Skriv ut siden

En selvbærende helhet

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (17.12.2014 08:03 | Sist endret: 07.01.2015 08:49)

Kollektivutstillingen [self.] på Trøndelag IMG_3565Senter for Samtidskunst i desember 2014 skisser opp en slags vakuumtilstand. Alle verkene kan i større eller mindre grad koples opp mot et post-perspektiv der teknologi enten tilsynelatende virker på egen hånd eller der store omveltninger allerede har skjedd. Mangelen på menneskelig tilstedeværelse kan være et annet fellestrekk å orientere seg etter. Tittelen – prefikset selv i klammeparentes – kan tolkes i to retninger: enten som en pekepinn i retning en anonymiserende isolasjon, eller – lest mer billedlig (som: self contained) – som noe selvstendig eller selvforsynt.

Første verk ved inngangen passer godt innenfor en slik grunnstemning. Øyvind Brandtseggs lyd- og videoinstallasjon, som kunstneren har laget i samarbeid med postdoktor ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap (NTNU), Axel Tidemann, er et sansende verk som responderer på omgivelsene med brokker av tekst, bilder, lyd og bevegelser. Det er vanskelig fullt ut å forstå rent konkret hvordan dette teknologiske selvet omformer inntrykkene til reaksjoner i rommet, men verket fungerer da – nettopp innenfor konteksten – som en materialisert tilstedeværelse av noe annet og fremmed.

Stilt overfor Agata Sanders ”Architectural Installation” er det ikke til å komme utenom at man vil forsøke å identifisere en form for praktisk logikk. Konstruksjonen virker som er basisk, nedstrippet for all dekor eller pynt. Vi konfronteres med en grunnstruktur. Det samme gjelder Sanders senterstilte samarbeidsverk med Trond Nicholas Perry – ”Spacebreaker”. Når et verk inviterer til man skal vri og vende på et stort dreiehjul i tre slik at low-tech-mekanikken begynner å røre på seg, er det naturlig at man begynner å lete etter en slags formålstjenlighet ved handlingen – uten at dette helt lar seg gjøre. Kommunikasjonen mellom hånd og mekanikk later til å være satt tilbake til start.

Rundtom i lokalet er Caroline Jonssons videoer plassert – noen i de nevnte trestrukturene, noen i hjørnene innerst i lokalet. Med motiver som gusten natur, ensomme dyr og kalde upåvirkede kråker på svarte greiner – ofte med et manipulert flimmer over bildene – forplanter denne fargeløse og mennesketomme anelsen seg ytterligere. På ett av handoutarkene som ligger rundtomkring i lokalet står det ”(…)i et svakt flimmer under øyelokket, kan det hende at vi glir inn i en mørkere fantasi.” Selv om utstillingen ennå virker en smule for vag i sitt budskap, begynner formene samlet sett og i økende grad å frembringe en følelse av et konsistent hele – et konstruert landskap.

Men det er i utkanten av denne IMG_3550utstillingen – henholdsvis på bakrommet og i kjellerens black box – at utstillingen strammer seg tilstrekkelig til og følger opp presentasjonstekstens stemningsmalende løfte. Der lovnaden om feedback-basert kunst umiddelbart skaper assosiasjoner til støy og uro, er derimot Eirik Havnes’ lydinstallasjon ”Feed Forward – The Agreement” en smått hypnotiserende affære. Ni forskjellige sirkelsagblad i forskjellige størrelser henger fritt ned fra taket, påmontert hver sin kontaktmikrofon og transduser (kort forklart, et apparat som omformer energi fra én form til en annen). Hvert sagblads grunnfrekvens siver ut i rommet og skaper en kjølig, men myk konstellasjon av toner der det er vanskelig å utkrystallisere én tone og lokalisere den som tilhørende ett bestemt sagblad. Oppsynet og lyden utgjør samlet sett et stilrent arbeid som nettopp avgir et selvforsynt uttrykk. Den selvstyrte og lukkede dialogen verket øver med seg selv understreker nettopp det utstillingen søker – mulighetene for et språklig konstruert selv.

I kjelleren viser Ane Hjort Guttu VideoSelfsin video – eller kortfilm, om man vil – ved navn ”This Place is Every Place”. Her følger vi et søsterpars refleksjoner rundt tilværelsen i Tensta, en bydel i Stockholm der de fleste innbyggerne er av utenlandsk opprinnelse. Stemningen er stille, men trykket. Ordene er konstaterende vedrørende tilstanden de lever i, men huser en undertone av mistilpasshet. Bakteppet (Den arabiske våren) føyer seg inn i den nevnte post-tematikken og formidler en stille frihetsstreben som ikke helt har fått en språklig form mellom de to søstrene. Stillheten og mennesketomheten som stort sett preger utstillingen, kommer her – innerst og nederst i lokalet – til en slags konfrontasjon der vellet av omveltning, fremskrittstro og teknologisk utvikling møter en individuell utilstrekkelighet – en tilstand der selvet alene ikke evner å få overblikk over situasjonen. [self.] er slik sett en utstilling som per definisjon holder hva den lover (”en refleksjon over estetikkens rolle og mulighet i en tid dominert av forandring, globalisering og kommunikativ kapitalisme”) – selv om det her kanskje i større grad er tale om en til tider vag refleksjon av slike tanker heller enn en stram refleksjon over dette.

[self.] Trøndelag Senter for Samtidskunst
20. nov - 21. des 2014
Kurator: Anne-Gro Erikstad



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed