Skriv ut siden

Fotografisk fostring

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (25.10.2011 20:50 | Sist endret: 08.11.2011 10:42)

I forbindelse med Fotofagskolens Fotofest bidro MELK Galleri fra Oslo med foredrag og utstilte fotografier, i regi av initiativtaker og fotograf Bjarne Bare. De ti fotografiene fremstår som utforskende representasjoner for et galleri som i denne sammenhengen har den mest markante kunstfotografiske profilen.


MELK Galleri kan beskrives som en bjarne bare melk utstillingkonstellasjon av aktører som jobber for å fremme kunstfotografiske utøvere i Skandinavia. De to initiativtakerne Bjarne Bare og Behzad Farazollahi har for øyeblikket ikke noe fast lokale og fungerer i så måte som en ren kuratorgruppe. Gallerinavnet har sitt opphav i de første lokalene de tok i bruk: en gammel melkebod på drøye 17 m2 .


Og det var som toneangivende premissleverandører innen kunstfotografiet at galleriet og kuratorduoen ble introdusert i forbindelse med Bjarne Bares foredrag den 14. oktober. Siden oppstarten i 2009 har MELK disket opp med 15 separatutstillinger, der en nysgjerrig utprøvende og ukonvensjonell tilnærming later til å være den røde tråden.


Bjarne Bare understreket tidlig at gapet mellom nyutdannede fotostudenter og de etablerte (foto)galleriene er blitt større de siste årene. Grunnene til dette er mange, men det stadig økende antall fotostudenter, den tiltagende interessen for kunstfotografi som medium generelt samt de etablerte og kommersielle gallerienes ofte manglende evne til å henge med på den eksplosive utviklingen, kan her nevnes som viktige faktorer. Slik er initiativets idealistiske non-profitt profil tuftet på ønsket om å være et uunnværlig bindeledd mellom utøvere og utstillere. Det at hele 12 av 15 utstillere har holdt sine første separatutstillinger nettopp i MELKs lokaler på Grünerløkka, tilsier da også at dette ønsket er oppfylt, om enn ikke ferdig realisert.


moseid_plucked_TableFotografene som ble representert av MELK i et eget utstillingsrom på Fotofagskolens Fotofest, var Morten Andenæs, Geir Moseid, Verena Winkelmann og nevnte Bjarne Bare. Ett enslig foto i stort format viser en hvit bordplate og er Geir Moseids bidrag. Fotografiet er et utsnitt og bordenden er det eneste betrakteren blir presentert for. Et klart dagslys skinner over bordet der et antall små rosenblader ligger strødd mellom de røde avtrykkene etter vinglass. Det lyse fotografiet punkteres av disse blodskutte røde kontrastpunktene. Mellom de mange rosenbladene skimtes et par bloddråper. Dette tause utsnittet konnoterer et større handlingsrom, som en bakfylsk fotnote om en ruinert kveld. Fotografiet er karakteristisk for Moseids uhellsvangre serie Plucked, som erstatter likhetstegnet mellom hjem og trygghet med et spørsmålstegn.


På samme vegg henger to fotografier av Andenæs, et kornet foto av en ensom Briotogbru og et annet av en kjønnsløs husvegg uten vinduer. De to fotografienes plumphet etablerer en innesluttet dialog og sender tankene i retning middelklassens trauste konformitet. I likhet med de tre øvrige fotografenes bidrag inngår også disse fotografiene i en serie, som i dette tilfellet bærer navnet Re:The Middle Class.


imageVis à vis Moseids og Andenæs’ bidrag henger Verena Winkelmanns tre fotografier. Bildene viser tre grønne lyspærer (”Green Colored Lamps”), en fargerik husfasade hvor undertøy henger i et stort vindu (”Pink House”) og to middelaldrende menn som står avventende i en trappeoppgang (”Standing Men”). Bildenes titler er emblematiske for de fire fotografenes valg av nært sagt unødvendig presiserende verkstitler. Winkelmanns fotografier bærer samlet sett tittelen Photography as a Serial Act II, en serie som tar sikte på å utforske hvordan vi som betraktere forsøker å lese et samlende narrativ i fotografier som er montert serielt. Kulturelt betingede koder som leseretning blandes her sammen med vår oppfatning av at ubehandlete fotografier er autentiske avtrykk av virkeligheten som kan fortelle oss noe.


Videre stilte Bjarne Bare ut fire image1fotos fra sin serie Hose Variations. Og denne tittelen holder nettopp hva den lover; det er fotografiske fremstillinger av hageslanger fra Oslo, Buenos Aires og Los Angeles. Det er jo på et vis betryggende å vite at det finnes fellesnevnere mellom så ulike byer som disse – selv om det her er snakk om hageslanger – men det er et annet og mer interessant aspekt ved disse tematisk fikserte dokumentarfotografiene: Det er noe upretensiøst, en ironisk måte å kommentere floraen av uspennende fotografier der fotografen har søkt å synliggjøre ”de små miraklene i hverdagen”. De umotiverende og analoge avbildningene av hageslanger representerer da også hverdag på et langt mer subtilt vis enn trettende motiver av eksempelvis Conversesko i snøen og morgendugg på bjørkegreiner, fiksert med et dyrt og digitalt speilreflekskamera.


Det upretensiøse og betingelsesløst utprøvende er nettopp det som karakteriserer MELKs tilnærming til kunstfotografiet. I sitt foredrag understreket Bjarne Bare at han ikke har et personlig eierforhold til MELK som ideelt kunstnerdrevet initiativ, og at han selv ønsker at andre kan overta stafettpinnen, dette fordi Bare er opptatt med studier ved Kunstakademiet i Oslo. Den umiddelbare interessen for MELK som kunstfotografisk foretak vitnet om behovet for slike utøvere. Det private, ikke-kommersielle og idealistisk driftede prosjektet bør fremstå som et forbilledlig eksempel på hvordan utøvende kunstnere selv kan forme sitt eget springbrett inn mot de mer etablerte gallerienes sfære. Selv om det finnes flere lignende kunstnerdrevne tiltak i hovedstaden, bidrar denne rendyrkingen av kunstfotoet med å tilspisse tanken om MELK som et statement (som Bare kalte initiativet ved åpningen i 2009).


Det begynner riktignok å bli et år siden MELK ble kalt et av de viktigste opposisjonsgalleriene og ble anbefalt av Tommy Olsson, Oslopuls og Dagbladet. Det må i tillegg nevnes at det er vanskelig å overleve som ren kuratorgruppe uten fast tilholdssted, særlig med tanke på hvor nyetablert MELK er. Initiativet kan med dette ende opp som et mindre synlig tilskudd. Men Bjarne Bares tydelige engasjement og dedikasjon i Fotofagskolens fullsatte sal synliggjorde i denne omgang MELK som et friskt og nødvendig bidrag til det skandinaviske kunstfotografiet.




Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed