Skriv ut siden

En landskapsarkitektonisk tenkehatt

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (05.02.2015 14:57 | Sist endret: 05.02.2015 17:24)

I godt og vel et halvt år har jeg, fra orkesterplass på min balkong i Trondheim sentrum, bevitnet konstruksjonen av kunstinstallasjonen/landskapsarkitekturen i parkflekken som nylig ble åpnet under navnet ”Julius Paltiels plass”. Det som under åpningen ble oppskrytt som en materialisert manifestasjon av gode intensjoner, er blitt en umusikalsk håpløshet.

Da idéen om å døpe det lille trekantede SetWidth660-juliuspaltielparken6wgrøntarealet på grensen mellom Kalvskinnet og Ila for Julius Paltiels plass først dukket opp, var jeg entusiastisk innstilt. Noen hundre meter lenger øst, på Museumsplass, befinner Cissi Kleins minnesmerke seg, og på Leüthenhaven, utenfor Trøndelag Teater, skal det etter sigende også anlegges park (etter flere tiår som ”midlertidig” parkeringsplass). Det er ikke utenkelig at denne vil få navn etter Henry Gleditsch, teaterets grunnlegger, som ble henrettet av nazistene i Faldstadskogen i 1942.

Det er positivt at tre suksessive plasser i samme sentrale byområde tilegnes Klein, Paltiel og Gleditsch – tre skikkelser med tilknytning til dette området vest i Trondheim, som hver på sin måte står som markante påminnere om grusomhetene den jødiske befolkning og motstandsfolk for øvrig ble utsatt for, også i Midt-Norge.

En ubeskjeden bestilling = En ubeskjeden mulighet

Kunstkomitéen for Julius Paltiels plass var tydelige 10947564_875929979124079_205785101_ni sine ønsker: ”Dette skal bli et sted som aktivt brukes, mer enn å bli et dødt minnested.”, heter det. ”Det er ønskelig med kunstnerisk bearbeidelse av plassen. I dag er stedet et ikke-sted, som ikke direkte innbyr til bruk. Vi ønsker at stedet skal utformes på en slik måte at det kan skapes et refleksjons- og samtalerom rundt menneskerettigheter, historien og vår egen samtid – samt kunne brukes til temporære prosjekter/arrangementer i framtiden.”

Med tanke på den faktiske kunstneriske utformingen var komitéens visjoner klare: ”For at stedet skal få et helhetlig uttrykk og at kunsten skal fungere som en naturlig del av grøntområdet, ønsker Trondheim kommune og kunstkomitéen for Julius Paltiels plass at kunstner og landskapsarkitekt samarbeider om kunst og utforming av plassen helt fra starten av prosjektet.”

Innenfor en økonomisk ramme på 2 millioner kroner og med klare ønsker om en total kunstnerisk make-over av et lite grøntområde i Trondheim sentrum– som både skal involvere kunstnere og landskapsarkitekter – skal det ikke mange tankene til for å skjønne at dette gir alle involverte parter en mulighet til å markere seg.

Tilpasnings(u)dyktighet

Og allerede fra dag én – da motorsager kappet ned og lastebiler kjørte vekk halvparten av parkens bjørketrær – tegnet dette prosjektet dårlig. Det er ikke til å komme utenom at større forandringer i byrommet nødvendigvis får karakter av utrivelig byggeplass midtveis i prosessen, men det glorifiserende prospektet jeg fikk tilgang til allerede da, bar dessverre bud om en lite lydhør reise mot et endestopp i kitschens tegn.

For å starte med rammen: Ett av de mest markante karakteristika ved dette stedet har vært alléen av bjørketrær i enden av Elvegata. Trærne har preget området i drøyt hundre år og gitt stedet et tett og kontinentalt preg – en lomme langs Nidelvens bredd, mellom historiske bygg og bygårder fra tidlig 1900-tall. En drømmeplassering. Riktignok hevdet enkelte formildende stemmer at trærne skulle plantes om, men dette stemmer dessverre ikke – alléen i Elvegata er nå en saga blott og nye trær skal ikke plantes, med unntak av de to nyplantede epletrærne inne i enden av parken, som ikke engang kan sortere som fattig trøst.

SetWidth660-juliuspaltielparken3Også betongstien som kveiler seg i maksimal lengde gjennom parken – med det runde bordet, kalt ”Dialog”, i midten – er realisert i voldsomme proporsjoner. Der parken i sin opprinnelige form ikke var store gressflaten å snakke om, har stien nå redusert mengden gress med noen grove prosentpoeng. At den også fremstår som totalt unødvendig, der den bukter seg gjennom en beskjeden park som ligger klemt mellom to bilveier med fortau, gjør ikke innslaget mindre påtatt.

Prosjektets forståelse for et allerede eksisterende områdes stemning og særpreg har altså vært like fintfølende og måteholden som de tusentalls litrene med betong som i de påfølgende månedene ble helt ned i det oppspadde grøntområdet. Et lunt parkområde skulle med all mulig tydelighet sprenges åpent av kunstneriske installasjoner og landskapsarkitektur og bli omdefinert til en plass.

Eventyrstier i betong og dirigert refleksjon

Det tyske ordet for minnesmerke er Denkmal, et ord som spiller på det å tenke. Det er ut ifra andre prinsipper at Julius Paltiels plass er blitt utformet: Fremfor at installasjonen, merket eller skulpturen skal påminne om noe og dermed få tankene til å kretse omkring det som skal hedres og minnes, får utformingen her en annen funksjon. Å tenke blir her en fysisk handling – og i prospektene er det da også mer enn tydelig at alle menneskene – i alle aldere og av alle etnisiteter – sitter og tenker rundt den lysende skiven.

SetWidth660-juliuspaltielparken2”Det runde bordet er en demokratisk sone eller byrom hvor alle har lik plass i fellesskapet og alle har lik stemme i det offentlige rom.”, heter det seg i beskrivelsen – eller tør man kalle det skriptet. Denne idéen eller konseptet er såpass løselig formulert at det i grunnen bare sier – når vi ser på det endelige resultatet og holder det opp mot Paltiels åndsverk – at nærmest et hvilket som helst kunstverk ville ha gjort nytten, all den tid nesten alt kan forankres til en hvilken som helst idé så lenge spranget inn i de store ordenes sfære er luftig nok og utrustet med en tilsvarende generell beskrivelse. La meg gjøre noen illustrerende tolkningsforsøk som alle binder formen til idéen: Et rundt bord har kun én side, ergo står alle på samme side selv om man befinner seg i forskjellige posisjoner, og så lenge alle samles rundt de samme verdiene, er dialogen god. Eller: Bordet er preget av mange farger, men disse er ikke segregerte eller inndelt – de lever side om side i et fargerikt fellesskap. Eller: Selv om stiene kommer fra forskjellige retninger, møtes de likevel på midten, rundt kjerneverdiene – uansett hvor lang og snirklete veien har vært.

Riktignok kan disse luftige tolkningene brukes som startpunkt for en god samtale eller to, men det må være lov å spørre seg hvor realistisk den skisserte bruken av parken er. Og til dette har man hendig nok et glimrende, aktuelt og relevant eksempel å holde den nyåpnede installasjonen opp mot – nemlig installasjonen ”Reflexions” i naboparken: Denne ble åpnet i 2010 og hadde et påfallende likt mål: ”Kunstverket i parken er med sine benker innenfor søylene ment å være et rom for tanker, refleksjon og samtale”, heter det i boken Kunst ute, Kunst inne – Utsmykking i Trondheim 2000-2010.

Det er ikke å ta for hardt i å si at knapt noen, fem år etter åpningen, bruker denne installasjonen slik den er tiltenkt – selv ikke på overfylte solskinnsdager sitter folk inne i denne og reflekterer – kanskje først og fremst fordi en enkel subtil påminner kan virke langt mer effektfullt på ens refleksjonsevne enn en installasjon som ‘fasiliterer’ deg til å tenke.

Mest mulig synlig, minst mulig subtilt

Den store forskjellen mellom den større og oppgraderte parken på Museumsplass og den langt mindre og nå oppgraderte Julius Paltiels plass er at det i førstnevnte tilfelle er blitt bedre plass og mulighet for aktivitet, noe som har ført til økt bruk. Sistnevnte park ble riktignok omtalt som et lite innbydende ”ikke-sted” av de kommunale oppdragsgiverne med ”handlekraft” fremst i vokabularet, selv om den inntil nylig ble brukt av hundeluftere, unge folk på balanseline, frisbeekastere, barneidrettslag fra Nidarøhallen som varmer opp før kamp, beskjedne engangsgrillere, par med småbarn på skitrening etc. etc. (En kunnskap om stedet jeg påberoper meg, all den tid dette har vært min leilighets eneste vindusutsikt i snart ti år.) Nå, med betongstiens bastante, fete oppmerking i terrenget, er parkens aktivitetspotensial blitt betraktelig innskrenket og mindre enn det var før.

Den eneste påminneren man her sitter igjen med om 10958401_879710408746036_1863874706_nat dette overordnete kunstneriske grepet skal hedre Julius Paltiels minne og arbeid, er at navn på barn som ble deportert under krigen er blitt nedfelt i epoksystøpen. Men dette ene grepet, som faktisk relaterer seg til Paltiels navn og virke, er derimot ikke nytt: Ikke mer enn noen titalls meter lengre opp i gata ligger en såkalt snublestein, en liten del av kunstneren Gunter Demnigs omfattende internasjonale kunstprosjekt. Under konstruksjonen av Julius Paltiels plass lå denne snublesteinen slengt inn i et hjørne utenfor bygården i Erling Skakkes gate 53-55, uten noen form for vern fra kommunalt hold. Kontrasten er skrikende: Mens konstruksjonen av en landskapsarkitektonisk blødme pågår for full musikk med dusinvis av maskiner, anleggsarbeidere, landskapsmålere og store ord involvert, glemmes en subtil installasjon som har i oppgave å minne om akkurat det samme: Jødene som levde i og ble deportert bort fra Trondheim under Den andre verdenskrig.

For et kunstnerisk råd som vil ha nye spektakulære kunstinstallasjoner inn i det offentlige rom, og som kan brukes i neste Power Point-presentasjon, er selvfølgelig den nye Julius Paltiels plass langt mer skikket for oppgaven enn en enkel snublestein eller (tør man i det hele tatt nevne det?) byste. At den tradisjonelle bystens tid er over og at dette er en latterlig uoriginal idé når noen skal hedres, levnet enkelte av talene under åpningsseremonien i hvert fall ingen tvil om: ”Julius ville virkelig vært glad om han så at det ikke ble en byste på plassen hans”, uttalte kunstneren selv.

Bare uker etter at hun uttalte de samme ordene under stiftelsesmøtet for Kunsthall Trondheim, gjentok ordfører Rita Ottervik også under denne åpningen at ”Trondheim kommune har landets største samling kunst i offentlig rom”. Dette er i seg selv et rent ut kvantitativt utsagn, og øyensynlig skal slik skryt jages videre inn i fremtiden av mest mulig synlige nye bidrag, utformet av aktører som står bøyd over sitt eget tegnebretts utopi, utstyrt med en overdimensjonert tro på at kunsten og landskapsarkitekturen de skal dytte inn i det offentlige rom, kommer til å fungere akkurat slik de ser det for seg (”et bord man skal samle seg ved og samsnakke rundt”).

Der Cissi Kleins statue i seg selv stimulerer til tanke uansett hvordan man ellers måtte benytte seg av parken på Museumsplass, skal utsmykningen på Julius Paltiels plass, incitere til generell samtale omkring samhold, likhet, mangfold og toleranse, i en park der aktiviteten først og fremst er ment å være tankeaktivitet. Det hele får således karakter av å være en slags landskapsarkitektonisk tenkehatt: Bare vi setter oss på krakkene rundt dialogbordplaten så kommer samtalene om samhold, fellesskap og toleranse inn over oss av seg selv. At kunst kan få en til å tenke, står som en kjerne i troen på kunsten. At man trenger kunst for å klare å tenke, fremstår snarere som en undervurdering av folks evne til å reflektere over sine egne omgivelser. Det blir i tiden fremover interessant å se om kunstinstallasjonen ”Dialog” nettopp kommer til å stimulere til dialog omkring de mange og omfattende ovennevnte tema, men om Julius Paltiel – hvis nærvær er mystisk fraværende på Julius Paltiels plass – kommer til å huskes takket være utsmykningen stiller jeg meg tvilende til.

 

Julius Paltiels plass åpnet 27. januar 2015,
den internasjonale Holocaust-dagen
Plassen med verket Dialog er utformet av Haugen/Zohar arkitekter
(i samarbeid med Nina Wang, Solem arkitektur)
Oppdragsgiver: Trondheim kommunes utsmykkingsordning

 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed