Skriv ut siden

De enkelte bestanddeler

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (23.08.2017 11:02 | Sist endret: 23.08.2017 18:08)

Et stort stykke jutestrie er brettet i vinkelrette seksjoner. Fire innhugg mellom fem kantete uthevinger. Dette litt grove tekstilet minner om sekkestrie. Hengt på veggen gir det kanskje assosiasjoner i retning 1960- og 70-årenes strietapet? Også den mørkerøde fargen kan minne om den litt tunge koloritten i interiører fra denne perioden – en tid der brunt, oransje og rødt kunne dominere.

Verkstittelen er «Cladding VI» - altså kledning nummer seks. Objektet på veggen er det første i en serie på seks lignende objekter med samme navn, men med forskjellig nummerering. Kledningen det her siktes til, er stålplater brukt i industriarkitektur. I dette tilfellet, nærmere bestemt kledningen på Siemensbygget sør i Trondheim, reist i 1962 og tegnet av arkitekt Herman Krag (1920 – 1982), for øvrig den samme arkitekten som tegnet huset der denne utstillingen nå står. Takket være de røde korrugerte Robertson-platene fikk Norge, ifølge arkitektens prosjektleder Bjarne Evanger, «sitt første skikkelige stålplatebygg».

Her har altså én av disse stålplatene tjent som forelegg for Ingrid Lønningdal, som videre har prøvd seg frem til riktig farge og et tilsvarende solid materiale: tykk strie. Så er størrelse og avstand mellom rillene blitt målt opp og tekstilet brettet for å ligne stålplatene. En håndverksmessig og stofflig tilnærming til stålkledningen. Det ligger ikke så rent lite anerkjennelse i handlingen når et element som disse stålplatene fra et industribyggs eksteriør oppdages, oversettes og løftes inn i institusjonen Kunst.

Gjennomgående i denne utstillingen står «utvalget» sentralt. Det å isolere det enkeltelementet, eller den farge- eller formsammensettingen som kunstneren betrakter som emblematisk for den valgte stilen eller stemningen. Omgivelser filtrert gjennom en forminteresse som ender opp i et utvalg. Og denne interessen går på kryss og tvers av materialer og teknikker: Rett overfor de grovere, hardere tekstilrelieffene, som altså kommenterer tilsvarende tøffe eksteriører i et urbant landskap, henger en serie silketrykk. I materiale og teknikk er de presise og avbalanserte former, helt i overensstemmelse med motivinnholdet, som ligner studier av lysbrytning og fargesammensettinger. Slik later materiale og teknikk å ha kommet etter observasjon. Dette er andre typer studier av det urbane landskap, nærmere bestemt urbane overganger. De er gitt titler som «Næringsområde delt av Ring 3» og «Industriområde sett fra flybussen».

Også i montering skyves man fra ett standpunkt over i dets motsetning. Se bare på tekstilene som ligger tilsynelatende henslengt over en rå, skråstilt trebjelke. Ved nærmere ettersyn er de nøye balanserte og foldete håndpreparerte arbeider med forelegg i visse arkitektoniske og fargemessige fenomener i Palm Springs.

Og nettopp som silketrykkenes titler henviser til møter, er det overgangen mellom interiør og eksteriør, mellom høyt og lavt, mellom forskjellige uttrykk i en fasettert, visuell, urban kultur, som later til å være kvintessensen her. I intervjuet med ArtScene Trondheim sier Lønningdal om tekstilrelieffene: «Cladding betyr kledning, og her finnes referanser til både menneskekropper og feminine klær, som for eksempel foldeskjørt, men også til bygningskropper og fasadekledning, som korrugert metall.» Her setter Lønningdal opp en individuell eller privat stil (klær på kroppen) og parer den med en kollektiv, offentlig en (den modernistiske industriarkitekturens ytterste lag).

Størrelser som det individuelle og det kollektive, det private og det offentlige, det som til enhver tid anerkjennes som høyverdig, og det som faller gjennom en rådende smaksdoms utsiling, ligger i forhandling i den kunsthistoriske forskningslitteraturen. En kunstfaglig tilnærming til bygningsbekledning, ornamentikk og fasadedetaljer ser vi historisk så langt tilbake som hos Aloïs Riegl (1858 - 1905) og kanskje særlig Sigfreid Kracauer (1889 - 1966). De mente at endringer i måten å tenke fasade på er emblematisk for kulturelle brytninger i tiden. Kracauer vektla særlig den masseproduserte ornamentikken og massens rom, nemlig byrommet. Men snarere enn å lese byens fasader som mer eller mindre formålstjenlige eller vakre flater, vektlegger han subjektets blikk og evne til å ta inn over seg bymosaikken. Som den danske kunsthistorikeren Henrik Reeh - som forøvrig selv er leder for det omfattende forskningsprosjektet «Urban Culture Lab» - har kommentert om Kracauers alternative måte å forstå byrommet på, råder det her en oppfatning som ser det urbane rom som «et motsætningsfyldt og fragmentert rum for subjektivitet». Se bare på tittelen til Lønningsdals silketrykk «Hjemmet og en annen næring ved atelieret», i denne sammenheng!

En kunstnerisk eller litterær fremstilling av de urbane omgivelser, og den fasadeornamentikken og arkitekturen som stadig kommer til eller erstatter eksisterende bygningsmasse, må kanskje slik operere i bruddflaten mellom byens faktiske sceneri og individets refleksjon over disse omgivelsene. Den kunstneriske fremstilling av dette er - som tilfellet nettopp er med Lønningdals utstilling - den tredje samlende eller sammenfallende materialiseringen av disse to motsetningene, men vel og merke uten å gli ut i en privat eller følelsesladet modus.

I verk etter verk, like presist montert som bygningselementer i en helhet, er masseproduserte plater og forbigående lys blitt oversatt og fiksert som form, de har vært gjenstand for et finstilt temperament. Og i motsetning til de sirlige smijernsportene, de overdådig dekorerte fasadene eller den narrativtunge ornamentikken, som i godt over et århundre har vært gjenstand for kunsthistorisk forskning og formproblematikk (deriblant av nevnte Riegl og Kracauer), går forskningen i dette tilfellet i en allerede over 50 år gammel modernistisk industriarkitekturs favør og de gentrifiserte byområdene, som det later til at i stadig større grad er gjenstand for kunstneriske forhandlinger og prosjekter. «Grooves and Ridges» er kunst- og arkitekturhistorisk svært interessant - forøvrig også utrustet med et godt stykke fagprosa av avdelingsdirektør innen arkitektur ved Nasjonalmuseet, Nina Berre - og samtidig et sterkt stykke kunstnerisk, hands-on reasearcharbeide som re-forhandler visse formspråks status i en brytningstid der eldre industribygg stadig oftere trues av en såkalt mer formålstjenlig arkitektur.

 

Ingrid Lønningdal, Grooves and Ridges, Trøndelag Senter for Samtidskunst
Utstillingen står til og med 10. september 2017. Se dokumentasjon her



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed