Skriv ut siden

En litt tilfeldig dystopi

Kritikk Av Eline Bjerkan (20.10.2017 07:53 | Sist endret: 20.10.2017 19:21)

En svak, mekanisk og konsekvent during høres fra overlyssalen i Trondheim kunstmuseums andre etasje. Lyden stammer fra en innretning hvor en pistrete bjørk som henger opp-ned fra et blått plastrep slepes bortetter gulvet. Skinnekonstruksjonen som holder det hele i gang er montert uavbrutt langs veggene. Den mekaniske skurringen akkompagneres nå og da av de tørre grenenes skingrende møte med det harde steingulvet – bjørka fortsetter uavlatelig sin sakte, men kompromissløse ferd rundt rommet. Noen blader faller fra underveis, og danner et spor langs gulvet. Den evigvarende, sirkulære vandringen og treet som huffer seg fungerer som et ekstremt konsentrert bilde på tilværelsens (tidvise) meningsløshet.

Begrensing av Mattias Härenstam er det første verket som møter deg når du trer inn i Lorck Schive-utstillingen, hvis kunstpris skal deles ut her for tredje gang. I tillegg til Härenstam, er de tre kunstnere Vibeke Tandberg, Lars Laumann og Knut Henrik Henriksen nominert til prisen og deltar i utstillingen. I Bispegata har de valgt hvert sitt utstillingsrom, på samme måte som lokalene ble brukt i 2015.

De fire kunstnerne har jobbet isolert med sine arbeider, og det er sånn sett ikke en selvfølge at de skal ses i forhold til hverandre. Samtidig, så er det er fristende – og kanskje uunngåelig – å vurdere utstillingen som en helhet. Spesielt når de ulike bidragene ender opp med såpass sammenfallende tematikk som her. Det ligger et apokalyptisk drag over både Laumann og Härenstam, samtidig som de begge to har et humoristisk tilsnitt til utstillingene sine. Tandbergs gjenvinningsprosjekt, hvor hun stiller ut eller bruker som utgangspunkt det hun tilfeldigvis har tilgjengelig på atelieret, vitner om en unntakstilstand. Er denne økonomiseringen et resultat av en mangel på ressurser, eller kanskje et sårt nødvendig klimahensyn?

Henriksen er ikke like åpenbart dystopisk som de andre kunstnerne, men hans idolisering av den sentrale, norske arkitekten Erling Viksjø (1910-1971) er såpass inderlig at utstillingen kan se ut som en lengten tilbake til en tapt utopi, en forgangen storhetstid. Henriksens utstilling har fått navnet Gone With the Wind, en tittel man må anta i større grad referer til sandblåsing-teknikken enn til klassikeren med samme navn. Og da nokså prosaisk; en likefrem beskrivelse av luft som presser sandkorn mot en overflate som litt etter litt må gi etter.

Henriksens utstilling består av hele tolv ulike elementer. Det mest iøynefallende er den ene langveggen, dekket med plank som var det karakteristisk vestlandspanel. Når man står og betrakter hele veggen  – iallfall hvis man myser litt med øynene  – oppleves det som en slags pikselert solnedgang. Imidlertid avskjæres synet av solnedgangen på midten av den usentimentale skulpturen Bird in Space, som med sin sandblåste betongoverflate nærmest skjærer seg inn den romantiske harmonien i bakgrunnen. Andre installerte kommentarer er for eksempel den 3D-printede søylen Copycat og Sketch for a Column. Det siste verket så først ut til å bestå av enkle, teipede geometriske mønstre på gulvet, men som ved nærmere ettersyn – og hjertebank, for jeg holdt på å tråkke oppi stasen – viste seg å være formasjoner lagd av ørsmå, fine sandkorn.

Solnedgangveggen og den sandblåste betongskulpturen er svært godt plassert i rommet, og med sine drastisk forskjellige egenskaper – horisontal mot vertikal, grå mot fargesprakende, ru mot glatt, sentrert mot utfyllende – forsterker de på et vis hverandre. Hele utstillingen tatt i betraktning får jeg imidlertid mer enn nok av både Viksjø og sandblåsing, som tema er disse fordelt over litt flere verk enn det rommets størrelse egentlig tillater. Det at det aller meste er plassert på gulvet, til og med noen skjøre glassplater, forsterker muligens dette inntrykket. Henriksens utstilling ville tjent på en noe strengere eliminering som ville gitt mer pusterom til de verkene som ble igjen.

Der hvor tematikk, henvisninger og referanser er svært tydelige hos Henriksen, fremstår realiteten mer tilfeldig hos Tandberg: Midt i rommet står et demontert biljardbord i mørkt tre og med den karakteristiske, grønn-turkise duken foldet over seg. Bordet utgjør rommets naturlige midtpunkt der det står flankert av utstillingens øvrige, kritthvite element støpt i gips. På veggen henger friser, som gir inntrykk av å ha blitt plaffet ned (fra baksiden) av biljardkuler. På framsiden og i rommet gir det utslag i enkelt runde opphøyninger der hvor biljardkuler er støpt i gipsen. Rader av hvite avstøpninger av kjøleskapsdører står lagret inn mot Gustav Vigelands dramatiske relieff Helvete.

Ved å benytte seg av allerede ervervede, hverdagslige gjenstander har Tandbergs utstilling et snev av arte povera ved seg. Samtidig er det noe popkunst-aktig, ikke bare ved det dristige, amerikansk-klingende navnet Candypool, men først og fremst ved det å la noe så profant som kjøleskapsdører «penetrere Vigelands heftighet», for å si det med Tanbergs egne ord. Kunstneren deler den hverdagslige kjøkken-estetikken med Warhol og hans suppebokser. Med kjøleskapsdørenes krigsmarsj mot Helvete i mente, er det som om det pompøse – eller rett og slett alt det som har et tydelig meningsinnhold – skal til livs.

«Alt i alt blir grepet for undertegnede en museal påminner om at vi om to år igjen kan se en av landets fremste kunstnere gå i dialog med ”Helvete”» skrev ArtScene Trondheims Gustav Borgersen om nettopp denne utstillingen i 2015, da Vanessa Bairds pastelltegninger omkranset relieffet. Han fikk jo rett, og noe skjematisk kan det føles. Tandberg er for seint ute til å tikke inn spesielt mange poeng for det «innholdsløse» eller samlebåndestetikken, og jeg får heller ikke riktig til å plassere biljardbordet hennes: Det er ikke akkurat noe godt eksempel på et hverdagslig, upretensiøst objekt som de fleste har et forhold til, og materialmessig har det ingenting til felles med resten av Tandbergs utstilling. Kjøleskapsdørene, derimot, opplever jeg som fascinerende meningsløse, absurde og verdslige. Banalt og polarisert, kanskje, men likevel: Med disse dørene skaper Tandberg aktivt en ny kontekst rundt Helvete. Hennes interaksjon med det – kanskje i større grad enn Bairds – er en krystallklar respons på relieffets egne kvaliteter.

Etter å ha passert alle de ovennevnte utstillingsrommene, entrer man til slutt enden av kaninhullet og Lars Laumanns dystopiske 1980-tallsunivers Karma Blankets. Utstillingen ser ut som en krysning av et gutterom og en forskningslab, den kan blant annet skilte med en imponerende samling E.T.-figurer langs ei hylle på den ene veggen. Midt på gulvet står montere med gammelt arkivmateriale fra Luftangrep – en fare for våre kulturminner, en utstilling som fant sted i Erkebispegården i 1989 som retorisk og rystende advarte om den antatte effekten av sur nedbør, og da spesielt på Nidarosdomens utsmykning. Denne utstillingen skal ha gjort sterkt inntrykk på kunstneren som barn. I ettertid ble det imidlertid avdekket at det ikke var sur nedbør som hadde skylden for skadene som var blitt oppdaget på kirkens utsmykning, men at grunnen ironisk nok var dårlig restaureringsarbeid. Laumann har i den anledning fått låne to av Nidarosdomens statuer, hvorav en gargoyle som flekker tenner mot museumstaket.   

Umiddelbart skiller Laumanns utstilling seg fra de andre. Laumann har en forvaltnings- og arkiveringstilnærming til objektene. Tingene er seg selv nok, og i montrene lånt fra Vitenskapsmuseet ligger informasjon (VHS, disketter, kassetter etc.) som underbygger utstillingens dokumenterende preg. Også Henriksen kan sies å ha en slags dokumenterende side i formidlingen av Viksjø, men heller ikke hos Henriksen fremstår kilden så «ubehandlet» som her.

Unntaket er Laumanns tekstiler, hvor han gjennom lappesøm skal ha tolket elementer ved Luftangrep-utstillingen. Motivene er imidlertid sterkt abstrahert, og jeg greier ikke å knytte tekstilene til resten av Laumanns rom. Det som derimot henger sammen, er stedsforankringen –  metaforisk siden betrakteren tas tilbake til kunstnerens barndom gjennom gutterom-innredningen, men også helt konkret ved hjelp av elementer fra Nidarosdomen, utstillingen i Erkebispegården og avisutklipp fra Adresseavisen. Det er noe parodisk over retorikken i markedsføringsmaterialet til Luftangrep. Den er spekket med følelser og polarisering, og språket minner mest om propaganda. Også Adresseavisen var tilsynelatende overbevist om at dommedag var nær, i alle fall hvis man skal basere seg på en utstilt tegning av Jan O. hvor menneskefigurene i Vigelands monolitt en etter en faller syreskadet ned mot jorden. Likevel: Med den polariserte valgkampen i mente, og medienes forkjærlighet for det sensasjonelle og ytterliggående samt at dårlige nyheter alltid vinner over de gode, kan det hende vi ikke skal le for høyt av de daterte formaningene.

 

Lorck Schive Kunstpris 2017 
Lars Laumann, Knut Henrik Henriksen, Vibeke Tandberg, Mattias Härenstam

1. oktober 2017 - 28. januar 2018
Trondheim Kunstmuseum, Bispegata



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed