Skriv ut siden

Er kunstnere mer naturvitenskapelige nå?

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (12.11.2018 12:20 | Sist endret: 12.11.2018 13:01)

Utstillingen NATURvitenskap, S-L-1-websom åpnet i Trondheim Kunstmuseums avdeling Bispegata 6. oktober, preges av en umiddelbar «før og nå»-mentalitet. Dette kommer tydelig frem i bidraget til kunstnerduoen L+S (Stian Ådlandsvik og Lutz-Rainer Müller), hvis installasjon Copernicus viser noen bord med porselensobjekter, som er eksakte avstøpninger av Kopernicus-krateret på månen, i tallerkenstørrelse. Sammenkoblingen av tallerken og månekrater kan selvfølgelig leses konkret som en slags ironisk lek med begreper som «flyvende tallerkener», men kan like godt sies å peke mot en forening: Det er over middagstallerkener vi møtes. Og utstillingen forener jord og måne, naturvitenskap og kunst. Det kan nevnes at Kunsthall Trondheim åpnet Strømmer av følelser, kropper av malm i september, en utstilling som nettopp tematiserer naturressurser og teknologi. Museets utstilling utgjør slik en fin pendant til kunsthallens høstutstilling.

På veggene rundt kunstmuseets tallerkener henger bilder fra museets samling. Bak disse befinner det seg fotografier – delvis skjult bak de eldre maleriene – av nærmest stereotypiske vitenskapsmenn og -kvinner: Anonyme menneskekropper i verneutstyr i laboratorielignende omgivelser, samlet rundt sølvskimrende teknologiske objekter. Eller er det teknologibaserte kunstprosjekter? Hvem vet. Kontrasten mellom de tunge gullrammene i front, som viser mennesketomme, stemningsfulle landskap, og de rammeløse fotografiene med scener fra vår teknologiske samtid, ser ut til å ville fastsette et skille: Der kunsten før studerte naturen i form av stemningsfulle avbildninger av landskap, teknisk briljant malt, utforskes nå naturen av teknologiske kunstprosjekter, inspirert av naturvitenskapene.

Skulptursalen3-webDette kontrasterende grepet understrekes i nokså generelle vendinger i presentasjonsteksten også: «På 1800-tallet – i en tid hvor store deler av verden fortsatt var ukjent – reiste vitenskapsmenn ut på ekspedisjoner for å kartlegge nye landområder». Umiddelbart sitter en altså igjen med et inntrykk av at det her ønskes å belyse en endring. Dette understrekes ytterligere i Skulptursalen, hvor et utvalg eldre kunst vises. Det er hovedsakelig verker fra samlingen, som omfatter to hundre års utvikling: Fra «norsk kunsts far» J. C. Dahl og hans bittelille maleri Landskap med foss, fra 1844, til det privat utlånte, gigantiske fotoprintet av jordkloden, Untitled (Globe) av Bård Ask, fra 2008.

Innenfor denne museale samlingsrammen viser utstillingen nyere arbeider av Ane Graff, Tue Greenfort, Toril Johannessen og Henrik Håkansson, samt nevnte Bård Ask og S+L. Håkanssons verk The Symptoms of the Universe vises riktignok på museets avdeling Gråmølna, der et tre etter sigende skal sprenges for øynene på publikum.

Alle disse nyere AG-2-webverkene kan, på et eller annet vis, kategoriseres som erfaringsmessige arbeider som oppfordrer publikum til å se hva som skjer. Graff har blant annet samlet lokalt sølevann i flere flasker. Kun én av flaskene inneholder «rent» sølevann, de øvrige seks er tilsatt forskjellige forurensende stoffer. Slik vil altså verket forandre seg over tid, uvisst hvordan. Publikummeren kan komme tilbake og se endringer i flaskenes innhold etter hvert som forurensningen fortsetter å virke inn på de isolerte miljøene.

Hovedsetet i midtrommet er utelukkende viet Tue Greenforts sponplatefontene. Fontenen brytes gradvis ned av det flytende kunstgjødselstoffet Urea, som spruter opp fra toppen og renner nedover lagene av sponplater. Som med Graffs arbeid, er det her avgjørende å se verket over tid. At verkene kan innskrives i en politisk økologi, er nokså utvilsomt: De peker på menneskelig forurensning og hvilke konsekvenser dette har over tid, enten i blandingsforhold vi ikke har oversikt over, eller på nye områder vi ikke vet hvordan vil preges av en ny type påvirkning.

Toril Johannessen har derimot gått en helt annen erfaringsmessig vei ved å påkalle det som omtales som en «samlet vitenskapelig bevissthet». På veggen i et mørklagt rom dukker det opp setninger på engelsk, som stiller spørsmål omkring energi. Disse spørsmålene besvares av bankelyder over den besøkendes hode, og avsenderen hevdes å være ingen ringere enn den avdøde fysikeren Niels Bohr. De sirlige screenprintene ved inngangen til denne projeksjon/bankelyd-dialogen viser modeller inspirert av, eller hentet fra, fysikken. Hele dette audiovisuelle prosjektet forener to liksom uforsonlige områder: Et klarsynt medium og hard science.

TG-UREA3-webEtter hvert som disse empiriskbaserte kunstprosjektene utfolder seg, kommer det frem noen fellesnevnere mellom dem og de eldre maleriene fra samlingen. Opplevelsen bryter etterhvert med det umiddelbare inntrykket av at det er forskjeller i tilnærmingsmetode som formidles. For der presentasjonsteksten gjør sitt for å skape en avstand til 1800-tallets romantiske landskaper i gullramme, må det påpekes at flere historikere, som Rolf Peter Sieferle, har tatt til orde for noe ganske annet: Disse 1800-tallsmalernes opptatthet av det urørte, uspolerte, «romantiske», mennesketomme landskapet er kanskje ikke først og fremst et uttrykk for en enklere forståelse av begrepet «natur» som noe grønt, levende og billedskjønt. Disse bildene fra 1800-tallet kan like godt leses som en anerkjennelse av at det nettopp i det 19. århundre kanskje for første gang ble tydelig at flere rene, uforstyrrede landskaper begynte å forsvinne, i lys av en økende industrialisering. Disse malerne var kanskje vel så oppmerksomme på de forandringene menneskelig aktivitet førte med seg, som de samtidige kunstnerne som her presenteres, og som med sin «naturvitenskapelige tilnærming i sitt virke inntar en undrende holdning til fenomener i naturen», for å sitere fra presentasjonsteksten. Og forsåvidt; er ikke hele maleriets utviklingslinje – med perspektivtegning, optiske eksperimenter, blanding av forskjellige typer fargepigmenter og olje – nokså nært forbundet med det vi i dag kaller «naturvitenskap»?

Det er usikkert hvorvidt denne samlende kvaliteten i utstillingen er intensjonell. For undertegnede fremstår ikke NATURvitenskap så mye som en demonstrasjon av hvordan dagens kunstnere tilnærmer seg verden «på en annen måte», men i større grad som en påminnelse om hvordan kunstnere til enhver tid har jobbet erfaringsmessig med størrelser som natur og kultur, menneskelig påvirkning og kunstens evne til å visualisere dette.

NATURvitenskap
Trondheim Kunstmuseum
Kuratert av Randi Thommesen
Utstillingen står til 24. mars (TKM Gråmølna) og 31. mars (TKM Bispegata) 2019.



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed