Skriv ut siden

Fra besøkende til deltakende kunstner

Artikkel, Kunstdialoger Av Ebba Moi og Gry Ulrichsen (19.09.2013 08:38 | Sist endret: 04.10.2013 11:26)

It is time to create relations and to leave behind 25_invitationforsidethe old picture of the artist studios or the school classrooms as isolated places – Hannah Kaihovirta-Rosviki

Gry Ulrichsen: Tre år. Tre kunstnere. En fast gruppe elever. Atelier på skolen. En lærer. Et visningssted. Blander vi ingrediensene sammen ser vi konturene av en struktur som har dannet seg i samarbeidet mellom Tenthaus Oslo og Sofienberg videregående skole. Kunstnerne er ikke ansatte som timelærere, de er heller ikke en del av Den Kulturelle Skolesekken (DKS). Det er en ny måte å utøve kunstpraksis i skolen på.

Ebba Moi: Det startet med et behov for atelier som sammenfalt med min datters skolestart. Skolen hadde en gammel smie og et metallverksted som sto tomt og mitt forslag til ledelsen om å bruke det som atelier ble tatt vel imot. Jeg inviterte flere kunstnere, og ved å tilby oss å holde noen timer workshop i semesteret fikk vi benytte verkstedet som vårt arbeidssted. Utgangspunktet ble en byttehandel og en partnerskapsavtale hvor vi spesifiserte at våre møter med elevene skulle være utenfor læreplanen. Over tid har prosjektet tatt navnet Tenthaus Oslo. I samarbeid med kunstnerne Helen Eriksen og Stefan Schröder har jeg vært med å utviklet det til en fleksibel visnings- og formidlingsmodell, som sikter mot å gi en praktisk erfaring av samtidskunst for en gruppe ungdommer over lengre tid. Prosjektet har også utviklet seg til å bli en aktør på kunstscenen ved at vi driver et offentlig visningssted. Her produserer vi utstillinger som kan være relevant for elevene.

Gry Ulrichsen: Vilkårene som verksted.earcampkunstnere, skole og elever møtes under får stor betydning for hvilke prosesser som utspiller seg. Satt på spissen kan vi si at elever i norsk skole møter kunst og kunstnere hovedsakelig i to strukturer. De har kunst og håndverk to timer annenhver fredag med lærere som ofte ikke har mer utdannelse innen feltet enn fra grunnskolenii. Utøvende kunstnere møter de gjennom DKS der modellene i stor grad er preget av monologisk formidling. Det er mye fokus på opplevelse, lite på kunnskapsproduksjon og bearbeiding.iii Tenthaus Oslo og Sofienberg videregående skole har skapt en alternativ struktur å møtes i der kunstnerne jobber med skolen i et langt tidsperspektiv. Deres fysiske tilstedeværelse gjennom ateliervirksomhet på skolen og driften av visningssted, fører til at kunsten og kunstnerne har muligheter for å bli integrert i elevenes skolehverdag. På hvilken måte påvirker så denne formen kunstnerens praksis? Hvilke muligheter og hvilke begrensninger gir det?

Ebba Moi: Vi har prøvd å forholde oss uavhengige til skolesystemet, samtidig som vi har vært en del av skolen i form av atelierplass. Det har til tider vist seg å være en vanskelig balansegang. I et av våre senere prosjekt, hvor kunstneren Pfelder var invitert til å lage en installasjon på skolen, viste dette seg å by på praktiske utfordringer. Hans verk var planlagt å være en labyrint i skolens kjeller hvor man skulle kunne gå seg vill, miste orienteringen, men til slutt komme frem til en møteplass. Installasjonen var stedsspesifikk og inspirert av minner om en forsvunnet skoletid i møte med kunstnerens eldre jeg. Labyrinten og utstillingen lot seg ikke gjennomføre blant annet på grunn av gjeldende brannforskrifter og skolens åpningstider. Vi møtte her grensene for hva som var mulig å gjennomføre i form av kunstproduksjoner på denne skolen. Men eksemplet viser at det finnes potensial for å tilegne seg mer erfaring via grensesprengende kunst ved skolen, enn det å bare lage verksteder for barn og unge.

Jeg har tenkt på om det å agere i en 41_henderforfraskolesammenheng som billedkunstner i det lange løp går på bekostning av uavhengigheten, at det ønsket mange kunstnere har om autonomi og frihet på en eller annen måte ikke passer inn i skolesystemet. Hva skjer når kunstneren må forholde seg til begrensninger som oppstår i møtet med institusjonen? Det er tydelig at forhold i skoleverket i praksis er en vesentlig del av dette kunstprosjektet. Det å utfordre rammebetingelsene innenfra, gjennom tett dialog med lærere, elever og ledelse, kan være med på å utvide mulighetene for hva og hvor kunst kan være i dag.

Gry Ulrichsen: Det kan virke som det blant mange kunstnere finnes en utbredt holdning om at skolen representerer begrensninger og tvang, i motsetning til kunsten, som de mener står for en overskridende og grensesprengende frihet.iv Kunstnerne i Tenthaus situerer seg fysisk innenfor skolens rammer, men holder på sin posisjon som uavhengige. Kan vi i Tenthaus se en oppløsing av den autonome kunsten og kunstneren? Økonomisk og strukturell uavhengighet ser ut til å gi kunstnerne handlingsrom til å følge en organisk prosess der de kan forandre sin praksis etter hvert som den utvikler seg. Dette sporet ville muligens vært vanskeligere å følge hvis de i større grad hadde forpliktet seg overfor skolens lærerplan. På en annen side kan man spørre seg om kunstnerne sier fra seg muligheten til å påvirke skolens innhold ved å innta denne posisjonen. I hvilken grad får deres praksis betydning utover den gruppen elever de jobber med og de enkelte lærerne?

EVONysjanseEbba Moi: Da jeg ble invitert til å utarbeide et prosjekt for Lademoen Art Dialogues i Trondheim ville jeg overføre erfaringer fra Tenthaus i Oslo. Også her var planen å undersøke om bytteøkonomi og en avtale om utveksling av tjenester kunne la seg gjennomføre. Jeg forsøkte å inngå en avtale om å bygge et rom av lettvegger inne i klasserommet til EVO/Ny Sjanse, (Enhet for Voksenopplæring) i Innherredsveien. Rommet skulle fungere som et atelier til en invitert kunstner, mot at kunstneren kunne gjengjelde atelieret ved å holde workshop noen timer i måneden for elevene ved skolen.

I praksis viste dette seg vanskelig å få i gang på så kort tid. Formen er basert på tillit og avhengig av relasjonen mellom den inviterte kunstneren og skolen. Dette er ikke umulig, men krever utvikling over tid og kan ikke påskyndes. Det viste seg videre at EVO skal flytte og jeg valgte å avvente prosjektet. For Lademoen Art Dialogues vil jeg nå istedet samarbeide med EVO om en serie møter hvor jeg introduserer samtidskunst for en skoleklasse ved Ny Sjanse. Temaet vil utgå fra identitet, noe som også vil fordypes i undervisningen under den aktuelle perioden. Sammen med klassen vil jeg besøke utstillinger og se på offentlig kunst i nærområdet. Dokumentasjon fra møtene våre vises på utstillingen ved Babel.

Gry Ulrichsen:
Kan Tenthaus fungere som en struktur til etterfølgelse i en mer generell skolesammenheng? Det kan se ut som Tenthaus sin kunstpraksis – gjennom å styrke samarbeidet mellom nøkkelpersoner og institusjonene – møter noen av behovene som kommer fram i den seneste forskningen rundt DKS. v Tenthaus viser i sin praksis både en performativ og en mer modernistisk tilnærming som igjen gir ulike perspektiv på estetiske læringsprosesser. Gir dette en mulighet til å la en substansiell og en mer instrumentell tilnærming eksistere side om side? Åpner det også opp for at man kan bevege seg mellom disse to posisjonene? Hva kan Tenthaus sin praksis bety for kunstneres profesjonsutvikling i norsk skolesammenheng? I stedet for å agere som besøkende kunstnere, der læreren før og etter får ansvar for noe denne ofte ikke har forutsetninger eller kompetanse for å følge opp alene, ser vi i Tenthaus deltakende kunstnerevi med langsiktige og gjensidig forpliktende prosesser mellom skole og kunstner. For alle involverte aktører åpner modellen opp for fordyping, utforsking og dialog.


Ebba Moi (f. 1971 i Sverige) ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Trondheim i 1999. Moi har arbeidet med en rekke deltakende og samfunnsorienterte prosjekter som på ulike måter utforsker det offentlige rom. Prosjektenes form inkluderer blant annet objekter, installasjon, lyd, video, publikasjoner og webarbeid. Hun var med å etablere kunstprosjektet New Meaning, og arbeider nå aktivt med Tenthaus Oslo. Hun er også kunstkonsulent for kunst i offentlige kontekster (blant annet KORO). Moi bor og arbeider i Oslo og Berlin. For mer info se Mois nettside.

Gry Ulrichsen (f. 1973) har sin utdannelse fra Kunstakademiet i Trondheim (1999) og praktisk pedagogisk utdanning fra PLU, NTNU (2011). Hennes virksomhet som kunstner har i hovedsak bestått av deltakende og samfunnsorienterte prosjekter i regi New Meaning. Hun har jobbet som kunstlærer på ulike nivå i flere år og tar nå en Master i estetisk fagdidaktikk. I sin studie undersøker hun hvilke muligheter kunstnere har for å utøve praksis i skolesammenheng. Sentrale spørsmål er hva slags konsekvenser denne praksisen kan få for kunstneres profesjonsutvikling og for elevenes møter med kunst.

      i Kaihovirta-Rosvik, H. (2009). Images of imagination. An aestetic approach to education.
         Åbo: Åbo Akademis Forlag.
      ii Allern, T. H. (2011). Er det plass for kunstfag i skolen etter Pisa? Hentet 1.12. 2012
        http://www.kunstloftet.no  /index.php?filnavn=artikler11/maitekst/310511_Allern.php
      iii Kalsnes, S. (2011).Trenger vi kunstpedagogikken?Hentet 1. 12. 2012, fra
         http://www.kunstloftet.no/index.php?filnavn=artikler11/maitekst/310511_Kalsnes.php
     iv Breivik, J.-K., Christophersen, C. (2013) Den kulturelle skolesekken. Oslo: Fagbokforlaget.
     v Breivik, J.-K., Christophersen, C. (2013) Den kulturelle skolesekken. Oslo: Fagbokforlaget.
     vi Kaihovirta-Rosvik, H. (2009). Images of imagination. An aestetic approach to education.
          Åbo: Åbo Akademis Forlag.


Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed