Skriv ut siden

Exhibition, Museum, Museum!

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (19.03.2015 15:58 | Sist endret: 22.03.2015 11:22)

I tre av filmene DGM_Foto-12_printunder dette årets regionale filmfestsuksess, Kosmorama, utgjorde tre bygninger sterkt tilstedeværende hovedkarakterer. Felles for Das Grosse Museum, The New Rijksmuseum og, ikke minst, Exhibition, er også de kunstfaglige sammenhengene som filmverkene inngår i - og som var årsaken til mitt besøk. I tillegg til å bidra med arkitektonisk show-off på lerretet, stod filmene på hver sin måte i sterk kontrast til omgivelsene de ble vist i: Nova Kinosenters heller dysfunksjonelle rammer, og det som etter ombygningsfadesen i 1994 kan betegnes som en demonstrasjon av grove arkitektoniske feilsteg.

Disse filmene er også i en filmfestivalsetting å anse som relativt smale, spesielt i et år hvor festivalen roses for helt andre grep, som det å ha bidratt til å løfte regional filmproduksjon til nye høyder. At det skulle vise seg tidskrevende i det hele tatt å få oppleve dem, var derfor noe kuriøst; både Das Grosse Museum og The New Rijksmuseum var ironisk nok forhåndsbooket av alle Museene i Sør-Trøndelag MiST, slik at et helt vanlig kunstinteressert publikum (og ikke kun 'arten' museumsansatte), en tredve stykker av oss og nok til å fylle en halv liten kinosal til, ble avvist i døra. Det er uvisst om flere enn undertegnede benyttet seg av tilbudet om å sette av andre dager noe senere ut i festivaluken til å stille seg i nye billettkøer, men til slutt fikk jeg da heldigvis med meg én av disse to museumsfanfarene, i tillegg til den Hitchcook-aktige Exhibition (2013).

Sistnevnte er regissert av Exhibition2kritikerroste Joanna Hogg, som blir beskrevet som en av de viktigste aktørene i britisk filmindustri i nyere tid. Hovedrollene bekles først og fremst av en senmodernistisk bolig (tegnet av James Melvin som filmen også er dedikert til), i South Kensington, London, samt performanceartist/musiker Viv Albertine og billedkunstner Liam Gillick, som det middelaldrende kunstnerparet som lever der. Det tette og til tider svært krevende kammerspillet som tildrar seg, adresserer (blant annet) hvordan arkitekturen kan diktere menneskers adferd.

Das Grosse Museum (Johannes Holzhausen, 2014), på sin side, oppfattes som en praktfull og nesten dialogfri festtale over Wiens kunsthistoriske museum. Den inngår demonstrativt delikat i debatten om hvordan neoliberale samfunn vekter eller neglisjerer sin kunst- og kulturarv. I alle filmene trer bakgrunnen fram og blir forgrunn; bygningene er ikke kun en karakterer i filmene, men det avgjørende omdreiningspunkt som handlingen utspilles rundt.

II

Hva er så årsaken til at flere filmskapere velger et slikt fokusområde? (Fjoråret bød også på tilsvarende dokumentarer om Eremitasjen, St Petersburg og National Gallery i London). Hva er det som står på spill her? Noen dokumentarfilmskapere vier altså flere år av sitt liv (filmen om Statsmuseet i Amsterdam fulgte for eksempel en ti år lang oppussingsprosess) for møysommelig å registrere museumshverdagen til kuratorer, konservatorer, administrasjon og markedsavdeling, for derigjennom å få grep om hva som ligger bak (inn)samling og konservering av millioner av kunstobjekter og tusenvis av malerier. For slik å undersøke hvordan sammenstilling, kuratering og formidling av museets innholdsproduksjon utføres (og, til en hvis grad, hvordan dette arbeidet blir mottatt).

Dette handler selvsagt ikke (kun) om estetikk, formgivning eller design (eller håndgripelig kunnskap i en ellers digitalisert virkelighet). Det er ikke til å komme bort fra at det også dreier seg om symbolpolitikk med store bokstaver, befestning av nasjoner og manifestering av makt. Denne delen – som i dokumentarene kjølig registreres — blir uunngåelig forsterket, og oppnår utilsiktet aktualitet i det religiøse fundamentalister i den senere tid herjer nettavisenes forsider med sin propaganda; hvor IS-tilknyttede grupperinger kringkaster destruksjonen av oldtidsmonumenter (ekte, eller ikke) i Nimrud, Hatra og Nineveh. Handlinger som opprører, og som får selveste Boris Johnson, ordføreren i London, til å slå politisk mynt på Layard_Assyriadette. I den konservative nettavisen The Telegraph (15.3.15) skriver han et harmfullt innlegg hvor han foreslår at engelskmennene snarest mulig skal "team up" med "the Americans", og "the French" og "alle andre nasjoner" som bryr seg om fortiden for å "defeate" disse personene som destruerer vår felles historie. Boris benytter anledningen til å takke British Museum, og det han beskriver som det enestående arbeidet til Austen Henry Layard som på 1800-tallet, og på Storbritannias vegne, røvet til seg (min betegnelse) eller samlet monumenter og skatter fra Nimrud for å stille dem ut i London, slik at mennesker fra hele verden den dag i dag kan beskue disse i fred og ro... Han legger til; "Think of that, next time you hear some Lefty complain that the Museum is full of stolen treasures. Britain saved those masterpieces just as Elgin saved the marbles from the Ottoman lime kiln."

Det er kanskje særlig ved slik høylytt manifestering fra 'liksom-feltherrer' at tvilen melder seg sterkest om hvorvidt den uendelige mengden ervervede eller “stolen treasures” på europeiske hender egentlig kan forsvares. Det som tilsynelatende står på spill for slike som Boris, har lite med bevaring av menneskets felles historie å gjøre. Og signaliserer snarere at det i høy grad er ulike innfallsvinkler til bruk og/eller misbruk av kunst- og kulturhistorie.

Screen Shot 2015-03-20 at 10.22.50Der er heldigvis både Exhibition og Das Grosse Museum pertentlig nøye med en "objektiv" heller enn en spekulativ beskrivelse. Dermed skånes ikke filmkarakterene (bygningene og de som befolker dem) for mulige rett fram ærlige, kritiske blikk. Noe som åpner for at en potensiell selvrefleksjon på eget fagfelts vegne kan finne sted. Eksempelvis er det arkitekttegnede huset i South Kensington også parodisk, og så arkitektonisk overlesset i sin minimalisme at det ikke er praktisk mulig eller på noe vis hensiktsmessig å skulle leve og virke i det. Museumsgjenstandene (dem man i økonomisk og politisk øyemed raser og krigshisser over, ikke unntatt) er også parodiske i sin lyxiga overflødighet, slik at de ikke kan anvendes eller har noen særlig funksjon.

Das Grosse Museum inngår i debatten om hvordan neoliberale samfunn vekter eller neglisjerer sin kunst- og kulturarv. På samme tid gjør den det mulig å se at europeiske museer framstår som en siste skanse, hvor man tilsynelatende og i lang tid har mistet argumentene for hvorfor de skal eksistere. Og ingen besøker dem heller. Samfunnets aktive stillingtagen til hva det koster og skal koste, er det som fortsatt står på spill. Forholdene samle/mani, bevaring(s)/trang og historieformidling/forvrenging kommer til syne.

III

I teksten På perrongen (5.01.14) ble forholdet mellom institusjonens relative autonomi og pålagte krav eller selvdrevne steg mot kommersialisering, brakt på bane. Der ble det argumentert for at kunstinstitusjoners formelle rammer tenderer mot å viskes ut i kappløpet om publikumstall og hvilken salgstaktikk man skal benytte overfor nye finansieringskilder. Pascal Gelein (Institutional Attitudes – Instituting Art in a Flat World (2010)) ble sitert på hva som risikeres om man har et likegyldig forhold til det at kunstinstitusjonene er samfunnets salderingspost: "Retninger som potensielt kunne ha vært staket ut, og som man kan benytte som grunnlag for sammenligning eller ved behov for navigasjon, er ikke lenger like synlige."

I norsk sammenheng ser man eksempler på denne forsømmelsen blant annet i det faktum at Naturhistorisk museum ved Universitetet i Bergen for tiden er stengt grunnet manglende statlig støtte. Rehabiliteringen som ble påbegynt, er dermed utsatt på ubestemt tid. I samme by, og for bare en uke siden, annonserte Kunstmuseene i Bergen, KODE at de ikke prioriterer å holde i hevd fagkunnskapen i konservatoravdelingen, men at de framover vil kjøpe eksterne tjenester etter behov. Den kortsiktige gevinsten ved å legge ned denne avdelingen gjør at man potensielt og på lang sikt svekker dette fagområdet, og derved i neste omgang må ta til takke med mindre kompetente tjenester.

Det å overlate museer og 10861018_10152908840252911_2489661919959798455_okulturinstitusjoners beskaffenhet til tilfeldighetene (eksempelvis markedskreftene) er en dårlig samfunnsplan. Svekkede og utydelige kunnskapsinstitusjoner risikerer å havne som forhandlingsgrunnlag/bytte i dragkamper mellom ulike tilspissete ideologier (også fundamentalistiske, som man har sett eksempler på den senere tiden). Christoph Vogtherr, direktør ved the Wallace Collection, UK, sier det slik: "The long-term impact of this financial erosion is of huge concern. The principles of safeguarding the artworks and making them available are (...) the purpose of every museum. Once lost, these precious sources of learning and inspiration are gone for generations." 16.03.15, the Guardian

Kanskje er det så enkelt som at museene på fullt alvor må bli tryggere i å formidle hva de faktisk er, framfor å lete etter helt nye måter å være og organisere seg på. Et besøk ved en av Statens Museum for Kunst i København sine fullpakkede, men innholdsrike fredagseventer tydeliggjorde at de er på god vei til å ha funnet en innfallsvinkel som levendegjør museet i samhandling med sin offentlighet. (Samme eventserie ble forøvrig kåret  til Årets kunstopplevelse i Politiken i går (19.3.15)). Glyptoteket i samme by starter i neste uke aftensserien Slow, som skal virke i kunstens eget tempo. Langsomt. Styrken ligger allerede innenfor museumsbygningens vegger, bare man vet hvordan man skal ta kunnskapen i bruk.

Forsidefoto: Statens Museum for kunst, København. Museets værkstedsleder Michael Hansens kontor (Foto: SMK)



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed