Skriv ut siden

Gjenstanden og erfaringen

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (15.04.2013 16:03 | Sist endret: 15.04.2013 17:53)

Om man skal forholde seg til DSC_9835xutstillingen Conversations på Trøndelag Senter for Samtidskunst kan det være interessant å ta en omvei via Jimmie Durhams arbeider. Ikke fordi det tilsynelatende er en sammenheng mellom denne poeten, aktivisten og kunstnerens 46 årige omfattende praksis og samtalen keramikerne Anne Helen Mydland, Richard Launder, Neil Brownsword og Øyvind Suul, som underviser ved Fordypning for keramikk og leire ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen, inviterer til. For avstanden mellom Durhams anti-monumentale skulpturer og eksempelvis de post-industrielt undersøkende keramiske levningene (Relics 1 - 2) til Neil Brownsword kan virke for stor.

 

Når det er sagt, kan Jimmie Durhams interesse for å fristille et materiale fra de overførte betydninger man av vane tilegner dem, være en pløybar avstikker: Det å insistere på å oppfatte en stein som stein (og ikke som verktøy, representasjon eller symbol), beveger seg nært opptil en radikal filosofi hvor det å forsøke å forstå objektets natur forut for subjektets fortolkning av det testes.

 

DSC_9790xDenne anti-klassifiserende omveien kan virke stridig i denne sammenheng. Mest av alt fordi det i utstillingen Conversations insisteres på noe som ligner det motsatte, og som forøvrig ikke er spesielt iøyenfallende i kunstsammenheng: Det å tøye materialets iboende muligheter som verktøy, symbol eller representasjon til dets ytterste konsekvens; keramikken som utforskning, idé eller subjekt.

 

For selv om keramikk er det felles konkrete utgangspunktet for kollegaene fra kunst- og designhøgskolen i Bergen, forsøkes det her demonstrert «en tilsynelatende troløshet og ignoranse til materialet ved utstrakt bruk av andre medium eller regelrett fravær av keramiske virkemidler.» Richard Launders 'keramiske' performancer og ufokuserte verksproduksjon er kanskje det tydeligste eksempelet på alt dette. Den vilkårlige plasseringen av verkene i gallerirommet går særlig på bekostning av Anne Helen Mydlands arbeider, som er havnet i en trang avluke, inneklemt bakenfor sine egne visuelle tekniske apparater. Overordnet er det Neil Brownswords keramiske levninger som framstår som gjennomarbeidet. Relics 1 og 2 er tildelt færrest kvadratmeter, men arbeidene er materielt stødig og anfektes ikke av de mer utfoldede omkringliggende undersøkelsene.

 

Det vil være naturlig å oppfatte Conversations som en forhandling om å overskride klassifiseringen keramikk (tro mot kunstnernes mandat som undervisere ved Fordypning for keramikk og leire), men i motsetning til Durhams innledningsvis nevnte forsøk på å fristille materialet for unødig narrativt støy, våger Conversations kun å erstatte keramikken med et potpurri av uttrykk hentet fra den parallelt estetiske og pluralistiske kategorien samtidskunst.

 

II

I en annen ende av DSC_0089xobjektproduksjonskalaen finner man Weltkulturen Museum (Frankfurt), hvor direktør Clémentine Deliss' ukonvensjonelle reorganisering av museets gjenstander har vekket interesse. Deliss bruker benevnelsen Post-antropologisk for å forklare sin kuratoriske tilnærming, hvor samtidskunstnere innlosjeres og disponerer museets omfattende samling for derigjennom å skape nye arbeider. Det å intervenere i museets ellers så ordnede forhold og nedstøvede objekter er planlagt; det kjente og fremmede bytter vekselvis mellom å framstå som kjent og fremmed.

 

I Weltkulturen Museum og kunstnerskapet til Jimmie Durham handler det på hver sin måte om reorientering. Mens Durhams intensjon er politisk og anti-autoritær, kan smeltedigel-oppsetningene hos Clémentine Deliss oppfattes som en clever merkantil (post-produksjon og) gjenbruksstrategi.

Det kan (altså) gå inflasjon i kunnskapsproduksjon. I norsk sammenheng er muligens Kunst- og designhøyskolen i Bergen den kunstutdanningsinstitusjonen som virker å ha tatt i bruk de byråkratiserte undervisnings- og forskningsrammene institusjonen er underlagt for hva det er verdt. (Med sammenslåing mellom det tidligere kunstakademiet og avdeling for spesialisert kunst i august 2012 som et ledd i prosessen.) Forskningsprosjekter og omfattende konferanser i millionklassen presenteres av skolen effektivt og på løpende bånd. Kanskje nettopp derfor oppfattes materialiseringen av denne typen fordyping – i dette tilfellet en samtale i keramikk presentert som utstilling – produsert av noen av kunsthøgskolens ansatte som noe stusslig. Durhams begrepsreduksjon innledningsvis kan forstås som en invitasjon til et akademisk frikvarter fra en slik massetilpasning.


Se også bilder fra Conversations.

 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed