Skriv ut siden

Hårfin balanse

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (18.04.2017 18:28 | Sist endret: 19.04.2017 20:51)

Vårens utstilling med Anne-Sophie Blytt, Trondhjems kunstforening F: Susann JamtøyAnne-Sophie Blytt i Trondhjems Kunstforening er stor, både i utstrekning og i de enkelte formatene som stilles ut. Mens Kunstforeningen som oftest har vist to parallelle utstillinger – én i Café Ni Musers lokaler i første etasje og én i visningssalene i andre etasje – er denne gangen hele huset fylt med Blytts malerier og tegninger. Nær femti verk teller utstillingen tilsammen.

Det er, når sant skal sies, vanskelig å komme opp med et eksakt verksantall her, siden flere arbeider er montert, ikke bare serielt som en rammeansamling med lignende motiver skapt i samme økt, men også sammen slik at de danner diptyka.

Helt sentralt i opplevelsen av disse verkene er kunstnerens bruk av tempera, som skaper dybde i bildene. Ettersom verkene er montert nord, sør, vest og øst i huset, oppleves fargene forskjellig alt etter hvordan lyset treffer bildenes tekstur og malingslag. Et annet fellestrekk er hvordan bildene i varierende grad forholder seg til eller hinter mot rutenettet – en av det modernistiske maleriets mest velbrukte og såkalt anti-mimetiske strukturer.

Umiddelbart ser utstillingen slik ut til å føye seg inn i rekken av modernistisk abstraksjon, et godt timet uttrykk med tanke på hvor mange andre utstillinger som bare i denne regionen har dreid seg om maleriets gjenkomst og norsk/trøndersk abstraksjon. Om man ser bildene nærmere etter i sømmene – en formulering som her bortimot kan leses bokstavelig – oppdager man derimot hvordan rutenettsopptegningene eller glipene mellom de sammenmonterte bildene ikke er så strengt stramme som man opprinnelig får inntrykk av. I et større linlerretsbilde i andre etasje kan man eksempelvis se hvordan en sort strek nærmest skjener ned fra grensen mellom to fargefelter og ned i et turkis område – som en tilsiktet «feil» eller en strek ristet løs fra grunnstrukturen bak.

Lest som temporale fikseringer er det ikke godt å vite om bildene kan oppfattes som en fremskridende oppløsning av rutenettet eller som en innstramming av mer formløse fargefelter – en modernistisk tilstramming av noe opprinnelig mer diffust og dekorativt. Slik oppstår det en motstand mellom den maleriske overflaten og den mer rigide rutenettbakgrunnen, som dukker opp som en jevn rytme gjennom utstillingen, forøvrig en dybdemarkering som ytterligere spiller godt på lag med den valgte temperamalingens romlige karakter.

Anne-Sophie Blytt, Trondhjems kunstforening F: Susann JamtøyDet kan lyde en smule nedsettende å betegne bildene som «dekorative», all den tid det trekker i retning «interiør», men en gjennomgående bruk av pastellfarge og temperaens gjennomskinnelighet, som nærmest glitrer i riktig lyssetting, er med på å gi i hvert fall denne betrakteren slike assosiasjoner. Dette understreker vel i bunn og grunn hvor konvensjonsavhengig opplevelsen av farge er, men det må her understrekes at i krysningen mellom et mer pågående modernistisk maleri og en mer dekorativ tilbakeholden stil får jeg en følelse av at bildene treffer balansepunktet, kanskje særlig i de største arbeidene i de større og tommere visningssalene. Utstillingen skifter faktisk karakter flere ganger enn jeg først antok at den hadde egenskapene til.

I presentasjonsskrivet understrekes det både at Blytt over en årrekke har «forsket på farge», og at utstillingen viser «en rekke fargestudier». Det kan bemerkes at slike formuleringer trekker i retning estetisk forskning – altså at bildene er å betrakte som en serie resultater jobbet frem på grunnlag av en forut formulert hypotese, kanskje også med et avklart mål eller forhåpentlig sluttpunkt. Det er kanskje særlig i tilfellet de mindre arbeidene på papir i ramme at dette virker dekkende: På grunn av skisseformatet og formlikheten synes de å være variasjoner over samme mal. Men disse mindre verkene er tilsvarende mindre slående enn de større formatene, de mangler et tydelig særpreg og den her noe generelle mondrianske fargefeltutprøvingen. Hele utstillingen gir snarere inntrykk av å være en mer evigvarende utforskning av ovennevnte maleteknikk og geometriske kombinasjoner. Innenfor en slik beskrivelse fremstår arbeidene som både konsentrerte og dedikerte.

Det er tydelig at det er jobbet godt med Anne-Sophie Blytt, Trondhjems kunstforening F: Susann Jamtøyutstillingen hva gjelder plassering. Ettersom halve utstillingen befinner seg i et travelt cafémiljø, er de mest interessante bildene, av åpenbare årsaker, hengt ovenpå, tilpasset omgivelsene for å gi betrakteren større – eller i hvert fall mer tøylesløs – mulighet til å teste ut bildene rent somatisk. Men en av utstillingens største diptyka befinner seg i underetasjen som en stor, vibrerende, keramisk mosaikk – selv om teknikk og materiale altså er tempera på linlerret. Et slående uttrykk, som utstråler en soliditet og samtidig en skjørhet. Det er i det hele tatt litt av en bragd at utstillingen klarer å fordeles innenfor to såpass forskjellige visningsatmosfærer uten at den rives over på midten.

De nokså grunnleggende spenningene mellom det temporale og det spatiale, mellom dybde og flate, mellom statisk og vibrerende, mellom intenst og avslappende, mellom det intime og det monumentale, er med andre ord fint innkapslet med dette verksutvalget.

 

Anne-Sophie Blytt, Trondhjems Kunstforening
1. april - 14 mai, (2. etg) - 28. mai (1. etg) 2017

Se dokumentasjon fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed