Skriv ut siden

Handlingsrom

Kritikk Av Eline Bjerkan (23.05.2014 12:51 | Sist endret: 23.05.2014 14:02)

Ved å kombinere hendelser som skjer et gitt IMG_9485_24sted med stedets romlige utstrekning, det Dan Ringgaard (lektor ved Aarhus Universitet) kaller for henholdsvis den vertikale og horisontale tidsakse, oppstår det ifølge Ringgaard en fortelling som utover det å fungere som en overgang fra en tilstand til en annen, har en struktur og et plot. Den horisontale aksen begrenser seg i denne omgang til Munkholmen, mens den vertikale er Kunstakademiet i Trondheims seneste Masterutstilling.

Et utvalg av utstillingens verker kan sies å være stedsspesifikke i tradisjonell forstand, idet de speiler stedet de stilles ut på. Eksempelvis Øyunn Hustveits bidrag Der, i tekstil, med et motiv som innehar en umiskjennelig likhet med Munkholmens utsikt vestover, mot Stadsbygd, og Susanne Skeides video Autocreation on the beach. Sistnevnte viser et landskap som gir meg som beskuer assosiasjoner til holmens eget uteområde.

Tydeligere enn selve verkenes tilknytning til stedet er den politiske rammen rundt valg av beliggenhet. De nyutdannede kunstnerne gjør et poeng av å vise kunsten utenfor bykjernen og de mer åpenbare visningsrommene som finnes der. Denne mer eller mindre selvvalgte situasjonen er ikke så mye til stede i utstillingen, som den er en del av dialogen rundt den. Det i seg selv kunne ha vært uproblematisk, hadde det ikke vært for at denne – la oss innrømme det – smådramatiske og lett publikumsflørtende emigrasjonen heller truer med å overskygge verkene, enn å spille på lag med dem. Utstillingspresentasjonen består sågar av en fjerdedel beskrivelse av den faktiske utstillingen, mens tre fjerdedeler dreier seg om plasseringen av den.

Dermed er det lett å sitte igjen med et inntrykk av at selve utstillingen og beslutningen om Munkholmen som visningssted blir stående og stange mot hverandre, og at det her enten er snakk om en mulighet som ikke realiseres eller en ubalanse i det som formidles. Utstillingen reduseres i verste fall til en slags ad hoc-aksjon for å kommentere en større, utenforliggende problemstilling. Så, før jeg arresteres på grunnlag av å gjøre akkurat det samme selv, avstår jeg fra invitasjonen om å ta del i diskusjonen om (manglende) visningsrom generelt og Munkholmens funksjon (være seg som utstillingslokale eller kasino) spesielt.

Et gjennomgående tema i Masterutstillingen 2014 later til å IMG_9485_4være naturen og det organiske opp i mot kultur og materialisme, det bearbeidede eller konstruerte. Det sies med tydelig symbolikk i Solveig Ane Øksendal sine tegninger (A diamond is forever, Prophecy of happiness og Give her what she’s waiting for… a symbol of forever) og skulptur (Untitled (The Diamond blade will cut through illusions to illuminate whats real and everlasting)). Sistnevnte tar form som en hvit, stor (omtrent en og en halv meter høy) sopp med glassprismer, eller diamanter, hengende ned fra undersiden av hatten. Midt i dette, som i og for seg er et tiltalende syn, henger det fra et tau en foruroligende naturalistisk utført dukke. Den døde kvinneskikkelsen portretteres også i tegningen A diamond is forever, kvalt av en diamant. Ubehaget og svartsynet sitter som en løkke rundt halsen.

Det er med andre ord en legitim tematikk Øksendals og flere av de andre studentenes verker kretser rundt, men ofte får jeg inntrykk av at de ikke helt makter å gripe tak i temaene og gjøre dem til sine egne. Utstillingens mest ekspressive verker bidrar med en slags potpurri av følelser som godt kunne ha vært mer avmålte. Dette kan være noe av årsaken til at utstillingen som helhet virker å komme til kort. Som betrakter savner jeg en nerve, en tydeligere retning og tilspisning.

IMG_9485_7Et verk som i større grad behersker problematikken nevnt ovenfor, er Kirsten Skov Bjerres videoinstallasjon, Tre ting som tematiserer henholdsvis natur, kultur og samfunn eller menneskelige relasjoner. I første video introduseres natur og scener med dyre- og planteliv like utenfor et bosted. Klippene er tilsynelatende ubearbeidede og kommer i tilfeldig rekkefølge. Samtidig viser en annen skråstilt video innsiden av dette huset, hvor interiøret er preget av sterke kulturelle referanser og tradisjonelt håndverk. I et eget rom lengst inne i lokalet, vises en siste video der man møter husets beboere. Gjennom deres samtaler får man innblikk i en prekær situasjon om stedet oppstått på bakgrunn av et arveoppgjør. Tre ulike presentasjoner av et hjem, med grunnlag i tre forskjellige utgangspunkt.

Tre ting skiller seg ut i denne sammenhengen som et verk med et, installasjonsmessig sett, tydelig fortellende element. Videoenes romlige plassering tvinger publikum til å forflytte seg fysisk og erfare dem i en bestemt rekkefølge. Det er elegant utført, og appellerer til mer enn det visuelle. Og se her, er vi inne på det stedsspesifikke igjen. Her spiller derimot omgivelsene og kunsten på lag, og skaper fortellingen sammen.

Masterutstillingen 2014
8. mai - 8. juni, Munkholmen
Unn Joensen, Øyunn Hustveit, Susanne Skeide, Kirsten Skov Bjerre, Philip Buer Elvegård, Solveig Ane Øksendal
og Karen Margrethe Sørensen



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed