Skriv ut siden

Gravemaskinpoesi

Kritikk Av Sara Noelani Müller (26.04.2012 18:53 | Sist endret: 14.05.2012 13:15)

Menneskets forbindelse til naturTORE_E_REISCH2 og tradisjon, samt forholdet mellom sivilisasjonens artefakter og bygde omgivelser versus naturens krefter og territorier, synes å være en gjennomgående tråd i Tore Reisch sin kunst.

I katalogteksten til MA-arbeidet The Great Forgetting fra 2011 syntes kunsthistoriker Kristin Mandt Heim å se et sorgarbeid ligge til grunn i verket: "Poesien har forsvunnet fra store deler av den samfunnsmessige helhet vi er en del av, og kapitalistiske krav har gjort oss stedsløse, om ikke husløse enn så lenge." The Great Forgetting bærer spor av gamle, tradisjonelle håndverkteknikker som lafting, treskjæring og skifertak. (Verket ble (klokelig) innkjøpt av Trondheim Kunstmuseum og permanent plassert på Sverresborg Folkemuseum i Trondheim.) 

50Tore Reisch utviser respekt og følsomhet for naturmaterialene han jobber med, noe som resulterer i et rent og enkelt estetisk uttrykk der materialet spiller hovedrollen, til tross for en tydelig form som er tilknyttet hverdagslige, arkitektoniske eller tekniske konstruksjoner. (jfr også The Fat of The Land 2012, i utstillingen Back to Basic på Hordaland Kunstsenter tidligere i år.)

I separatutstillingen på Blunk viderefører han dette trekket. Arbeidet Digging Where We Stand består av en treskulptur laget av Malmfuru som framstiller en gravemaskinarm i tilnærmet full skala. Armen er brukket av og blitt til et ubrukelig maskinfragment, men står likevel stødig midt på gallerigulvet der den nesten fyller hele utstillingsrommet. Gravemaskinskuffen er fylt med en stor jordklump og et betongelement. Som betrakter får man straks følelsen av at ting er gjort grundig og skikkelig, og skulpturen framstår umiddelbart som sympatisk og veldig fin. Treverkets ubehandlede overflate gir et nakent og sårbart, men varmt og mykt uttrykk; gravmaskinarmen mister sin farlighet.

Tre har en lang tradisjon som bruksmateriale, og det er dermed også ladet med betydninger og assosiasjonskontekster. I kunsthistorien forbindes det oftest med håndverkstradisjoner og folkelig kunst, i et hierarki der bronse og hvit marmor gjennom flere århundrer var foretrukne skulpturmaterialer i den borgerlige kunstforståelsen. I moderne kunsthistorie spiller treet som materiale hovedrollen igjen, først i skulpturer fra 1970-årene og utover (eksempelvis Carl Andre, David Nash og Richard Deacon).

Digging Where We StandValget av malmfuru er neppe tilfeldig hos Reisch. Furu er det ultimate norske treslaget og malmfuru har lange tradisjoner i Norge, blant annet er det brukt som byggemateriale for de fleste stavkirker. Treet vokser i høyereliggende strøk og utvikler en større malm-andel (kjerneved) fordi det vokser sent (tett), noe som gjør treverket svært varig, og dermed bærekraftig. Når Reisch velger å bruke dette treverket i sin skulptur blir det en referanse til, og kanskje en påminnelse om tradisjoner vi er i ferd med å miste.


And the Beasts Shall Reign Over the Earth

Det synes å ligge en fascinasjon og dyp respekt for naturens (potensielt uregjerlige og ødeleggende) krefter i Reischs kunst, kanskje en fascinasjon for forfall, - men som Mandt Heim antydet i sin tolkning av The Great Forgetting, - også en sorg over at mennesket ikke har funnet sin plass i naturen, men med sin eksistens heller forstyrrer naturens rytmer.

Alan Weismans bestselger The Digging Where We Stand   World Without Us (2007) har inspirert skaperne av TV- seriene Life After People (History Channel) og Aftermath: Population Zero (National Geographic Channel), og fascinert mennesker verden over. De presenterte hypotesene er fengende og tankevekkende. Tankeeksperimentet går ut på at hele menneskeheten plutselig og samtidig forsvinner - uten noen form for ytre påvirkning eller katastrofe, - og etterlater seg alt slik det var i det øyeblikket de forsvant: Menneskeskapte og naturlige omgivelser; byer, bygninger, tekniske anlegg, kjøretøy og husdyr. Det materialbaserte forfallet i samspill med naturens krefter vil sakte forvandle sivilisasjonens frembringelser til villmark. Weisman resonnerer seg fram til at skogen etter 500 år uten mennesker, ville oppnådd samme størrelsesomfang som den hadde for 10 000 år siden.

Små skogsdyr som flytter inn i forfalne hus, mosegrodde bilveier og trær som borer seg gjennom hustak - romantiske forestillinger, eller postapokalyptisk scenario? Skulpturens tittel, der ordet "Digging" kan tolkes på to måter, blir tvetydig, og kan leses som en advarsel på selvgodheten vi viser overfor hvor vi står, uten tanke på framtiden. Vår sløsing med naturressurser fører kanskje til at vi er i ferd med å grave et stort hull under oss selv, som i sin ytterste konsekvens vil kunne sluke oss.

Tore Reisch
Digging Where We Stand
Galleri Blunk, 13. - 15. april 2012



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed