Skriv ut siden

Forførende besværlig

Kritikk Av Sara Noelani Müller (22.09.2013 09:32 | Sist endret: 24.09.2013 20:53)

Store mengder peanøtter, et 15 minutter langt livecamshow, vannlating på scenen og blått oppkast er noen av ingrediensene i to av forestillingene under årets Bastard, Trondheim Internasjonale Scenekunstfestival.

Kein Applaus für Scheisse er østerrikske Kein Applaus_Batard2010(c)JoopPareyn-123Florentina Holzinger og nederlandske Vincent Riebeeks eksamensforestilling fra Skolen for danseutvikling i Amsterdam, en forestilling de har turnért rundt i Europa med i noen år allerede. Med stor inderlighet og innsats ivrer kunstnerduoen etter å levere publikum noe det er verdt å applaudere for. De gjør nesten hva som helst for å underholde og søke anerkjennelse. De har på seg sukkertøyfarget undertøy og påmalte tatoveringer. De danser vanskelige koreografier, synger coverlåter, kler av seg, poserer og forfører sitt publikum. Allerede i åpningsnummeret, en energisk coverversjon av Rihannas hit Man Down «mama, mama, mama, I just shot a man down», og jeg er solgt.

Det er noe hemmelighetsfullt og skjult ved karakterene som ikke helt står til det overdrevent ekstroverte og den overdådige trash-estetikken. De prøver hele tiden litt for hardt. Synger med litt for stor innlevelse. Kler av seg litt for mye. Balanserer mellom det geniale og det latterlige. Det er noe rørende ved denne energiske iveren etter å imponere. Dansekoreografier med akrobatiske innslag er det som binder den knapt timelange framføringen sammen. I de ulike scenene ligner de vekselvis, og samtidig, på ballettdansere, popidoler, sirkusakrobater og pornostjerner.

Scenegulvet på Avant Garden Kein Applaus (c) Ginta Tintaer dekket med hvit plast, enkle lyskjeder henger langs veggene. Atmosfæren er intim, og minner om en improvisert garasjefest. Eneste rekvisitt på scenen er en stol. På et tidspunkt setter den kvinnelige karakteren seg på stolen og spriker med beina. I det hun spiser en lang rød tråd, trekker den mannlige karakteren den ut av vaginaen hennes, og forsyner seg. På et annet tidspunkt ligger han mellom beina hennes og kaster opp imponerende mengder blå væske over overkroppen hennes. Den mest overraskende scenen er allikevel når han, etter å ha danset og posert naken en god stund, stiller seg opp og begynner å urinere med den største selvfølgelighet. Som en menneskelig fontene står han med føttene godt plantet på gulvet og tisser, mens hun fortsetter å danse og sklir mellom beina hans gjennom vannstrålen.

Mot slutten av Kein Applaus (c) Gina Tinta 94forestillingen blir det mørkere, lyset, musikken og stemningen skifter. Når Vincents karakter framfører Devendra Banharts Rats «I am the dark, you are the thunder», mens Florentinas karakter turner på spektakulært vis i stoffremser hengende fra taket, har vi forlatt hjemmefesten og befinner oss nå i en sliten strippebule. Det er lite dialog i stykket, med unntak av én scene, der paret krangler om noe som har skjedd. Han hevder å ha blitt gjengvoldtatt uten at hun grep inn. Scenen er så overspillt at alvoret i situasjonen blekner. Replikkene er klassiske «Do you still love me?», «Why don´t you love me anymore?». I en annen scene mot slutten hvor han er ikledd englevinger skyter hun han med en bazooka. Han faller over ende med gullstøv over seg.

Forestillingen avslutter med en ironisk og helt fantastisk låt om hva en kunstner bør være «An artist should not commit suicide, no no no». Publikum kunne så kjøpe en CD med tre låter, til underpriste ti kroner, der det første sporet er nevnte, fabelaktige Artist. Applaus!


All Those Beautiful Boyz
har lånt tittelen wow5_press-8_Foto Ralf Hauenschildfra en CocoRosie låt. Bak produksjonen står White on White, det kunstneriske samarbeidet mellom svenske Iggy Malmborg (tidligere medlem i det svenske kompaniet Institutet som gjestet Bastard med Woman i fjor) og tyske Johannes Schmit. Dette er den femte delen i en serie med performancer, som utforsker identifikasjonsprosessen hos det hvite publikum og de hvite aktørene på scenen. I programteksten kan man lese at kunstnerne «undersøker utseende og fysisk tiltrekningskraft som en underliggende, men helt avgjørende faktor for sosial integrering og tilhørighet.» Dagens skjønnhetsidealer er i følge duoen formet av gamle rasistiske konsepter, der den hvite europeer er idealet.

Estetikken i stykket er kjølig, enkel og ren. Foran et stort lerret, vendt mot publikum sitter utøverne, to unge, bra utseende menn på hver sin kontorstol. Mellom seg har de et lite serveringsbord. På bordet er det typisk festtilbehør: Skåler med peanøtter, to glass, alkohol og sigaretter. (Det opplyses om at disse i anledning trondheimsbesøket og den norske røykeloven er byttet ut med ufarlige urtesigaretter). Med unntak av 15 minutter mot slutten av forestillingen, står lyset på hele tiden. Slik kan publikum både bli sett av aktørene og hverandre. Over høytalerne spilles Chris Reas Driving Home for Christmas.

Lerretet er tomt. De unge mennene sitter avslappet på sine kontorstoler og begynner å legge ut om hvor mye publikum vil komme til å begjære dem i løpet av kvelden. De snakker hele tiden. Etterhvert blir språket mer seksualisert og nedlatende. De forteller nachspielhistorier. I blant hører vi en kvinnelig voiceover «hey guys, you´re from Norway!». Hun sier at hun ikke liker snø. Så blir det plutselig støyende hip hop beats. Utøverne ruller rundt på kontorstolene sine og kaster peanøtter på publikum, noe som etterhvert oppleves som veldig irriterende.

Det er ekstremt mye snakking, en uendelig strøm av ord, og det blir vanskelig å følge med. Man registrerer ordflommen, men får ikke helt tak i betydningen. De bytter på å snakke og posere foran publikummet. En ny voiceover: «I´ve chosen you to come inside me, because you make me look good». De viser diagrammer på lerretet, opptrer som kvasivitenskapsmenn og legger ut om plastisk kirurgi, forteller hvordan de selv har fikset pølsefingrene sine og fått lagt inn «sjel» i blikket, for å oppnå suksess som kunstnere og skli inn i det rette miljøet.

Når en av aktørene setter seg på en krakk OTBOS2_Foto Hanna Sjöstrandbak lerretet, fanger et kamera opp bildet, og projiserer det i realtime. Etter hvert oppdager man at ikke alt er i realtid, noe er forhåndsinnspilt. Det kan se ut som realtime, men så stiger det plutselig opp røyk bak lerretet, eller det drysser rosa glitteraske ned på gulvet, mens personen på lerretet ikke røyker. Teknisk er dette veldig bra løst. Framtoningen «in real life», kamerabildene i realtid, og de forhåndsinnspilte bildene har forskjellig karakter. Forskjellen mellom tidsforkyvningene er nesten usynlig, allikevel er den i realtid mer interessant. Dette blir tydelig når aktørne først tar seg en tissepause (med åpen dør,) og så forlater lokalet for å ta seg en (ordentlig) røyk ute på gaten, mens publikum blir sittende foran den forhåndsinnspilte projeksjonen.

«Liveness» er et viktig begrep i den performative estetikken. Det er bare under «live» betingelser, den fysiske tilstedeværelsen av aktører og publikum, at eksempelvis berøring kan finne sted. I All Those Beautiful Boyz er publikum ekskludert fra karakterenes felleskap. Er vi ikke vakre, ikke hvite nok? Vi får ikke være med på festen, vi er apene som blir kastet peanøtter på. Hovedagendaen til White on White synes å være å forvirre og forurolige sitt publikum ved å trakassere. De viser samtidig sin overlegenhet; de søker tiltrekning og sympati ved hjelp av utseende og sjarm.

Et slags høydepunkt er den 15 minutter lange live chatten med en ung kvinne i USA. Det vil si, det blir ingen kommunikasjon. Hun har fått klare instruksjoner. 1. Smoke a cigarette facing the camera. 2. Hold your hands close to the camera. Hun smiler, er sjarmerende, sexy og søt. 15 minutter er lenge når man skal posere, ordløs. Både for henne og oss tilskuere. Hennes påtagende usikkerhet gjør vondt. Gjentagende, og etterhvert i mer beskrivende variasjoner, hører vi setningen «I want to believe that there is someone somewhere sitting on a piece of furniture, smoking a cigarette facing a camera...», som om utøverne tviler på eller ignorerer kvinnens eksistens. I det som blir den siste halvtimen av forestillingen, går utøverne blant publikum, stopper opp ved en utvalgt person og stirrer henne/han intenst inn i øynene. På dette tidspunktet har publikums tålmodighetsgrense blitt strukket så langt at stirringen nesten blir uutholdelig.

Forestillingen foregår i omtrent 3 timer. Den er nok ment å nettopp være lang og plagsom. Man kan likevel innvende mot stykket at gjentakelsene – både i form av setninger og nærmest identiske scener – er for mange. Som fjorårets Woman av Institutet er også All Those Beautiful Boyz, kanskje i noe mindre grad, basert på det teaterregissør Anders Carlsson kalte «collapsing concept», en faktor av risiko, avhengig av publikums reaksjon. Ingen lukket øynene. Ingen kastet peanøtter tilbake. Dagen etter fant jeg to peanøtter i vesken min.

 
Kein Applaus für Scheisse
Florentina Holzinger & Vincent Riebeek
Bastard 2013, Teaterhuset Avant Garden 13. & 14. september

All Those Beautiful Boyz
White on White (Iggy Malmborg & Johannes Schmit)
Bastard 2013, Verkstedhallen 13. september



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed