Skriv ut siden

Historie i svarthvitt

Kritikk Av Eline Bjerkan (17.10.2015 13:05 | Sist endret: 19.10.2015 22:05)

Samtidig som en annen IMG_3390norsk fotograf, Roar Øhlander, har inntatt Trondhjems kunstforening og Kosmoramapublikumet fremdeles minnes Sebastião Salgado-portrettet Jordens salt (Wim Wenders) rulle over lerretet tidligere i år, er det verdt å ta turen til Heimdal kunstforening og Christina Leithe Hansens samling fotografier i utstillingen Collections. Leithe Hansen arbeider analogt, og samtlige av bildene utstilt på Heimdal er i svarthvitt. En overfladisk betraktning til tross - gråtonene, sammen med måten utstillingen er montert, gir et særdeles ryddig og innbydende førsteinntrykk idet man kommer inn i kunstforeningens lyse og ujålete lokaler. Her får store, innrammede fotografier dominere veggene, mens mindre bilder limt enkeltvis på tykt papirunderlag ligger tilgjengelig i åpne esker på bord midt i lokalene. Som for å understreke fotografiets ulike bruksområder, er kunstnerens fotoarkiv utstilt; collection in black n white (2012) består av små fotografier nummerert og satt i system i små plastlommer.

I nesten alle fotografiene er det Detalj_Landscape.Album_1informasjonstap. Samlingen Landscape. Albums. (2014) består av rurale landskap ‒ tette skoger og vidstrakte, golde berglandskap ‒ som i avfotograferingsøyeblikket rives løs fra sine omgivelser, sin historie og kontekst. Vi får ingen indikasjon på hvor disse fotografiene er skutt, eller hvorfor det som skulle bli bildets motiv befant seg akkurat her og ikke et annet sted. Ingen historier vi kan relatere til fortelles i fotografiene: Det er ingen mennesker eller spor av menneskelig aktivitet her, faktisk er det så godt som fritt for fauna innenfor bilderammene. Fotografiene er, tilsynelatende, nedstrippet for meningsinnhold. Motivene blir derimot stående tilbake som ruvende representasjoner av hvordan lyset treffer det avbildede, skogen og berget, landskapene. Det er som om tomheten som ligger i fotografiene gjør dem tidløse og bevilger dem således - på modernistisk vis - en allmenn gyldighet. En hyllest til fotografiet.

Samtidig blir et tradisjonelt hierarki, hvor fotografiet kun fungerer som en refererende representasjon eller dokumentasjon på noe mer virkelig, satt på hodet: Leithe Hansens landskapsmotiv gjør seg til herre over det som representeres. Eksempelvis er bergets tekstur ‒ ruglet, skarp, omfavnsrik ‒ så prominent at den nærmest bryter med bildets todimensjonalitet. Den fotografiske representasjonen blir opphøyd til et ideal, ikke så ulik Platons idé-verden; et polert resultat som fungerer som målestokk på hvordan skog og berg som fenomen ideelt bør ser ut. De solide kvalitetene ved Leithe Hansens landskapssamling skylder utvilsomt sin takk til hennes tekniske og kunstneriske fingerspitzgefühl: Komposisjonene og perspektivene er gjennomgående svært gode, detaljnivået er rikt og mange av fotografiene har en slik dybde at de oppleves som små portaler til forskjellige landskap.

IMG_3349Som nevnt, så har mennesket fått svært begrenset med plass i Collections. Regelen som bekrefter unntaket er Torso (2011), som får dominere en av veggene i utstillingsrommet. Som tittelen røper, avbildes den nakne ryggen til et menneske, fra hoften og opp til skulderbladene. Man skulle tro at her ville det personlige skinne gjennom, som en kontrast til det nærmest nådeløse fraværet av identitet, menneskelige uttrykk og følelser i landskapsbildene. Men det er lite personlig ved denne kroppen. For det første fremstår den androgyn, bortsett fra to nærmest usynlige trykkmerker som løper over ribbena (sporene etter en brystholder?). For det andre, og viktigst: torsoen er så statuesk med sin feilfrie, glatte, hvite hud og skarpe vinkler at det er uunngåelig å få assosiasjoner til den greske antikkens håndverk. En helt annen, forgangen verden. Dermed blir Torso mystifisert på samme måte som landskapsfotografiene. Dette er snedig gjort, og bidrar samtidig til å utvide og forankre en tematisk ramme rundt fotografiene.

Samlingen i fotoalbumet, collection in black n white, er det nærmeste vi kommer menneskelig aktivitet. Her avbildes, i tillegg til enkelte naturmotiv, for det meste gjenstander som er typiske for mennesket ‒ spor vi legger igjen etter oss, som bosteder, kjøretøy og en klesvask til tørk. Selv om noen mennesker tidvis er representert, er det stort sett disse sporene, eller skallene, som presenteres. Tomme husoppganger, parkerte biler og, som vi ser i fotografiene Backyard (2012) og Recollection (2015), forfalne fasader, er stemningssettende. Selv om melankolien formidles relativt effektivt, så virker mange av disse fotografienes motiv mindre originale og tematikken mer ensrettet enn resten av utstillingen. Flere av de urbane bymotivene ‒ med sin halvveis-dystre estetikk og liksom tilfeldige, overlagt uperfekte, avbildning ‒ er ikke like minneverdige, og kunne like godt hørt hjemme i en hvilken som helst fotoblogg. Eksempelvis kan Recollection, som viser en spøkelsesaktig blokkfasade og hvor overflaten av bildet preges av en skade som trolig har oppstått under fremkalling, fremstå som en klisjé. Kanskje er også dette et forsøk på mystifisering, men til sammenligning blir da denne samlingen som en Halloween-feiring mot den mer metafysiske tematikken som tas opp i Landscape. Albums.

IMG_3354 copyEn annen fotoserie som på Heimdal er representert ved to fotografier, er Lissabon Flowers: To stillebener (dobbelteksponerte) av en staselig blomsteroppsats. Som en brobygger mellom naturen, det uberørte vi finner i Landscape. Albums og kulturen, det bearbeidede, som kommer til syne i collection in black n white, står de to fotografiene seg godt. De virker imidlertid avhengig av denne helheten i utstillingen. Et annet bilde som skiller seg ut er Mirror (2011), som viser tre gjenstander: to blanke sylinderformer som ligner lysestaker, og et pussig utseende speil. Kanskje er speilmotivet, som et slags avsluttende notat, en litt plump måte å spørre publikum på: Hvor er mennesket i denne virkeligheten som Collections formidler? Så kan man svare slik den kjente, amerikanske landskapsfotografen Ansel Adams skal ha svart, på en bemerkning om mangelen på mennesker i bildene hans, at det alltid er to personer tilstede: fotografen og betrakteren.

Collections
Christina Leithe H.

5. september - 25. oktober 2015, Heimdal kunstforening
Dokumentasjon.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed