Skriv ut siden

Den relasjonelle teknikkens vesen

Kritikk Av Martin Palmer (22.03.2017 11:14 | Sist endret: 24.03.2017 17:38)

I Spørsmålet om teknikken spør den Matilde Westavik Gaustad, Mecha Beast, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)tyske filosofen Martin Heidegger hva menneskets forhold til teknikkens vesen egentlig består av. Techne, eller teknikk, er på ingen måte det samme som dets vesen, fremholder han. Det samme som gjelder for vårt forhold til det tekniske oppstår når vi for eksempel leter etter treets vesen. Vi må ha for øyet at det som gjør et tre til et tre, ikke selv er treet som lar seg påtreffe mellom de øvrige trærne.

Bevisstgjøring av tingenes vesen er kanskje Heideggers viktigste bidrag til moderne filosofihistorie. I sitt hovedverk slår han hardt ned på vestens tankegods, fra Platon til modernismen, for å ha oversett dette grunnleggende spørsmålet: hva vil det si at noe er? Hva er tilstede i verden før vi forringer det med deduktive analyser? Han går så langt som til å knytte det han kaller en intellektuell krise og vårt destruktive fall til en forglemmelse av den rene værens idé – denne in-der-Welt-sein, som han ville sagt.

Vi søker teknikken når vi spør hva den er, skriver Heidegger. Mens han forholder seg til begrepet i dets opprinnelige forstand, så understreker han at en rent instrumental forståelse av teknikk – at det er et middel for et mål – gjør seg gjeldende også for moderne teknologi. Det blir for lettvint å si at det er noe annet, og derfor noe nytt, enn den håndverksmessige kunnskap som grekerne snakket om.

Det samme er sant når han sier at en antropologisk bestemmelse fremdeles gjør seg gjeldende for teknikken i moderne tid. Det å sette seg mål, tilvirke og benytte verktøy, redskap og maskiner, dette ”tilvirkede og benyttede selv,” er og blir et menneskelig verk. Alt hører med i teknikken.

Vi står i et svartmalt avlukke på Babel visningsrom for kunst og betrakter en hjørnestilt videoprojeksjon, omgitt av elektrisk dur og metalliske klangflater. Filmen varer bare i noen minutter, og dreier rundt et av arkitektene Grung og Greves kraftverk fra utbyggingen i Røldal og Suldal på 1960-tallet.

Matilde Westavik Gaustad, Mecha Beast, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)Dette utbyggingsprosjektet representerer en periode i norsk arkitekturhistorie der kraftverkene på nytt stod sentralt. Mens det på begynnelsen av 1900-tallet ble bygd flere monumentale kraftstasjoner, som ublygt hentet stiltrekk fra barokken og lombardisk arkitektur, og som føyer seg inn blant våre stolteste signalbygg, introduserte Grung og Greve en distinkt brutalisme i sine prosjekter. De futuristiske betongkonstruksjonene tar opp linjer fra landskapet, og kombinerer de med en ekspressiv og skulpturell formgivning, som i ettertid har sikret flere av byggene forevigelse som kulturminner, og listeplassering i ulike arkitekturkåringer.

”Det var en gang at ordet industri var synonymt med optimisme”, skriver Dagbladet når deres fagjury utnevner Røldal-Suldal-anlegget som et av Norges ti viktigste offisielle bygg.

Kunstner Matilde Westavik Gaustad har tatt for seg den minste av konstruksjonene i dette anlegget. Den består av en lavmælt betongkloss med diagonale linjer, plassert ute på et åpent fjellområde. Vi betrakter betongklossen på avstand, men får ingen informasjon om hva vi ser. Cruising with mecha beasts and the headspace, står det i verkslisten.

Mecha beast skifter mellom å se ut som et klønete og forlatt inngrep i naturen, og en naturlig forlengelse av sine omgivelser. Det ser kaldt og uutholdelig ensomt ut. Vi hører på lyden av industriell automatisering. Det er ingen tegn til menneskelig liv. Mecha beast er fremmedgjort.

Kutt. Tett på. Et tekstilteppe klamrer seg til en kald betongflate. Vinden river i det, men det blir hengende, som et insisterende øyeblikk med menneskelig berøring. På innsiden pumper Mecha beast ut gigawatt-timene som skal holde oss varme når vi kommer ned igjen. Teppet henger på veggen bak oss.

Også kraftverket med dets turbiner og generatorer er kun et middel, fabrikkert av mennesket for å nå et mål som vi selv har satt, fortsetter Heidegger.

Hyper Relation er en utstilling som foregår som del av næringsorganisasjonen Technoports selvtitulerte konferanse. Den retter seg mot startups, gründervirksomhet og innovasjon i teknologifeltet. Konferansen kan i år skilte med en imponerende deltakerliste. På programmet er blant andre astronaut Chris Hadfield, som ble en internettyndling da han sang Space Oddity og twitret med William Shatner fra Den internasjonale romstasjonen. Vi kan også møte en fysiker fra CERN, og YouTube-fenomenet Simone Giertz, bedre kjent som ”Queen of Shitty Robots.”

Technoport-konferansen har i år fått undertittelen The Human Factor, og inviterer til flere workshops som relaterer til dette. Man kan blant annet lære å booste kreativitet med nevrovitenskap, bli en mer empatisk forretningsperson, bruke humanistiske fag til å løse vanskelige problemstillinger i forretningslivet, og delta på meditasjonskurs for travle mennesker. Til slutt, under programmets Something different-fane, kan man også lese: ”For an artsy ending, try Hyper Relation.”

Hvorfor ikke?

Hyper Relation tar utgangspunkt i et tverrfaglig nettverk. Kurator Katarina Marthinsen har invitert bidragsyterne til å reflektere over ulike forhold som angår mennesker og teknologi, før hun har gått i dialog med hver av dem for å jobbe frem bidragene til utstillingen. Resultatet ser vi på Babel, hvor galleriteksten ledsager oss med et par åpne spørsmål: Vil teknologi som mellomledd i vår kommunikasjon endre hvordan vi opplever oss selv og hverandre? Kan teknologi gjøre oss til bedre versjoner av oss selv? Når teknologien blir en forlengelse av vår egen kropp, er vi da fremdeles i stand til å vurdere hvordan den relaterer seg til oss?

Heidegger har noe å si om Papp, Hilde & Bård Tørdal, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)dette, men jeg blir avbrutt av en pappeske som surrer raskt over gulvet. Den stopper. Venter. Snur seg. To oppspente øyne titter ut fra en luke. Esken kjører sakte frem. Stopper igjen. Stirrer. Jeg stirrer tilbake.

Jeg bøyer meg for å ta et bilde av min nye venn, men før jeg kommer så langt smekker titteluken raskt igjen. Roboten blir sittende musestille. Gjorde jeg noe galt? Jeg dytter forsiktig på den med skoen min. Ingen reaksjon. Stakkar. Det trengs ikke mer enn en bevegelsessensor i en pappeske og to plastkuler med påtegnede pupiller før man føler noe for teknologien.

Luken står så vidt på gløtt. Roboten betrakter meg. Jeg går til den andre siden av rommet. Stopper. Venter. Papp begynner å surre rundt på gulvet igjen. Jeg snur meg. Han stopper og lukker seg like raskt som forrige gang.

Tilbake på Technoport-konferansen holder Marthinsen og Hyper Relation-nettverket paneldebatt og diskuterer prosjektets problemstillinger videre.

Vi bør være positive til tech, sier kunstner Bård Tørdal. Sammen med Hilde Tørdal utforsker han hvordan roboter med menneskelige egenskaper kan representere menneskelig interaksjon, og hvordan de oppleves. Det er skjønnhet og håp i teknologi, fortsetter han. Det finnes kjærlighet i forholdet mellom mennesker og roboter. Den enkleste måten å levendegjøre robotene på, og å la oss relatere oss følelsesmessig til dem, er ved å gi de små feil.

Hvorfor skal en maskin som er bygd for å tjene oss ha menneskelige feil, spør moderator Snorre Valen.

Heidegger ville ha bifalt. Også den moderne teknikk er middel for et mål. Man vil, som det heter, ”ta hånd om” teknikken og rette den mot åndelige mål. Man vil mestre den. Og viljen til å mestre blir desto mer påtrengende, jo mer teknikken truer med å unndra seg menneskets herredømme.

Papp åpner titteluken sin igjen. Den lille roboten har blitt bygd uten noe annet formål enn å bli redd og gjemme seg i en boks. Det er det eneste den forstår.

Jeg har allerede gått inn i det neste rommet.

Determined. To. Numb. Myself.Mindfit av Hilde Amundsen, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)

En tavle er dekket av hvite magnetstriper med korte enkeltord, som kan kombineres til setninger.

Disheartened. Anxious. Energy.

Det er et studie av skriftlig innhold fra Hilde Amundsens app Mindfit, basert på samtaler med kuratoren, i følge verkslisten.

Always. Think.

Ved siden av tavlen er et nettbrett montert på en hylle. Jeg klikker meg inn og leser mer om prosjektet.

Tro på deg selv. Flytt fokus. Endre tankemønster. Du blir det du tenker. Mindfit gir deg teknikker som hjelper deg.

Jeg lærer at gründer Amundsen fikk idéen til Mindfit etter å selv ha gått gjennom en tøff periode. I samarbeid med psykologspesialist Janne Ekeberg Amundsen har hun derfor utviklet en selvhjelpsapp som retter fokus mot psykisk helse. For 44 kroner får du tilgang til ulike verktøy som kan hjelpe deg når utfordringen er der, lover de. Dette er verktøy som psykologer bruker, alt fra pusteøvelser til oppmerksomhetstrening.

Difficult. Fault. About. Goal. Of. Belief.

Mindfit er et selvhjelpsverktøy som ikke erstatter behandling hos psykolog, understreker Amundsen tilbake på konferansesenteret. Programmet er inspirert av kognitiv terapi og EMDR, og passer til alle typer mennesker som i gitte situasjoner eller perioder i livet føler seg stresset, trenger motivasjon, er nedstemt eller mangler energi.

Stress. Is. Worthless.

Succeed. Stupid. Energy.

Det er relativt ukonvensjonelt å stille ut et kommersielt selvhjelpsprogram for smarttelefoner i et visningsrom for kunst. Produktet fungerer imidlertid som en brobygger mellom Hyper Relation og Technoports fokus på innovasjon og gründervirksomhet. Det aktualiserer flere av spørsmålene som Hyper Relation undersøker, og åpner døren for at konferansens kjernepublikum – forhåpentligvis – skal bli oppmerksomme på utstillingen og tematikken som behandles her. I paneldebatten åpner Mindfit også for en uventet problemstilling:

Er det ikke uncanny at et program, eller la oss si en robot, skal stille spørsmål som vi relaterer til menneskelig dialog og samtaleterapi, spør moderator Valen.

Er ikke den samme følelsen av uncanniness tilstede når et menneske utfører robotiske oppgaver, parerer Marthinsen.

Ghost, Hilde & Bård Tørdal, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)I samme avlukke står også Tørdals-parets Ghost, en kombinert skulptur og ”telefonsalgssabotør” fra 2004.

Jeg plukker opp et antikvarisk telefonrør, og hører på opptak fra en samtale hvor en person vil sende den andre en gratis vareprøve. Du må bare dekke portoen, forsikrer hun. Den andre synes at det er vanskelig å høre hva selgeren sier, og prøver å få den første til å gjenta seg selv. De prøver på nytt. Nå er det bare fullt kaos her, fortviler hun, før selgeren gir opp og lover å ringe tilbake.

Det er ingen informasjon om Ghost i utstillingen, så jeg tar mobiltelefonen opp av lomma og spør Google. Ghost. Telephone. Tørdal. Det heter ikke å søke på nettet lenger.

Jeg tenker på en samtale jeg hadde med medieteoretiker Geert Lovink for noen år siden. Han fortalte at vi ikke kan forstå selskaper som dette ved hjelp av tradisjonelle mediekritiske metoder. Strategien deres ligger i å fornekte sin egen tilstedeværelse, forklarte han. De baserer ikke lenger sin makt på flere nivåer av representasjon. Deres makt ligger i nødvendigheten av å bare være her.

Ghost er en robot med begrenset vokabular, skriver Hilde og Bård på nettsiden sin. Den forstår ikke menneskelig tale. Allikevel har den klart å sabotere samtlige samtaler den så langt har hatt.

Når Ghost får en oppringing, svarer den med utgangspunkt i et lydbibliotek som består av lange setninger fra en åpenbart ufokusert og forvirret person, som ofte avbrytes av kokende kjeler på kjøkkenet, eller andre små katastrofer i hjemmet.

Ghost kan ikke si ja. Den skal ikke ende opp med å kjøpe noe av en telefonselger.

Ghost kan ikke si nei. Den skal ikke avslutte en samtale.

Når Ghost ”prater” med en selger, så oppstår en bisarr samtale hvor oppringeren følger punktene på argumentasjonsskjemaet sitt for å lukke et salg, uaffektert av det tilsynelatende kaoset i den andre enden. Ghost eksisterer på sin side kun som en algoritme, som svarer uten å verken forstå eller bry seg om hva telefonselgeren sier. Den venter bare på at det skal bli stille, og svarer tilbake.

The only difference between these two machines is the slight confused hesitation on the part of the human caller, avslutter Tørdal-paret.

Dette har jo kommersielt potensiale, ler Valen i konferansesalen.

The moral order of the smartphone av Aksel Tjora, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)Sosiologiprofessor Aksel Tjoras bidrag til utstillingen er to plansjer som dokumenterer forskning på teknologi som en del av våre sosiale mønster. The moral order of the smartphone. Jeg legger vekk mobilen min.

Den første plansjen viser data fra en såkalt skjult strukturert observasjon. Sosiologen har sett på to kvinner i samtale på café, og notert hvordan mobiltelefonene blir brukt i løpet av timen de blir overvåket.

Handlingsforløpet er presentert i en tabell som teller antall interaksjoner som foregår ansikt til ansikt, samt kolonner som kartlegger mobkey, altså ”keying on the phone”, mob down, mob alone, og sharing screen. Til hver rad kommenterer sosiologen detaljer fra hendelsesforløpet:

Both are typing on the mobile while they are talking.

Spinning mobile around on the table while she talks.

Mobile use has stopped for a while.

They are more present in the social interaction now.

Skjemaet viser hvor sentrale de to mobiltelefonene er, både som fokus for den felles samtalen vi må anta at våre anonyme protagonister har, og som individuelle distraksjoner fra det samme.

Jeg tenker på en gammel skriveøvelse som håpefulle manusforfattere ofte lærer: Betrakt to mennesker som deler et bord på en café. Basert på det du observerer fra deres kroppsspråk, skriv en samtale. Hva sier de? Hvilket forhold har de til hverandre? Hvordan viser de det?

I den andre plansjen presenterer Tjora tre korte tekster, skrevet av anonyme personer som for anledningen har fått navn. De har blitt instruert til å observere sine samboere eller romkameraters bruk av mobiltelefon i skjul.

Sarah observes Robert.

David observes Karin.

June observes Ben.

Tekstene er kortfattede og faktuelle. Sarah, David og June rapporterer lydig, utleverende og lett irritert til sin overordnede:

Robert is up on my back, and keys on his mobile phone simultaneously. I cannot see what he’s doing.

Ben scrolls slowly down the screen, almost in an unconscious state. He keeps doing this for 10 minutes before he’s awake enough to get up.

Karin and I are sitting in the sofa, and we are discussing plans for the next day. She constantly checks her phone during the conversation.

Jeg føler at jeg deltar i en forbudt og voyeristisk inntrenging i noens hjem. Robert aner fred og ingen fare, mens samboeren har gjort ham til forskningsobjekt. Jeg lurer på om han vet at han er et kunstverk nå.

Alt dette er omgitt av et arbeid Anne Helga Henning, Har den en hjerne? Kan den gå?, Babel (Foto: Stian Hatling)som mer umiddelbart kan gjenkjennes som kunst. En liten stein er plassert på en vegghylle, hvor den har stått modell for en større veggtegning. I vinduet står en annen stein, innsvøpt i hvitt stoff. Jeg tror først at disse, og de tilhørende collagene på motsatt side av rommet, tilhører Mecha beast, men lærer fort at de er en del av Anne Helga Hennings tredelte verk Har den en hjerne? Kan den gå?

Henning har lenge utforsket sammenhengen mellom sansning og refleksjon i ulike deltakende kunstprosjekter med mennesker i begynnelsen og slutten av livet; barn og demente. Et av disse arbeidene vises på en skjerm i inngangen til Mecha beast, hvor en videodokumentasjon fra prosjektet ”Linjer i Ilabekken” viser barn som snur og vender på en stein og undersøker den med et forstørrelsesglass. Prosjektet var et samarbeid med et klassetrinn på Ila skole og kunstner og didaktiker Gry Ulrichsen.

Anne Helga Henning, Har den en hjerne? Kan den gå?, Babel (Foto: Stian Hatling)Jeg er opptatt av den fysiske tilstedeværelsen av ting, forklarer Henning på Technoport-konferansen. Det er for lite tilstedeværelse i teknologi. Særlig for barn så er det viktigere å erfare med sansene, enn å kun lære teorier. Berøring og lukt blir til minner på en helt annen måte.

En annen i panelet kommenterer hvordan de har sett små barn som sveiper en bok som om det var en iPad, og er overrasket over at den ikke reagerer.

Det trenger ikke å være enten-eller, svarer Henning. Dette er et uutforsket område. Jeg vil at vi skal utforske teknologien hands on.

Det er allikevel en dystopisk undertone i arbeidet hun viser. Og steinen i vinduet ser ut til å ha blitt reddet i siste øyeblikk. Kanskje den er døende.

De industrielle klangflatene fra Mecha beast siver ut i rommet. Papp surrer enerverende rundt for seg selv.

Mindapp, Hilde Amundsen, Hyper Relation, Babel (Foto: Stian Hatling)Det å trekke likhetstrekk mellom kunst og vitenskapelig forskning er et etablert paradigme. Det samme gjelder den tverrfaglige kuratoriske tradisjonen som Marthinsen opererer innenfor. Det er flere grunner til at kunstfeltet henter, eller bør hente aktører inn fra andre fagfelt, som en del av sine kuratoriske undersøkelser.

Den mest åpenbare er de siste tiårenes omveltende samfunnsendringer. En annen er at man må tilbake til 1960-tallet for å finne toneangivende tenkere og teoretikere, som selv kommer fra kunstfagene. Ikke minst, med Okwui Enwezors overtakelse av Documenta i Kassel i 2002 ble politiseringen av denne innflytelsesrike kunstmønstringen trukket ett hakk videre, og skapte store ringvirkninger ved å fremholde at kontekstuelle spørsmål om verdens tilstand ikke lenger skal undersøkes gjennom kunst alene. Det overordnede formål handler nå om samtidens idéer, og kunstens funksjon består av dens evne til å produsere ny kunnskap om disse i en tverrfaglig dialog med andre fagdisipliner.

Fra et slikt utgangspunkt er det både naturlig og nødvendig at kunstfeltet retter oppmerksomhet mot en stadig mer omsluttende teknologisk virkelighet – ikke som estetisk metode, men som et diskursivt premiss. Hyper Relation eksisterer i denne strømningen, og Marthinsens bruk av samarbeid, nettverk og dialogbasert programmering aktualiserer en i seg selv beskjeden utstilling inn i en kontemporær kuratorisk kontekst.

Jeg opplever imidlertid at den tilknyttede paneldebatten er nødvendig for å forstå de tematiske utdypningene som utstillingen bygger på. Er det et bevisst grep at jeg må belage meg på å bruke smarttelefonen for å lære noe om arbeidene som vises her? Kanskje. Jeg synes ikke Hyper Relation er en utstilling som er tjent med å la kunstverkene tale for seg selv. Når Technoport også underkommuniserer utstillingen i sitt program, så risikeres det at man kun sitter igjen med "an artsy ending” på noe som egentlig er så mye mer enn det.

 

Hyper Relation
Hilde Amundsen. Anne Helga Henning. Aksel Tjora.
Matilde Westavik Gaustad. Hilde & Bård Tørdal

Kurator: Katarina Marthinsen

Babel visningsrom for kunst
08.03. – 12.03. 2017

Dokumentasjon fra utstillingen.

* Heidegger, Oikos og techne: spørsmålet om teknikken og andre essays. Aschehoug, 1996.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed