Skriv ut siden

Det frydefulle ved å la være

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (29.02.2012 11:14 | Sist endret: 21.03.2012 07:52)


Sunk for a long time in profound thoughts as to the value of obscurity, and the delight of having no name, but being like a wave which returns to the deep body of the sea…

Virginia Woolf


IMG_7307Gunnhild Torgersens utstilling The Delight of Having No Name konfronterer betrakteren med forandring – eller forandringer i flere henseender. Som tittelen antyder betegnes flytende overganger, kombinasjoner som søker seg utenfor, mellom og rundt materielle, så vel som mediespesifikke kategorier. Verkene kan både forstås som bilder og skulptur, eller som ett umonumentalt og serielt konsept som fordrer gjentatte lesninger og følgeslutninger. Dette siste perspektivet ville ikke ha vært så fremtredende, hadde det ikke vært for at verkene er ulastelig arrangert i Blunks skjeve utstillingsrom.

Et eksempel på dette medieuspesifikke uttrykket er de fire, tykke kryssfinérplatene som er montert serielt på den ene langveggen. De kvadratiske flatene er avtrykk av arbeid med trykkfarger, der kryssfinérplatene har fungert som underlag eller arbeidsbord. Resultatet er malerier som signaliserer at de ikke er malerier. Spillet mellom fargene, limrestene og treets overflate kan representere spor av en utilsiktet ekspressivitet. De utmaler i så måte deler av en arbeidsprosess, hvis fremste mål synes å være en utforskning av materialer og språk.

A play assumes that words are the almost absolute medium. A Happening frequently has words, but they may or may not make literal sense.

Allan Kaprow

 
IMG_7301På gulvet står et smalt bord hvorpå en rekke bokformer står oppstilt i rekke. Dette er utstillingens tittelverk, ”The Delight of Having No Name”. Dette er bøker, hvis boksider og permer er blitt oppmalte, for deretter å ha blitt støpt sammen igjen. På objektenes overflater skimtes bokstaver og enkelte ganger bruddstykker av bokstavenes opprinnelige sammenstilling. Ingenting er tatt bort da bøkene som fysisk masse fremdeles er der, men gjennom arbeidsprosessen – materialisert i de nevnte kryssfinérplatene – har bøkenes meningsinnhold opphørt. På en av kortveggene står en eikeplate plassert på en smal hylle. Flaten er dekket med en kompakt papirmasse. Også her dukker enkelte, tilsynelatende meningsløse, trykte bokstaver opp.

Forskjellen mellom det temporale IMG_7462skriftspråket (teksten) og det spatiale bildespråket (bildet) er på uttrykksplanet både konkret og spesifikk. Men kognitivt er denne forskjellen abstrakt. Utstillingens arbeider er tuftet på erkjennelsen av at all vår forståelse er basert på språklige strukturer – også i persepsjonen av denne utstillingen. Men ofte inviterer de forskjellige mediene til en tilsvarende strukturert lesning. Torgersen inviterer her betrakteren inn i en konseptuell gråsone, der boksider – som representasjon av et tidligere mediert skriftspråk – tar plass som billedspråklige komponenter. Et annet av utstillingens verker synes å bekrefte nettopp det: To rammer hvori to utrevne boksider er stilt opp, én i hver ramme. Hver av de to ordløse boksidene viser ett bilde hver. I en kontekst hvor ord og boksider mister sin mening og males om til å bli billedspråklige elementer, blir disse isolerte bokillustrasjonene et uttrykk for bildets inntog i skriftspråkets sfære. Boksidenes illustrasjoner, som vanligvis spiller en forklarende rolle, blir her åpnere i sitt budskap når de nå ikke lenger er tilknyttet ord.

Jeg opplever ikke at dette er en emansipatorisk utstilling der bildespråk og skriftspråk kjemper mot hverandre; de utfordres snarere ved å inngå i et samspill der kategorienes definisjonsmakt blir forsøkt tøyd og senket. Dette kunne ha vært gjort på uendelig mange måter, men styrken ved denne utstillingen er at den tør å la være å definere. Det omfattende konseptet er materialisert som en stram masse. Både materialvalg og montering bekrefter kunstnerens bevisste bruk av nettopp papir og tre, materialer som i seg selv er uløselig knyttet til hverandre all den stund papir nettopp er laget av tre.

Artist refers to a person, willfully enmeshed in a dilemma of categories, who performs as if none of them existed.

Allan Kaprow

 
Betrakteren får (heldigvis) verken IMG_7306ledetråder eller henvisninger til en spesiell, seriell lesning av verkene. De er her forenet som beslektede bestanddeler, som befinner seg i en åpen dialog med hverandre. Kategorier som informasjon og medium er forsøkt løst opp i utstillingsrommet for deretter å kunne bli støpt sammen etter betrakterens eget forgodtbefinnende. Gunnhild Torgersen inviterer til en kontakt med til enhver tid ubesvarte spørsmål. Verkene konstitueres som et eget (form)språk, og dette kan i sin tur bli et utgangspunkt for nok en interessant og særpreget problematisering fra Torgersen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed