Skriv ut siden

En reise til jordens indre

Kritikk Av Eline Bjerkan (23.09.2014 13:39 | Sist endret: 23.09.2014 20:37)

Synet svikter meg idet jeg med hjelp av min ledsager tar noen forsiktige steg ned steintrappa som munner ut i en mørk jordkjeller. Luften er markant kjøligere her, den er tettere, råere. Jord renner ned fra veggene når jeg tar meg for med hendene og lydene ovenfra, utenfor, får en hul gjenklang her nede.

10380908_709502995797369_4108940167146867517_nDet å la en guide ta seg ned til undergrunnen er en så ladet symbolsk handling at tankene umiddelbart går til gresk mytologi og Karos, fergemannen, som frakter sjeler til dødsriket. En annen naturlig referanse til denne nedstigningen er Jules Vernes klassiske science fiction-roman fra 1864. «Jordens indre» er i denne omgang to kjellerhvelv bygd mellom 1650 og 1750 som man ikke vet foranledningen til. Sånn sett er Edvine Larssens At any given moment like mye en reise tilbake i tid.

Tidsaspektet er da også det sentrale elementet i dette verket. Rent praktisk trer det i kraft allerede før verket utspiller seg. Hver enkelt deltager er i forkant nødt til å «bestille time», og for personer som ikke akkurat har daglige ærender i Levanger blir kjøreturen ut dit en del av forventningen. Den enkelte får så beskjed om å møte opp i Sjøgata 8 på angitt tidspunkt, hvor man blir møtt av sin personlige guide. I løpet av At any given moment får jeg som publikummer stadig servert hentydninger som styrer tankene inn på tid: Jeg blir gjort oppmerksom på hvor lang tid som skal brukes på de enkelte delene av turen og hvor mye tid vi har igjen før seansen er over. Dette samtidig som at guiden oppfordrer til å reflektere over, ja, formelig kjenne på kjellerhvelvenes alder, noe som skaper en kompleksitet som fascinerer like mye som den er krevende å ta inn over seg. Her fremstår det som at verkets oppgave består i å tilgjengeliggjøre denne innsikten og framstille kompleksiteten mest mulig overbevisende. Det fordrer at guiden gir publikum noe å ta utgangspunkt i, noen tanker å spinne videre på, som når hun beskriver byggeprosessen i den første kjelleren:

«Steinene skaper mellomrommet ‒ ukjente hender legger, løfter

legger

løfter(...)»

Spaserturen som tar publikum fra det første kjellerhvelvet til det andre, foregår i stillhet. Tidligere har jeg blitt informert om det introverte ved verket: Det er meningen at publikum skal kjenne på stillheten, og man kan ikke alltid forvente å få guiden i tale. Om det ikke er riktig ensomt, så er det tydelig at dette skal oppleves i isolerte og stillferdige omgivelser. Det er et effektivt grep, som sammen med uvissheten om hvor vi skal, skaper en særegen situasjon: Emosjoner, som det å skulle oppgi kontroll, være usikker eller sosialt utilpass, kan utforskes i iscenesatte rammer.

DSC01013Stillheten vedvarer når vi ankommer den siste kjelleren. I bekmørket oppfordres jeg til å reflektere over tiden som har gått siden kjelleren ble bygd, men utover dette får jeg lite å bygge opplevelsen på. Uten et relasjonelt anker, som beskrivelsen av den monotone byggeprosessen, blir distansen mellom meg og de kalde kjellerveggene for stor. Hvelvet blir etter hvert iscenesatt på spektakulært vis: Fra å befinne meg i det totale mørke lyser nå enkelte kjellervegger opp ved hjelp av lyskastere. Denne leken med lys og skygge skaper en dramatisk og intens romlig opplevelse, men samtidig får verket (som ellers preges av en form for interaktivitet, kanskje snarere en interpassivitet) en smak av musealitet ved seg. Fra å ta form som en individuell opplevelse, fokuseres det nå på kjellerhvelvet som objekt. En potensiell videreføring av narrativet kortslutter her.

En langt mer bokstavelig form for kortslutning skjedde idet vi DSC01019steg ned i kjelleren. Teknikken sviktet, og flyten ble avbrutt. Slike tekniske feil kan selvfølgelig oppstå, men burde optimalt sett ha blitt tatt høyde for. Med enkle grep (i stedet for å be meg vente mens feilen blir rettet opp) kunne illusjonen ha unngått å bli brutt. På dette tidspunktet i tidsreisen er maktforholdet mellom guide og gjest så tydelig i førstnevntes favør, og kunstens form såpass fleksibel, at guiden kunne ha kommet unna med nesten hva som helst hvis hun forble i rollen sin i stedet for å åpenlyst påpeke den tekniske svikten.

At any given moment er en del av det kledelig titulerte prosjektet Deep Sites, kuratert av Anne-Gro Erikstad med det formål å la kunst inngå i en aktiv diskurs med Levangers kulturarv. Dette er i seg selv et interessant tiltak, all den tid samtidskunst blir oppfattet som selvopptatt og kulturarven henger fast i sine historiske rammer. Det å forene disse to størrelsene i en fruktbar verkproduksjon er imidlertid en krevende oppgave som Larssen langt på vei mestrer, men som ville nytt godt av litt ekstra finsliping. Verket står i dette tilfellet i fare for å degraderes til et redskap i kulturarvens tjeneste.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed