Skriv ut siden

Det oversette oversatt

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (12.09.2011 10:39 | Sist endret: 12.09.2011 14:48)

IMG_3335Finnes det fortsatt sprengkraft i Objet trouvé-tradisjonen i seg selv? Det essensielle spørsmålet vedrørende denne kunstneriske praksisen er knyttet opp mot kreativ fusjon og montering. Utstillingen Overfart av Vigdis Haugtrø utviser en soliditet som får denne utbredte og mangslungne praksisen til å føles frisk igjen.

Tittelen Overfart betegner i seg selv en maritim passasje, en ferd mellom to steder, eller kanskje snarere to tilstander. Det å oppløse forbindelsene som de funne objektene har hatt til sin opprinnelige kontekst for så å gi dem nytt liv, er denne objektkunstens grunndrag. Men de to egenskapene ’oppløsende’ og ’livgivende’ er også to av vannets essensielle karaktertrekk. Det vitner altså om en betydelig bevissthet omkring objektkunstens vesen når Haugtrø her hinter til det maritime.

Den transfigurative tittelen peker ikke bare mot de prosessuelle overgangene tilknyttet Objet trouvé (assisté) som et kunstnerisk uttrykk. (Hadde kompleksiteten stoppet her, kunne denne utstillingen lett ha blitt til en ekskluderende affære, som så mange utstillinger innenfor denne praksisen.) I sine nye sammensetninger peker også de enkelte verkene mot tematikken ’overgang’ og bærer med seg en fornemmelse av at det her er naturen og tingene som griper inn og kommenterer nyanser i menneskenes liv.

I etterrasjonaliseringen slo det meg at jeg ikke ett øyeblikk tenkte på Haugtrø da jeg gikk i de lyse tresalene i Heimdal Kunstforening. Grunnen er at verkene ikke oppleves som de sammensetninger de egentlig er. De er fusjonert så tilsynelatende uanstrengt (tør jeg si naturlig?) at sporene etter kunstneren selv er utvisket.

En styrke ved inn_i-naturen-2Overfart er måten utstillingen er montert på. Den besøkende må gå over, rundt og mellom verkene. Slik insisterer de på sin tilstedeværelse der de står, fikserte og spenningsladete. Et representativt eksempel er ”Inn, i naturen”, et verk der tre solide poppelgreiner springer ut av en misfarget messingplate på veggen. Kanskje er det her utstillingens narrativ begynner?

Dette arbeidet kommentereroverfart historisk sett Objet trouvé assisté-tradisjonens surrealistiske bruk av naturmaterialer, mens det i denne utstillingskonteksten viser en kunstner som vet å ta i bruk utstillingslokalet. En henlagt bruksgjenstand assisterer den ukultiverte naturen, som her sprenger seg inn i kulturens hus. Det er interessant å legge merke til at det i dette innerste rommet henger tre bilder, som representanter for en ”trygg” tradisjon. Jeg opplever at de nonfigurative bildene er her i kraft av at de er bilder, snarere enn av motivene.

I neste rom tar hovedverket ”Overfart” over der greinene gir slipp. Skjelettet av en trekajakk hviler stille på en kajakktralle og peker diagonalt gjennom rommet, som en linje fra den ene døråpningen til den neste, og fungerer som selve materialiseringen av utstillingens transformative beveggrunn. I dette rommet dominerer ikke lenger bildene. En tredimensjonal logikk er i ferd med å ta over, et formspråk som ikke lar seg innramme.


"I've always felt there's a fragility in living creatures, as if they needed an incredible drive just to remain standing. A way to say they're at risk of dying." – Alberto Giacometti


I neste rom er gulvet tatt i bruk i enda større grad. Verket ”Møte I” består av en sykkel som mangler et hjul, og en naken seljegrein som er utstyrt med et hjul. Mellom dem, på gulvet, ligger en modell av Snåsnavatnes omriss, bygget ut av planker. Vannet dukker igjen opp som en transformativ kraft i utstillingen. Det oppstår en nesten tragikomisk dialog mellom de to skulpturvesenene som likesom titter over på hverandre. Sykkelens tunge oppsyn tydeliggjør at den blir på stedet hvil. Seljeskulpturen balanserer fremoverlent på sitt hjul og later til å ville legge ut på sin overfart, til tross for sin ustabile karakter. Monteringen av scenen sender tankene mine i retning Giacomettis isolerte menneskefigurer, som forsøker å komme i kontakt med hverandre, men som aldri klarer overfarten.

one-en-1Verket ”One, en, 1” er et av de tydeligste verkene hva gjelder overfarten fra en tilstand til en annen. En nedslitt kryssfinérplate inviterer blikket mot en tilsvarende slitt trappestol. Denne leder blikket videre oppover veggen, der en liten tavle henger. Her står verkstittelen skrevet med ustø skrift. Verket konnoterer på distinkt vis et barns steg over i skolealderen.

I det fjerde og sistIMG_3328e rommet har objektene helt og holdent vokst seg inn i lokalet. En bunnplate fra en trebåt fungerer her som podium for en båtpropell. Propellen likner en vektig liten dirigent, en mekanisk miniatyr av Nike fra Samothrake. Overfor den lille figuren er en fiskejukse plassert midt på veggen. Det ligner et rundt ansikt. Ut omkring ansiktet virvles et stramt nettverk av fiskesnøre, som om det lar seg dirigere av båtpropellens baksing.

Som helhet kan Overfart oppleves som ett frosset øyeblikk. Det er den besøkende som beveger seg rundt, over og mellom verkene. Det er som å ta del i en oppsetning, regissert av de oversette elementene fra våre omgivelser. Vigdis Haugtrø klarer her å sette de funne objektene over i et nytt formspråk. Overfart er i så måte et fortrinnlig eksempel på hvor menneskelig Objet trouvé-kunsten av og til kan være.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed