Skriv ut siden

Den politiske kroppen

Kritikk Av Hjørdis-Linnea Myhre (31.10.2016 17:49 | Sist endret: 02.11.2016 09:50)

this is a political (painting), første_DSC2795 utstilling i den nyåpnede Kunsthall Trondheim, har kroppen som sentralt omdreiningspunkt. Dette redskapet, som først og fremst definerer oss som mennesker, er også et godt utgangspunkt for å diskutere omgivelsene vi opptrer i. Vi er her gjennom å være sansende kropper. I denne utstillingen er kroppen til stede fysisk, seksuelt, og sansende. Den er representert både som den arbeidende og den performative kroppen. Som den brutale, den fremmedgjorte og den utflytende kroppen.

Østerrikske VALIE EXPORT var på 1960- og 70-tallet svært opptatt av kvinnekroppens ladning som seksuelt symbol, og hun utførte en rekke aktivistiske, radikale performancer som har gjort henne ikonisk i den feministiske kunsthistorien. Hun satte ofte kroppen i sentrum for undersøkelser av seksualitet, kommunikasjon og sanselighet. Filmen Body tape viser en slags sansenes leksikon, der hun trykker ulike kroppsdeler mot en glassflate og kombinerer det med merkelapper som «walking», «tasting», «boxing». Også gjennom filmene Visual text: finger poem og Breath text: love poem uttrykkes former for språklighet gjennom kroppen, uten ordene. I serien Body configurations ser vi hvordan VALIE EXPORT lar kroppen smelte sammen med arkitektur og natur. Kroppen blir en forlengelse av det eksisterende landskapet, og tilpasser seg det deretter. VALIE EXPORTs verker bruker kroppen aktivt og setter den i sammenheng med samfunnet.

_DSC2750Norske A K Dolvens variant av kvinnekroppen ser vi i den rå, matriarkalske amasonen, den kvinnelige kriger som har fått et bryst skåret av for å kunne treffe med presisjon. (I dag: den fysiske manifestasjonen eller resultatet av at man har hatt, eller er genetisk disponert for brystkreft.) At filmen er klippet til Sjostakovitsjs musikk gjør den svært voldsom i uttrykket, og det nærgående utsnittet understreker det kroppslige i verket, som avspilles på en gammel 16mm framviser. I flere av Dolvens andre verker ser vi hvordan kroppen indirekte er til stede som performativ motor. Sporene fra en gjentagende bevegelse er materialisert i hennes tittelverk this is a political painting (2013), der et rødt fingeravtrykk repeteres over hele den 2,5 meter lange flaten. Den røde fargen er sterk der fingeren er trykket i blekket. Avtrykkene blir gradvis svakere, før prosessen gjentas. Ikke bare kroppen som aktør settes i spill her, men også identiteten. For hva er vel ikke en tydeligere identitetsmarkør enn tommelens avtrykk?

Kroppen som arbeidsredskap står sentralt i verkene til svenske Kajsa Dahlberg og rumenske Alexandra Pirici. Dahlbergs film Reach, Grasp, Move, Apply Force (2015) er en dokumentarisk-poetisk framstilling av industriens tidsbesparende system Methods-Time-Measurement (MTM), som handler om hvordan manuelt arbeid skal utføres på en mest mulig effektiv måte. Eller med andre ord, hvordan arbeidsgivere får maksimalt ut av sine arbeidstakere. Dahlberg intervjuer både folk som jobber for opprettholdelsen av dette systemet, og personer som er mot det. Flere fabrikkarbeidere uttaler seg om det tidspresset de konstant lever under. Ved at dokumentasjonen sammenstilles med stemningsskapende svart-hvitt-snutter av eksempelvis kroppslige bevegelser, tikkende ur, blomster etc., evner Dahlberg å si noe om «fetisjeringen» av arbeid under kapitalismen i et språk som berører. Dessverre hindrer lyden av Dolvens gamle filmframviser rett bak at alt som sies kommer like tydelig fram.

IMG_6801Arbeideres fysiske bevegelser undersøkes også i Piricis Monument to Work, i det hun kaller en levende skulptur. Inspirert av fabrikkarbeideres bevegelser gjennom tidene viser den hvordan industriarbeidet, og derigjennom kroppens bevegelser, endrer seg i takt med den teknologiske utviklingen. Fra å løfte tungt, svette, slite, dytte og slepe, er gestene hos vestlige arbeidere nå kun et håndledds skruen på en bryter. Den timelange fremvisningen av den menneskelige skulpturen er både poetisk og tankevekkende, og gjør seg best når salen er full av mennesker (som under åpningen). De koreograferte bevegelsenes poetiske styrke og insisterende varighet trådte for meg best fram da danserne blandet seg med minglende, feststemte mennesker.

I kunsthallens hovedareal er lyset dempet. Der henger femten skilt, i prangende neonlys, noe som gir kunsthallen en kjølig look sett fra gateplanet utenfor. Alle skiltene lyder innskripsjonen fremmede overalt på de femten mest talte språkene i trondheimsområdet. Kunstnerkollektivet Claire Fontaines stedspesifikke verk Foreigners Everywhere oppleves først fremmedgjørende, idet man betrakter og forsøker å tolke skiltenes meningsinnhold. Samtidig tematiseres det hvordan vi alle er utlendinger, fremmede på et eller annet tidspunkt. Vi reiser, eller havner i situasjoner der vi selv eller omgivelsene er ukjente, eller fremmedgjøres idet man misforstås eller misoppfatter tolkninger og språklige ulikheter. Det er også et faktum at vi lever i en tid der det er fremmede mange steder, og en uendelig rekke mennesker er på flukt fra det som engang var hjemmene deres.

Verkene i this is a political (painting) har mange tematiske tangeringspunkter, noe som får dem og tematikkene til å spinne og utvide seg, på tvers av de tiår som skiller dem i produksjonsdato. Utstillingen som helhet, med sitt feministiske og politisk spissede innhold, sender signaler om hvordan kunsthallen ønsker å plassere seg i tiden som kommer. En ny kunstæra kan derved begynne.


this is a political (painting)
20. oktober 2016 - 26. februar 2017
Kunsthall Trondheim
Se dokumentasjon fra åpningen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed