Skriv ut siden

Gravitasjonens bilder

Intervju Av Gustav S. Borgersen (25.03.2013 07:30 | Sist endret: 25.03.2013 11:25)

I utstillingen Gravitasjonens bilder ved Galleri KiT viser for tiden stipendiat ved Kunstakademiet i Trondheim Geir Harald Samuelsen sine seneste verker. Hovedvekten er videoarbeider hvor den tenkning som utspiller seg i den erfaringen som kommer til syne gjennom klatring utforskes. ArtScene Trondheim har stilt Samuelsen noen spørsmål i anledning Gravitasjonens bilder:

- Du klatrer i en veikant DSC_8509xi Intersection, i en trappeoppgang i Bicycle Seat, i en vindusrekke i Vitruvian traverse. Hvor viktig er stedenes visuelle karakteristikker?

- Både den visuelle karakteren og stedet i seg selv er viktig. Hvordan stedet er ladet. Noen av bildene er fra rene arbeidsrom som bildet av vindusrekka på atelieret mitt, andre er mer visuelt fundert ut fra hvordan de ser ut gjennom kameralinsen. Tre vinduer på rad har mye å gjøre med hvordan man leser malerier for eksempel; gjennomskinneligheten, tredelingen, sporene på glassflatene og så videre.

En veiskjæring er både et brutalt skulpturelt grep à la Robert Smithson som vi kjenner igjen kroppslig fordi vi omgås dem så ofte, og et flatt modernistisk nettverk når man ser den rett forfra.

Det performative inngrepet er likevel det viktigste i denne sammenhengen, og jeg låner både noe fra Dennis Oppenheims fysiske performancekunst fra tidlig 70-tall og litt fra den romerske arkitekten Vitruvius og Leonardo da Vincis ideer om menneskets plass i naturen; deres noe radikale formening om at man kunne gjenfinne kroppens skalaforhold overalt i naturen, til og med i stjernenes plassering i verdensrommet. Leonardo brukte dette som argument for at mennesket var et vesen tett knyttet til naturen. Jeg er vel tildels av samme mening, men er likevel mer interessert i bevegelse enn i rene matematiske skalaforhold. Jeg liker et sitat som er tilskrevet Buster Keaton: Think slow, act fast!

- Hver video viser en bevegelsessekvens. I hvor stor grad er denne forutbestemt?

- Noen av verkene er mer koreografert enn andre. Noen er innøvd og ganske forutsigbar bevegelsesmessig mens bevegelsene andre ganger defineres av mer kaotiske, fragmenterte og usikre overflater; løst fjell, små grep, glatt papir, støy, et kamera og et sykkelsete som hindrer fri utfoldelse, og så videre. Det er kroppens egen logikk, og møtene mellom naturen, arkitekturen og hindringene som bestemmer hvordan bevegelsesmønsteret blir.

- Motstand og samspill later til DSC_8785xå være to stikkord. Vil du karakterisere kroppen i videoene som værende; som ensomt strevende eller i fri utfoldelse?

- Motstand er et nøkkelord. Overvinnelse av motstand. Opphøringen av motstand. Å oppleve letthet i kranglete omgivelser. Og her er jeg inne på sport. Jeg skjønner ikke at ikke flere norske kunstnere er opptatt av å lage kunst som tar for seg sport. Kanskje det er som Irit Rogoff sier, at sporten har det nærværet kunsten prøver å gestalte. Samspill er jo også et element. Men da i forhold til naturen. Hånden finner det grepet som passer best for den kommende bevegelsen. Jeg vil si at kroppen både strever og er fri på en gang. Det er ikke noen motsetning i det.

Halvor Haugen sier i sitt essay ”Optisk, Haptisk, Geir Harald Samuelsen” følgende om denne problemstillingen: ”(...) Sartre skriver at en fjellside virker mer eller mindre bratt avhengig av om man bruker fransk skiteknikk eller norsk telemarksstil. Poenget er omtrent dette: Omgivelsene får sin form gjennom de måtene vi nærmer oss det på. I Sartres eksempel handler det om teknikker som selv er formet av ulike landskap, men som likevel lar seg overføre til nye steder. De franske alpene gis ulik fenomenologisk form av ulike nasjonale «skiskoler».”

Det er et godt eksempel blant annet fordi det har en klar visualitet: Hvit snø, en kropp i flytende bevegelse, spor. Det lar noe komme til syne. Et par ord, og der er slalomens fenomenologi – et bilde som viser hvordan skiløperens habituelt formede kroppsskjema så å si forgrenes og avtegnes i landskapet.

- Verkene er ufravikelig knyttet opp mot et tidsaspekt. Vil du karakterisere en video der du klatrer opp en fjellside som en dokumentert prosess eller en fiksert tilstand?

- Videoene har litt ulik karakter, og forholder seg til tid, rom og bevegelse på ulike måter. Tre av dem, veiskjæringen, trappen og den vitruviske traversen, har konkrete tidsforløp; de begynner og slutter, selv om de jo alle sammen går i loop. De er bestigninger.

DSC_8544xDe to neste, klatrefilmen og hånden som griper papiret, viser kontinuerlig bevegelse, eller en evig strøm av bevegelser med ulik karakter uten retning. De manøvrerer i kaos. De handler om ulike former for grep, berøringer, utstrekning og på ett vis; sansning.

Og til slutt broen som viser en slags sirkelbevegelse, der møtet mellom meg med det bevegelige kameraet og det stillestående, nøytrale kameraet, indikerer to blikk; et kroppslig og ett "nøytralt" blikk som dokumenterer bevegelse på ulike måter.

Begge linser er formålsløse "blikk", men det ene blikket bæres fram av en persons bevegelser og blir på den måten en slags fiktiv "sans". Det er egentlig veldig lite som er fiksert i disse arbeidene. Man kan si at rommet som filmes er fast og frosset på ett vis, men videoene er plassert og tilpasset rommene de vises i for å leke med tilskuerne følelse av å være, eller ikke være inne i arbeidet, kroppens egen skala og balanse.

- Klatringen krever konsentrasjon og styrke og videoene oppleves som svært fysiske og konkrete. Kan dette koples opp mot din ekspressive maleriske praksis?

 - Maleri er en ting, klatring er noe annet. Det som skjer når man kobler de ulike verdener er at det oppstår en tvil i lesningen. Blikket vipper mellom å se i den ene eller andre retningen. Innover i kunsten eller utover i verden.

Halvor Haugen har igjen sagt det på god måte: ”De siste arbeidene til Samuelsen kan sees på som en mer eller mindre metodisk utforskning av overføringer mellom to ulike sett med spesialiserte ferdigheter. Disse ferdighetene brukes til å produsere bilder som så å si vender blikket begge veier: Inn i og ut av kunstens spesialiserte teknikker og betraktningsmåter.”

- Du har tidligere uttalt at det å arbeide så bra at du glemmer deg selv nesten er å regne som en sjelden idealsituasjon. Hvordan setter du dette i forbindelse med klatring?

- Jeg tror alle som driver med kunst har vært inne i perioder der arbeidet flyter mer eller mindre bra. Klatring kan eksemplifisere dette fordi du opplever kroppen som mer eller mindre lett og i tyngdekraftens vold avhengig av styrke, teknikk, frykt eller dagsform. Når det er sagt så tror jeg egentlig at analogien stopper der. Klatring kan være alt mulig. Nå for tiden bruker folk klatringen og innendørs klatrevegger som om det var en treningsøkt på Sats. Verken mer eller mindre. Og det er ok.

 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed