Skriv ut siden

Et søtt og stivnet smil

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (27.03.2015 09:18 | Sist endret: 24.11.2015 13:23)

Det er en innbydende scene IMG_5035kunstnerkollektivet Slavs and Tatars etablerer i sin utstilling «Long Legged Linguistics». Et animert, på grensen til forsøtet, skue: Langs veggene henger tykke myke ulltepper, så vidt grå, med motiver i svarthvitt som påminner om mellomkrigstidens tegneserier – ett ligger på et lavt bord midt i rommet og viser en figur som blir tråkket i fjeset og som spytter ut bokstaver – svarthvitt humor. I et hjørne på en tresokkel står en skulptur bestående av bøker spiddet av et metallspyd – antikvariatkonstruktivisme. På veggen henger det en overskriblet filmplakat – dadacollage møter politisk tagging. Inne i videoboksen ved vinduet er det mørkt, og to glatte glasskulpturer vrir seg fete og behagelige på hver sin opplyste pidestall. Ved inngangen spruter en flislagt fontene en rød væske utover noen, for meg, eksotiske språktegn. I den lette og animerte rammen drives tankene i retning barnebursdag og vannmaling.

Men påminnere om at det her ligger samfunnskommentarer gjemt mellom vittighetene gjør seg allerede gjeldende i kunstnerkollektivets navn som sammenstiller de to folkegruppene slavere og tatarer. Og utstillingstittelen, som leker alliterasjonspreget med ordet lingvistikk, skjerper oppmerksomheten mot alle tegnene i rommet. Det er serier med tegn som minner om tegneserier.

IMG_5067Noen er mer umiddelbare enn andre: I «Love Letter no. 7» pisker en mann med skjegg og lue (en kosakk?) en hest videre. På lasteplanet bak ligger en gigantisk nese, og ut av denne faller det et rikt utvalg bokstaver. De representerer nasaler – hence the nose – som oppgjennom historien har forsvunnet fra flere språk ettersom de er blitt konvertert, som ledd i diverse politiske eller samfunnsmessige omstruktureringer av et land eller et befolket område. Billedlig, bokstavelig talt.

Utstillingstittelen (Long Legged Linguistics) kan selvfølgelig leses som en advarsel om at det her tas store steg mellom språkvitenskap og kunst. Men den spiller da også åpenbart på et verk som ikke er med i utstillingen, men som presenteres på kunstnerkollektivets nettsted, og som nettopp viser et skulptert språktegn der et kvinneben stikker forførende ut, som en del av strukturen. Den medfølgende beskrivelsen av den er representativ for den informasjonsmengden man møter i utstillingen:

Pronounced in the far back of the throat, the phoneme [gh] corresponds to the Arabic letter gaf. The Soviet attempt to Cyrillicize qaf led to a ka with a descender, still in use in Tajikistan. Beyond mere letter, Qaf is the Sufi name of a cosmic mountain and home to a mythical bird Simorgh.

Ved å fremstå som resultater av en så utmattende lang rekke med referanser og bakgrunnshistorier, får de endelige legeringene egenskap av objekter som kommuniserer på siden av offisiell tale – eller snarere fremstår de som parodier på forklaringer. De kan ikke trampes ned av logikk eller hersketeknikk.

HungAndTart(SplitThistle)_2013Å anerkjenne utstillingens fornøyelige overflate, dens visuelle uttrykk, er slett ikke vanskelig. Men det er også noe med ordbruken som omgir den – noe dramatisk – som liksom presser inn et alvor det etter hvert blir vanskelig å neglisjere: Jeg leser om ”det uunngåelige tapet” som er følgen av at et språk konverteres, om hvordan det er å få ”et fremmed alfabet tvunget på sitt eget morsmål”, om at teppene har forelegg i tegningene til den kjente poeten Vladimir Majakovskij ”som begikk selvmord da han var 37 år gammel”, om ”traumene som moderniseringen har lagt i sitt kjølvann”. Av enkelthistorier som trekkes frem kommer det blant annet frem hvordan Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk i 1928 valgte å endre det tyrkiske språket ved å gå fra arabiske til latinske skrifttegn, noe som må ha medført en rekke vanskeligheter. Bildene fungerer også som en slags påminnere om dette, men avstanden mellom henvisningene og hendelsene er her enorm: Jeg koser meg der jeg sitter ved fontenekanten som pipler stille av sted mens jeg ser komiske tegneseriefigurer piske hverandre med språktegn som påminner om en vulgær versjon av logoen til The Rolling Stones. Og dette understreker kanskje en avstand, nettopp skillet mellom den konforme normaltilstanden som råder der denne kunsten stilles ut og de voldsomme revoltene som verkene refererer til.

Bestanddelene i «Long IMG_5038Legged Lingustics» er presset så kompakt sammen – i miksen av konkrete skriftspråk – at det eneste man står igjen med er humoren og den etterfølgende stillheten. Et stivt smil og et annet språk – utenfor de etablerte vitenskapene utstillingen henviser til. Og minner ikke disse stivnede karikerte figurene om noe annet? Objekters assosiasjonskraft omskapes kontinuerlig, parallelt med at nye symboler tilføyes, og betydningen av og den potensielle krenkelsen i tilsynelatende søtladne eller barnlig uskyldige objekter og figurer forandres alt etter hvilke maktkonstellasjoner de blir plassert inn i. I et år der satiremagasinsredaksjoner henrettes på jobb i den franske hovedstaden og der kunstnere som Lars Vilks atter utsettes for attentatforsøk i nabolandet, reverseres den umiddelbare lystbetontheten i denne utstillingen seg. Fontenen jeg sitter ved heter da også ”Reverse Joy”. For istedenfor å peke høylytt og alvorstynget – og med et direkte skriftspråk – ut mot undertrykkelsen, ubehagelighetene og voldsomheten ”der ute” peiler ”Long Leggged Linguistics” seg – med et fragmentert språk – snarere inn på åpenheten og stillheten her inne (eller her hjemme?). Utstillingens serie med tegn virker først nettopp som tegneserier, men symbolsk og samlet sett viser de til noe annet og langt mer ubehagelig. Med ett angår det også betrakteren i rommet.


Utstillingen vises på Trondheim Kunstmuseum t.o.m 3. mai 2015. Se dokumentasjon



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed