hendene inntil kroppen og at ferdsel var på eget ansvar var velkomment i sin mangel på velkomst. I enden av den mørke korridoren falt lyset ned på en skulptur av margarin under en halvveis ødelagt kjellerlem hvor regnet sto inn. Kjellerrommet hvor ingenting virket kjent fremsto som en innvending mot fortroligheten.

VigdisHaugtrEgetRomdag2_w359_h497En annen interessant opplevelse som også kunne leses som en problematisering av det åpne atelieret var Vigdis Haugtrøs installasjon Et eget (arbeids-)rom. I et rom med skjøre vegger av kvist i or og selje fra Klæbu satt kunstneren og jobbet med tegningene sine, knapt beskyttet mot vær og vind. Installasjonen sto plassert på samme sted ved Nedre Elvehavn som Markus Lanttos installasjon My Body Is My Temple. Lanttos skulptur kunne i vinter leses som et innlegg i kunsthalldebatten gjennom selv å være en halvåpen arkitektonisk struktur som minnet om en hall. Begge verkene handlet om kunstens rom i det offentlige og valgte arkitekturen som kunstform: Der Lanttos kunsthall tidligere sto, hadde Haugtrø bygd et rom som representerte (og var) atelieret. På politisk plan kan verket leses som innlegg i debatten om det kunstneriske virkets usikre vilkår med kortvarige atelierkontrakter. Men ensidig var det heller ikke. Allusjon til Virginia Wolf greide sammen med de skjøre veggene å gjennom arkitekturen artikulere noe om det utsatte, det som fortjener vern, uten at det ble overtydelig i motsetningen til senkapitalismens brautende arkitektoniske omgivelser.

Line K. Johansens poetiske og stilsikre film Flimmer som har tjent som forfilm for Oslo 31. august var et av flere sterke innslag på det åpne videoprogrammet Step on it! som skulle vise midt-norsk videokunst. Et annet viktig bidrag var utdragene fra Astrid Findreng, Grethe Fredriksen og Frode Sander Øiens Fluktrom. Her beveger vi oss i noe som ligger et sted mellom videospillet og virkeligheten i en dataanimert modell bygd på fotografier. Den tomme verdenen etter kataklysmen kommer til syne i en digital form som bidrar til å male frem en smertefull fattigdom, som virker fremmed og kjent i ett og samme: Tematisk sett er det ikke sjelden vi ser interiør fra katastroferammede områder, men stort sett mediert gjennom fjernsynet. Medialt sett ser vi 3D-animasjoner, men sjelden med et så grufullt tomt uttrykk som i denne videoen.

Karin Aurora Lindell stilte også med KAL.06_w662_h457et gripende verk, Skittentøy, som har bakgrunn i saken rundt overgriper og seriemorder Marc Dutroux og hans påstått 14 ofre. Installasjonen som består av 14 hvite antropomorfe poser med navnet til den bortkomne eller døde innbrodert, hengt opp på klestørkestativ på Nidarosdomens kirkegård. Hver og en inneholder tøy som er fremstilt som om det skulle tilhøre den bortkomne. Her er det ikke gravsteinen som er dødens symbol, men brukstingene den døde har etterlatt. Th. W. Adornos setning fra Minima Moralia kan sette ord på det som skjer: Ting som var tegn på kjærlig omsorg, bilder på forsoning, blir plutselig selvstendige verdier og viser sin onde, kalde og fordervelige side. Klær er også spesielle gjenstander, all den tid den utgjorde en del av vår gestalt men nå ligger sammenkrøllet i en pose. Det er en ryggmargsrefleks at kunst som skal inn på et så vanskelig tema lett kan falle over i det patetiske. Likevel fungerer det, noe som beror på at den estetiske fremtoningen er vellykket uavhengig av minnesmerke-funksjonen.

Verk med denne styrken tilhørte dessverre sjeldenhetene under Trondheim Open: Det hadde vært fint om programmet tydeligere presenterte hvor kunsten befant seg. Risikoen for å bruke mange timer på å forflytte seg rundt i byen uten at man kom over noe som endret forestillingene om Trondheim eller kunsten, var absolutt til stede. Selv om konseptet handler om åpenhet med et poeng om å unngå en kuraterisk lukning eller forutbestemmelse, så er det kanskje for vanskelig å være deltagende som publikum om man verken besitter inngående kjennskap til kunst-Trondheim, eller skulle synes hjemmene, atelierene og alt det som omgir kunsten er spesielt interessant.

TOs bidrag er først og fremst synliggjøringen av strukturer i kunstfeltet, noe mange kanskje ikke har kjennskap til, og det er på dette planet arrangementet har en verdi. Det faglige ambisjonsnivået er imidlertid sprikende, og TO hadde nok kommet bedre ut av det om man hadde vært fastere med henhold til målsetningen om å vise fram den profesjonelle kunstscenen. Erfaringen av kunsten gjøres vanskeligere i en så udifferensiert masse. Dersom dette skal bli en tradisjon, så kunne man med fordel forsøke å bringe inn en tydligere profil, substans eller fokus for eksempel gjennom en form for tematisk organisering eller foredragsrekke.



Related news

9 Comments

Sissel M Bergh: on 01.11.2011 14:41

Det er interessant at Artscene Trondheims, I mean Artscene Trondhjem, kritikk av Trondheim Open ikke overrasker på noe vis. Det er som forventet.

Trondheim Opens hovedfokus er slik jeg har forstått det, åpne atelier og møte mellom kunstnerne og publikum. Det er ikke først og fremst formidling av kunst. Slik følger det intensjonen som også ligger bak Oslo open og B-open i Bergen. Som arrangement trenger det sikkert forbedringer. Men det er altså ikke en kunstutstilling og bør derfor ikke kritiserer som en. Når det gjelder at det burde hete Trondhjem, er forslaget så absurd lokalt at det ikke trengs å taes alvorlig. Det samme gjelder det banale og guttetrassaktige: Kosfaktoren er for høy. Kun i en småby hvor tøffe gutter inderlig ønsker seg litt av storbyens brutalitet, kan dét være en grunn til kritikk. Det at man får servert suppe og kan sette seg i sofaen på atelieret og snakke sammen er medmenneskelig og betyr ikke at man lalles inn i hygge. I en setting hvor man slapper av kan det være enklere å diskutere problematiske ting. Sånn får hvem som helst mulighet til å forstå litt mer av hvordan kunstnerne tenker og arbeider, og kunstnerne kan bli konfrontert med andre virkelighetsforståelser.

Og så vil jeg gjerne stille et spørsmål til redaksjonen: Er dette en bestillingstekst hvor dere har lagt føringer for innholdet? Det virker på meg som om Artscene Trondheim, I mean Artscene Trondhjem, mer og mer snakker med én stemme, og mer og mer drives av ideologi. Det ser ut til å følge klare og sterkt avgrensede rammer for hva som er god og dårlig kunst. Og innenfor den rammen er det kjedelig trangt. Mangfold er kanskje bare et skjellsord med klang av statlig politikk? Når man også bestiller kritikker som skal følge gitte retningslinjene fra redaksjonens side burde dere snart flagge hva dere til en hver tid mener og hvor dere står. Hva med et ideologisk manifest a la marxistene på tidlig 70-tall? Enten er dere med oss eller så er dere mot oss? På tide å ikke late som om Artscene Trondhjem er en bred plattform for kunstkritikk og dialog for Trondheim by og Midt Norge. Det ser ut som om nettstedet ser det som sin pedagogiske plikt å redde den Trondheimske kunstnerstand ut av sitt uopplyste mørket og inn i framtiden. (Om dere bare kunne være som meg, sier Tante Sofie.)
Kanskje er det på tide med ørlite mer ydmykhet- og åpenhet? Mulig det er på tide med flere blogger om kunst i Trondheim. Anyone?

tante sofie: on 01.11.2011 17:27

http://2stfleon.blogspot.com/
http://idavaag.blogg.no/
http://skulpturkunst.blogspot.com/2010/11/hyllest-til-bjarne-ness.html

Sissel M Bergh: on 03.11.2011 21:18

DEFINISJONSMAKT

For å utdype min kritikk, som ikke først og fremst dreier seg om Marius Melis surmagede og dårlig argumenterte kritikk av Trondheim Open, men heller handler om utviklingen til Artscene Trondheim. Artscene Trondheim er og har vært superviktig for kunstscenen i Trondheim, i og med at de dokumenterer det meste av det som skjer i byen - og synliggjør for alle hvor mye som faktisk skjer. Viktig også er det at nettstedet bidrar til en kritisk diskusjon rundt kunst. Min kritikk kommer inn i forhold til den redaksjonelle rollen.
Jeg forestiller meg at Marius Melis tekst kom til slik: Redaksjonen sitter sammen: Vi vil ha en kritisk tekst av Trondheim Open, en skikkelig gledesdreper av en tekst - i og med at arrangører og deltakere og publikum var så fornøyd. Hvem kan vi få til å skrive en slik tekst?
Jeg har selv opplevd at redaksjonen har forsøkt å påvirke min lesemåte av og tekst om en utstilling/ verk. De ber altså ikke frie stemmer om å ha sin egen mening når de skriver kritikker, men de vil helst at kritikken skal budbringe redaksjonens meninger. Og det virker på meg som om at det på forhånd er delt opp i kategorier. En som f.eks. arbeider innenfor mer tradisjonelle sjangre er allerede i utgangspunktet uinteressant
Misforstå meg rett: Jeg mener at kritikk er uhyrlig viktig. Viktig er det også at man ikke laller seg inn i en situasjon hvor alle bare klapper hverandre på skuldrene. Men det er forskjell på det å skrive en godt argumentert tekst, som går på sak - uten personangrep -og det å ha bestemt seg for å være negativ til alt som er initiert av en viss gruppering av kunstnere.
Jeg opplever at Artscene Trondheim er så soleklar over at de er viktig for byen og at de utnytter situasjonen. De bedriver nå en konsolidering av egen makt. Det er sterkt beklagelig og et demokratisk problem! Det at man opererer med egen menighet og allerede innehar sannheten, minner meg om andre grupperinger som er styrt av ideologier. Faktisk så minner det meg først og fremst om AKP-mls strenge regime. En type ideologisk tenkning hvor man allerede har bestemt seg hva som faller innenfor kategoriene for god og dårlig kunst er usexy, udemokratisk og kjedelig. Og veldig veldig trist.

Selv har jeg hverken vært en del av arrangørkomiteen eller deltatt i planleggingen av Trondheim Open. Men jeg hadde åpent atelier i to dager. Dag to var jeg opptatt med et redigeringsarbeid. Men på dag 1 var jeg tilstede og hadde mange interessante samtaler med et interessert publikum. Det var en god energi over det. Det var positivt å åpne arbeidslokalet og bli nødt til å forholde seg til hvem det skulle være. Men det er jo klart, jeg hadde ikke hatt tid til å planlegge noe spesielt - så de fikk det som var.
Trondheim trenger en lang rekke av ulike arrangement, utstillinger, happenings, diskusjoner - vi trenger et spekter av kunstnere - som arbeider med ulike problemstillinger, i ulike teknikker, i ulike aldersgrupper, med ulike stemmer. Slik jeg ser kunst handler det nettopp å bringe fram ulike stemmer og ikke om ‹‹det store geniet›› eller de kuuleste typene med den hotteste kunsten og de mest sexy leppene. Hadde alle kunstnere tatt utgangspunkt i readymades f.eks. hadde det vært fryktelig trist og kjedelig. Artscene Trondheim burde ta til seg kritikken og redaktørene tillate ulike stemmer innenfor rammen av nettstedet.

marit k flåtter: on 04.11.2011 17:25

Konspiratorisk kunstetablisement?

På bakgrunn av at Sissel Mutale Bergh (i kommentarfeltet under kritikken Hjemme Best? og i notat publisert på facebook), gir en oppfatning av å ikke helt ha forstått kritikken av Marius Meli, kommer det samtidig i notatet et overskuddslager av kritikk mot det redaksjonelle arbeidet i ArtSceneTrondheim. Mutale Bergh oppfatter at AST stiller krav om konsensus, men har vanskeligheter med å forholde seg argumentativt både i sin kritikk av Hjemme Best? og i sine bemerkninger om ArtSceneTrondheim.

Vedrørende teksten Hjemme Best? går Mutale Bergh glipp av det faktum at Melis problematisering er relevant, og berører andre byers Open-arrangement i like stor grad som TO. Tekstens kritikk av arrangementets gjestfrie ramme, eller kunsten som insisterer på å opptre publikumsoppsøkende er eksempler på dette. I kommentarfeltet på AST viser Mutale Bergh også til en feillesning av skribentens bruk av "hjem". Bruken av ordet er med utgangspunkt i at både publikumere og kunstnere opererer på hjemmebane og at hygge- og fortrolighetsrammen derfor kan oppfattes som en unødvendig applikasjon. Meli sin intensjon var å diskutere hva som ligger i det å åpne en by, og er ikke relatert til et spesifikt sted som Trondheim (eller Trondhjem). Det behøves kanskje ikke nevnes at flere tradisjonelle kunstuttrykk fikk god plass og skikkelig hyggelig omtale i samme tekst.

Uten å gå inn på Mutale Berghs anklagelser mot redaksjonen i ArtSceneTrondheim, være seg det at hun frykter redaksjonen er på vei mot en kvinnefiendtlig og like korrupt posisjon som visstnok i hennes øyne adresseavisen har, eller påstander om å være udemokratisk eller enhetstenkende ala marxistisk-ideologiske grupperinger, usexy, konsolidere egen makt, eller å være soleklar over egen viktighet for byen og utnytte denne situasjonen, eller flere andre, som man kan få inntrykk av er skrevet utifra mer eller mindre personlig bakenforliggende antagelser, skal vi likevel prøve å svare på noe av det Mutale Bergh proijserer inn i ArtSceneTrondheims virksomhet.

En forestilling Mutale Bergh forfekter om hvordan redaksjonen har konspirert i forhold til dekking av Open arrangementet medfører ikke riktighet. Arrangørene av Trondheim Open har valgt å beskrive prosjektet som å sette fokus på den profesjonelle kunstscenen. I det har TO lagt definisjonsrammen selv, og stiller seg tilgjengelig for analyse og refleksjon. At Mutale Bergh tillegger medlemmer i redaksjonen et ønske om å "(bare) slippe til tekster som budbringer redaksjonens meninger", kan tilbakevises på grunnlag av de over 100 tekstene som er produsert siden 2009 med de ulike former og meningsinnhold tekstene representerer.

På generelt grunnlag kan vi fortelle at AST har intensjon om å la både etablerte og mer uerfarne få skriveoppdrag. Redaksjonens oppgave er å poengtere eventuelle problemstillinger som kan ha gått skribenter hus forbi, som en av mange mulige tilbakemeldinger. Skribenters konklusjoner står derimot vedkommende for selv og vi aksepterer synspunkter så lenge de er argumentert godt for.

Mutale Bergh oppfatter at redaksjonen finner tradisjonelle uttrykk som uinteressant og videre skal "har delt opp byens kunstnere i kategorier". Her må det nesten spørres om hva Mutale Bergh anser som tradisjonelle uttrykk idag, og i såfall i motsetning til hva. Vårt arbeidsområde er samtidskunst, uavhengig av medium. I dette inngår samtidskunst enten den uttrykkes gjennom modernistiske referanser, som det konseptuelle eller formale, eller begge deler. Det som kjennetegner samtidskunst i dag er at en konseptuell (jfr duchamps lov) og/eller kontekstuell begrepsramme brukes flittig som verktøy.

Mutale Bergh oppfatter videre at AST går til personangrep og går inn med en negativ innstilling når skribenter dekker arrangement eller utstillinger. Vi vil gjerne at hun kan vise til eksempler hvor hun mener dette foregår, før AST kan forholde seg til en slik type innspill. Men på et generelt grunnlag kan vi si at det nok ikke er så farlig og alvorlig som hun forestiller seg. I utgangspunktet prøver skribentene våre eller redaksjonen å gå inn i å se hva som har en verdi; både av kunstfaglig art eller nærliggende områder, når skribenter kommenterer og reflekterer over bl a utstillinger.

Avslutningsvis kan det være greit å oppfordre til at representanter for den hjemlige og i dette tilfelle mistenksomme kunstetablisement viser like stort engasjement i saker hvor AST har aktualisert faglig fundert tematikk med invitasjon til diskusjon, og ikke kun reagerer ut i fra det som kan se ut til å være en ryggmargsrefleks og 'feministisk' mistro i saker som berører ens egen kunst, da en slik kritikk lett kan oppfattes å være motivert ut i fra en personlig agenda.

Per Kristian Nygård: on 06.11.2011 12:58

Jeg vil bare kort understreke at en kunstkritikk er en selvstendig og faglig fundert vurdering og jeg må presisere at ASTs redaksjon aldri legger føringer på om skribent skal skrive en kritikk med positivt eller negativt utfall i forhold til utstillingen.


For redaksjonen
Per Kristian Nygård
Redaksjonsleder
ArtSceneTrondheim

Sissel M Bergh: on 06.11.2011 18:06

Da får jeg takke for kjapp respons fra Marit Kristine Flåtter. Og kan vel legge til at det var usedvanlig mye kjappere reaksjon, enn da en av ASTs skribenter ble utsatt for personhets etter en kritikk av Prosjektrom Trondheim. Personhetsen fikk stå ukommentert fra redaksjonens side i over en måned.

‹‹til dette går den offentlige innsatsen››
Når det gjelder min påståtte misforståelse av Melis tekst, kan jeg ikke se hvordan dette skal "være en øvelse i å vise hvor den offentlige innsatsen går" og hvorfor det skal gjelde for slike arrangement her og andre steder. Hvis dere mener og tror at kunstnere bare er ute etter å holde seg inne med myndigheter for å få offentlig støtte og at det er derfor man arrangerer Trondheim Open er det en stor fornærmelse! Jeg er ganske sikker på at de fleste kunstnere er opptatt av kunst og at de er svært engasjert i å skape kunst på tross av alt. Deri ligger også en overbevisning om eller et håp om at kunsten kan ha en stor betydning både for samfunn og enkeltmennesker på svært forskjellig vis. Samtidig var det et uttrykt ønske om at TO skulle gi de ulike kunstnerne og kunstmiljøene mulighet til å bli kjent med hverandre, slik at det kunne oppstå nye forbindelser, skape en (bedre) dialog og gjensidig forståelse.
Hvordan dette skulle være negativt for kunsten er det umulig for meg å forstå.
Meli ønsker at det skulle være noe mer uavgjort over dette. Hva han mener med det er det vanskelig å se, men hva er det som er så avgjort når performancekunstner Karianne Stensland inviterer folk inn på suppe og en diskusjon rundt kunst? Eller for egen del å fortelle om begynnelsen på et prosjekt om det sørsamiske Norge og om våre forestillinger om det samiske? Hvor ligger det avgjorte her? Eller når tekstilkunstner Anne Kvam viser skisser og matematiske konstruksjoner som ligger til grunn for hennes tepper? Hvori lukker det seg? Det er ikke snakk om en kunstopplevelse, men heller en diskusjon rundt kunst, virkemidler, samfunn, kunstnerrollen osv.osv.

Mener Meli/Flåtter at alle kunstarrangement egentlig viser ‹‹til dette går den offentlige innsatsen››? Det er i tilfelle en særdeles reduserende lesemåte av kunst, om ikke direkte kunstfientlig.

Når navnet på byen er Trondheim, er det vel byens problem at heim er inkludert i bynavnet. At det skulle være intensjonen med tittelen Trondheim Open, å by noen heim - så kan ikke jeg se at en slik lesemåte skal være relevant for arrangementet. SLO er en del av Oslo, men det betyr ikke at Oslo Open inviterer til å åpne opp fisken av den grunn. Kanskje hvis Trondheim hadde hett Nidaros, kunne AST komme med ros?

Når det gjelder min frykt for at vi skal bli sittende med to korrupte aktører på hver side av gjerdet.
At både Adresseavisen og AST bevisst jobber med ‹‹sine folk›› - er den ikke ubegrunnet.
Kvinnefientlig var i parentes og beregnet for Adresseavisen.
Jeg ville gjerne benytte anledningen til et sleivspark mot regionsavisen i samme slengen.
Når journalisten som tropper opp på Gråmølna sammen med Bleken og skal dekke utstillingen, og Torhild Aukan blir ringt opp av museet for også å kunne være tilstede - når denne personen sier: ‹‹-Nei, vi har skal bare dekke Bleken. Det har jeg fra øverste hold.›› Da er det ikke lenger bare mulig konspirasjon. Da er helt konkret.

Jeg er svært glad for at redaksjonen understreker at de ønsker så mange skribenter, både uetablerte og etablerte velkommen. Og mener at disse står fritt til å skrive og mene det de måtte mene. Men det virker som om redaksjonen er svært tilstede i hvordan teksten skal vinkles - og det tror jeg ikke bare gjelder i forhold til meg. Det vitner enten om et stort kontrollbehov fra redaksjonens side - og eller en mangel på profesjonalitet i forhold til sin egen rolle som redaksjon. Forøvrig har jeg en interessant epost kommunikasjon om teksten fra dette som jeg kan vise til hvis det skulle være øsnkelig. Jeg vil gjerne be andre skribenter bidra med sine erfaringer, hvis jeg skulle ta feil.

Når det eller gjelder ASTs virksomhet, hvor de har gått i strupen på utsmykningsordningen i Trondheim kommune, Trondheim Kunsthall og Atelier Ilsvika med både betimelig kritikk og personangrep, kan vi gå nærmere inn på dette ved en senere anledning. Men dette med å nærme seg alt med en type negativitet som ikke akkurat fremmer et godt debattklima. Hvor man presterer å kalle en kommunalt ansatt for ‹‹luremus››, som ett eksempel, gjør at man etterhvert begynner å vite på forhånd hva AST kommer til å være positiv eller negativ til.
At AST ville komme med en negativ tekst til Trondheim Open kom derfor ikke som en overraskelse. Til det var bredden for stor, prosjektet for åpent -deltakerne for mange til.

‹‹Det som kjennetegner samtidskunst i dag er at en konseptuell (jfr duchamps lov) og/eller kontekstuell begrepsramme brukes flittig som verktøy.››
Når det gjelder ‹‹Duchamps lov›› eller ‹‹det vestlige kunstbegrep››skal jeg snart komme tilbake til en analyse av dette ved en senere anledning. Konseptuell eller kontekstuell begrepsramme kan godt ligge skjult i et hvert verk. Her kommer kritikerens rolle inn som fortolker, formidler, analytiker og fordrer av kritikk inn. Samtidskunst er et begrep som er for vidt til at hverken du eller jeg kan si hvor grensene går. Til og med tradisjonell kunst kan si noe om samtiden vi lever i, som tendens eller annet.

Når det gjelder Flåtters hersketeknikk ved å prøve å få denne kritikken til å handle om og berøre min egen kunst - skal jeg la det stå videre ukommentert i all sin urimelighet.

Sissel M Bergh: on 07.11.2011 08:05

Jo da, Per Kristian -
men de fleste av skribentene kommer fra samme segment: De er omtrent like gamle, fra samme sosiale skikt, har lignende utdanning fra samme institusjon, har omtrent samme idé om hva en kritikk skal være og går sikkert på de samme festene. Hva med å forsøke å gjøre noe annet enn å lage en blanding av kunstkritikk.no og Galiblog? Hva med å eksperimentere med hva teksten skal være? Hva med å invitere gjestestipediatene ved NTNU? Hva med å få folk med andre fagkretser til å skrive? Hva med å eksperimentere med ulike aldersgrupper? Det er mange muligheter, hvis man åpner seg opp og forestiller seg noe mer.

Marius Meli: on 08.11.2011 15:38

Sissel Mutale Bergh imøtegår det hun karakteriserer som min "surmagede og dårlig argumenterte kritikk” og agerer som forsvarer for Trondheim Open. Hun vil diskutere tekstens problematisering av kunstnerens atelier som visningssted for kunst.

Som en innledende bemerkning kan jeg si at den sentrale plasseringen av temaet “åpent atelier” var motivert av mangelen på profil i årets TO. Det som skulle være en presentasjon av den profesjonelle kunstscenen i byen evnet å vise frem både bra og dårlig kunst, men muligheten til å konsentrere oppmerksomheten rundt en saklig midte ble dessverre ikke utnyttet. TO kunne med sin egenart (og sitt busjett) lagt til rette for produksjon også for diskursivt innhold. Etter undertegnedes 11 timer som deltaker på TO, riktignok med noen gode kunstopplevelser innimellom, var det derfor vanskelig å danne en lesning av det mangfoldige arrangementskomplekset. Ut fra dette valgte jeg å vinkle teksten mot det tydeligste gjennomgangstemaet, som var det åpne atelieret.

Lenge har gallerirommet blitt utsatt for analyse og kritikk og mange kunstnere orienterer seg mot romlighet og sted som en del av kunstens selvrefleksivitet. (Teksten retter seg i begynnelsen mot tematiseringen av det romlige eller stedsmessige, og mot omgivelser.) Når atelieret som fenomen også legger føringer for møtet med kunsten er det betimelig å stille spørsmålet: Hvilke er disse? Er det å møte kunstneren i en intim og hyggelig situasjon en berikelse for møtet med kunsten? Er kunstverket nødvendigvis tjent med at dets fortolker og produsent møtes for å snakke om “kunstnerens tanker”? Hva medfører det at intimitetens sentrale rolle i samtiden også anvendes på kunstfeltet?

Disse spørsmålene opptrer som tekstens bakgrunn, og den uttrykker en mistanke overfor elementer som ikke har med kunstverkets selvstendighet å gjøre. Dette har ikke med undertegnedes antipati antipati mot hygge å gjøre, men snarere en bekymring for at omgivelsene kan skygge for kunsten gjennom å skape en falsk fortrolighet. Med andre ord kan både kunstner og atelieromgivelser virke villedende. Dette er det teksten karakteriserer som en lukning eller mangel på det uavgjorte.

Bergh uttrykker selv bekymring for at kunstjournalistikken og -kritikken i dominerende grad blir foretatt på bakgrunn av andre kriterier enn de kunstfaglige. Finnes det ikke et slektskap mellom hennes poeng og spørsmålet om hvorvidt det er tjenlig at kunstneren skal invitere sitt publikum inn i sitt atelieret eller hjem - sett fra kunstens perspektiv?

Selv om vi nå godtar Berghs premiss om at TO “først og fremst ikke er formidling av kunst” (noe som er vel uambisiøst), så er det heller ikke sikkert at det vi står igjen med, nemlig samtalen om kunsten, er best tjent med de føringene som det åpne atelieret gir. Her tror jeg ikke spesielt divergerende meninger vil komme til uttrykk, som de vil f.eks. i et diskusjonsforum på nett (som denne utvekslingen jo er et godt eksempel på). Intimitet kan raskt danne til konsesus, og jeg tør omforme Berghs påstand: I en intim setting kan det være vanskeligere å snakke om det som er problematisk. Hvis kunstnere skal snakke om kunst: Hva med en arrangert samtale isteden, ledet av en egnet moderator som også kan se til at divergerende meninger kommer til uttrykk?

Berghs beskyldninger om at teksten skulle være en bestilt negativ vurdering faller på sin egen urimelighet ettersom teksten ikke er udelt negativ. Den stiller seg riktignok kritisk til atelieråpning som rammer for møte med kunsten, men ut over det er den kunsten den berører omtalt i positive ordelag. Særlig gjelder dette Karin Aurora Lindells Skittentøy. Teksten omtaler også konseptet som potensielt berikende ettersom den binder kunst til sted. Bergh skriver selv at det er et gode at kunsterne blir møtt med andre virkelighetsforståelser, men når hun selv foretar en så selektiv lesning av teksten fremstår hun som lite lyttende.

Nivået av påståelighet i “Hjemme best?” kan selvfølgelig diskuteres. (Se tittel.) Valget av påstandens form fremfor spørsmålets, er foretatt med håp om at standpunktet den inntar kan fungere produktivt. Dette gjelder både det “negative” og det “positive” i teksten. Dersom Bergh mener teksten hadde vært tjent med å utelate eventuelle betenkeligheter jeg måtte ha som deltaker på arrangementet virker det som hun ønsker omtale, snarere enn kritikk.

Videre hevder Bergh at jeg befatter meg med personangrep, og her oppfordrer jeg henne til å vise meg det tekststedet hvor dette skjer. De er å finne i Berghs tekster, ikke i mine. Til slutt vil jeg si at Berghs arrogante og sjåvinistiske utfall basert på kjønn og alder, spekulasjoner om kameraderi på fester osv. ikke bare er uredelig diskusjonspraksis: Idet hun stempler teksten “guttetrassaktig” og tilhørende “tøffe gutter som inderlig ønsker seg litt av storbyens brutalitet” impliserer hun et enøyd syn på mann så vel som kvinne. Forsøket mitt på å danne en kritisk måte å forholde seg til hyggen på springer ikke ut av mitt kjønn, men av ønsket om å ta kunst på alvor.

Sissel M Bergh: on 15.11.2011 22:18

Som tidligere sagt, var min kritikk ikke først og fremst rettet mot Melis tekst. Men en generell utblåsning mot AST. Og ja, jeg kan godt innrømme at det tar form av utblåsning og irritasjon. Jeg opplever at det er sånn at et arrangement som TO uansett ikke vil bli positivt mottatt. Til det er det for åpent, for udefinert, for mange involverte, for imøtekommende i forhold til et publikum. "Kritikk mot hyggen" har vært en del av ASTs pågående prosjekt. Og derfor kom det ikke som en overraskelse. Hvorfor er samtalene som finner sted på arbeidsstedet "hygge"? Det er ulike ting som legges vekt på i ulike aldersgrupper, med ulike erfaringer, på ulike steder. Og det å synes det er befriende med en kald og ugjestmild kjeller - oppleves som quote status quo i deler av kunstverdenen - avvisning er kredskapende og imøtekommenhet er sell-out. Det kommer ikke som en overraskelse, derav også hjertesukket over at det er tross alt er den unge mannens ståsted. Så får jeg beklage at du mener deg redusert. Det er visst en konkurranse som foregår: Hvem er det som opplever hva verst. ("Ja, men - du synes dét var ille, da skal jeg fortelle deg hva som skjedde meg"). Ulike erfaringer, gir ulike lesemåter. Og det var mitt poeng.
Det å kalle den professjonelle kunstscenen, for "den professjonelle kunstscenen" - utgjør en forskjell. Hermetegn leser jeg reduserende, som om folk som holder det gående i 20-40 år ikke kan betegnes som professjonelle.
Ja, det er stygt å komme med insinuasjoner om bestillingsverk - og tette nettverk. Det kan jeg gjerne innrømme. Men det er nok hvordan det meste av kunstverdenen fungerer. Av og til kan man bare bli grundig lei av det. Kunst som institusjon er korrupt. Kunst er forhåpentligvis ikke det.
Når Oslo Open ble startet var det for å få mulighet for å gå utenom galleriene og vise at det er utrolig mye forskjellig som skjer - og som aldri finner plass på de store arenaer. Det er nok også nødvendig for Trondheim. Det er mange som holder på med sine prosjekter på tross av alt, helt utenfor alle trender - enten det er i arbeidssteder tilknyttet hjem eller annet. Og det er det som er så vakkert med kunst. Det at man fortsetter å arbeide med kunst av nødvendighet. Hvis man ikke kan finne en verdi i det, hjelper det lite å snakke om kunst og politikk i de store sammenhenger. Det er denne brokede hærskaren av smått og stort, bredt og bratt - som gjør at ihvertfall jeg fortsatt har tiltro til kunsten. Og det å åpne opp dette rommet av toleranse for forskjellige strategier, synes jeg det er verdt å flagge for.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed