Skriv ut siden

Brukers marked

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (11.01.2016 12:42 | Sist endret: 13.01.2016 18:57)

Pålogget. Vi har lært oss å håndtere det nå. De fleste av oss. Selvsikkert og -bejaende som (egen)programmerte reklamekampanjer. Oppskriften er kunnskap etter underholdning. Personlig engasjement før saksopplysninger.

Noe tyder på at vi liker det sånn. Selv de teknologisk motvillige kunstnerne er å finne på sosiale medier, ja til og med de håpløst tilbaketrukne kunstinstitusjonene dilter sent, men taktfast etter.

Egne suksesser blir tilnærmet sanne om man påstår det selv, og kunstaktørene er å regne som egne mediebedrifter. De har sine egne 'journalister' til å dekke sine egne pressemeldinger, med ferdigskrevne uttalelser om egenproduserte prosjekter, forelesninger og debattprogrammer kringkastes. Hvorfor skal kresne og selvbevisste følgere da velge omveien (norsk) kunstkritikk for å tilegne seg en tilnærmet lik versjon av den samme kunnskapen?

Ta f. eks. den norske kunstgiganten KORO. Bare for noen år siden kunne ikke KORO forvente mer enn et par, om noen, anmeldelser i året. Nå innfris ansvaret for å formidle statens utsmykkinger og prosjekter i hele landet selv, overalt, hele døgnet. Den nettbaserte kommunikasjonen er ikke bare dyktig gjort, den er helt nødvendig. Og flere norske kunstinstitusjoner vil på samme vis måtte profesjonalisere bedriftens tilstedeværelse på nett.

Samtidig med at alle leverer kunstnyhetene selv, er forretningsmodellen 'norsk presse' i fullstendig oppløsning. Denne sesongen blir steile betalingsmurer, uansett aktualitet, uansett hvor perifert, komplettert med sluttpakker, oppsigelser og nedleggelse av hele redaksjoner og arbeidsområder. Inntektene fra suksessformelen Finn.no er vel det eneste som holder liv i de gjenværende i avisadministrasjonen. Journalistikken oppsøker og finner man nå alle andre steder.

Ideell og øremerket. Til tross for dette bakteppet fikk vi i forrige uke høre fra Kunstkritikk.no at det foregår en kamp i Avis-Norge om kunstleserne. Ganske optimistisk å skape et slikt inntrykk, men kan det virkelig stemme? Det må i så fall være hvis vi forlater det som ytre sett er skallet av dagsavisenes redaksjoner og heller oppsøker de mer spesialiserte mediene; hos venstresidens Klassekampen, selvsagt, som var tidlig ute med å koordinere de faglige ressursene. Eller i skreddersydde fagblader og kunsttidsskrifter, hvis motivasjon er ideologisk, og som derfor ikke har forholdet mellom fornøyde kunder (annonsører) og tilfredse eiere å tenke på.

I saken av Simen Joachim Helsvig trekkes likevel både Aftenposten og Dagbladet fram som eksempler på den styrkede kunstsatsningen i norske aviser. Det som derimot understrekes når kunst- og arkitekturfeltet broderlig deler på tegnsettingen, vekselvis annenhver uke, er at kunstjournalistikken neppe hadde blitt prioritert uten de øremerkede midlene fra Fritt Ord. Det eksternt finansierte stoffet er gått fra å være marginalt til å anses som en verneverdig virksomhet, attpåtil bak betalingsmur. Risikoen for at det går i arkivet før det i det hele tatt finner lesere, er til stede.

Istedet for at man kjemper om leserne, befestes heller inntrykket av det store samarbeidet om leserne. De ledende aktørene innen kunstkritikk og kulturjournalistikk, Kunstkritikk.no selv og kulturavisen Morgenbladet, konsoliderer Morgenbladet Kunstkritikk for å levere stoff (fra Øst- og Vestlandet, vel og merke). Det at man fortsatt og som før kan lese Kunstkritikk gratis på nett suppleres av kunstkritikk også som bilag i Morgenbladet. Objektivt sett framstår omveien via trykte medier som en konservativ, eller nostalgisk, taktikk, mer av det samme i tradisjonelle formater.

Situasjonen tatt i betraktning, er det egentlig lite som tyder på at Avis-Norge virkelig har kapasitet til å prioritere kultur framover og konsekvensen av dette er derfor verdt å adressere. Aftenposten la i fjor høst ned kultursatsningen kulturmagasinet K. Magasinets tidligere redaktør, Kristin Valla, har byttet format (tatt med seg noen lesere?) og skriver nå i den nystartede, lettleste kulturbloggen Kultursidene, som hun også er deleier i.

Og hva med resten av landet? Sannsynligheten for at det akkurat er regionavisene som vil kunne føre an de viktige kunstsamtalene fra distriktene, er trolig mindre i 2016, enn på lenge. Bergens stolthet Bergens Tidende, hvis omstillingsprosess på starten av nyåret er total, hadde en profilert kultur- og debattredaktør. Men i forrige uke annonserte Hilde Sandvik i sosiale medier at hun forlater BT i februar. Ifølge avisens sjefsredaktør Øyulf Hjertenes, har avisen ingen konkrete planer om å erstatte kulturredaktøren med det første.

Ikke nok med at BT mister sin kanskje viktigste kommentator og en strategisk dyktig redaktør; Hilde Sandvik tar også med seg leserskaren hun har opparbeidet seg. Avhopperne fra nyhetsmedia skaper sine egne nettprosjekter. Sandvik introduserer Broen, en plattform for skandinavisk politikk, kultur og debatt som vekker nysgjerrighet fordi den er dramaturgisk interessant, men også begeistring, på bakgrunn av den avtroppende redaktørens synlighet og anerkjennelse. Broen er rett og slett før den er lansert, et produkt å måtte regne med.

For i motsetning til hva Helsvig beskriver, er det trolig de mer standardiserte, men egendefinerte nettformatene som vil spille en viktig rolle i (ny) norsk kunstjournalistikk, – og som for eksempel vil konkurrere om leserne til Morgenbladet Kunstkritikk – slik tendensen også har vært fra da Kunstkritikk.no hadde kunstleserne på nettet for seg selv, på begynnelsen av 00-tallet.

Publiseringsverktøy for idioter. Nå som nettet er et overskuddslager av informasjon og kunnskap, og hvor til og med far kan være sin egen publisist (bare han husker passordene sine), påvirker det også hvordan følgerne bruker og behøver kunstkritikken og -journalistikken. Hver og en er selv både mottaker og innholdsprodusent, på samme tid.

Det kan selvsagt utgjøre et demokratisk problem hvis den uavhengige dekningen erstattes av små og store aktører som etterhvert både blir dyktigere og strategisk i å skape innhold, og som publiserer nyhetene selv. På den annen side forskyves de etablerte kunnskaps- eller smakshierarkienes betydning når verktøyene tilsynelatende er like tilgjengelige for alle.

Når brukerskapt innhold endrer betydningen av kunstkritikken, slik den allerede i mange år også har påvirket journalistikken, burde det tilsi at de av oss som fører konversasjonen på papir eller i nettmagasinene, gjør lurt i å samtidig å være tilstede i kunstsamtalene som føres på sosiale medier. - Slik er det derimot ikke.

Det kan virke som om kunstkritikerne og -tidsskriftene er underrepresentert i (samfunns- og) kunstdebatten som oppstår og foregår på sosiale medier. Som for å understreke sin teknologiske motvilje deaktiverte Aftenpostens kritiker Kjetil Røed sin Facebookkonto for noen år siden. Da en av tekstene hans skapte debatt i hans digitale fravær måtte Aftenposten tre inn som tolk slik at han kunne settes i stand til å svare på kritikken. I oktober i fjor valgte Kunstkritikk.no og redaktør Jonas Ekeberg å ikke følge opp debatten som oppstod i kjølevannet av Erlend Hammers tekst ("Kongen av Danmark") om ArOS-direktør Erlend Høyerstens uttalelser om offentlig kunststøtte, under påskuddet som lød noe sånt som at "personangrepene hagler i slike fora". Dette til tross for at de saklige innvendingene var i flertall og kom fra både "vanlige" og høyt profilerte kulturaktører.

Kunstkritiker Lars Elton som skriver for blant annet Dagsavisen, er imidlertid et unntak, og har allerede fortrinnet av å engasjere personer i kunstsamtalene han initierer. I brukers marked kan vi andre, som fortsatt opptrer som stilltiende lyttere, begynne å tenke over hva følgerne skal med en fagekspertise som ikke uttaler seg der debattene oppstår og utvikles.


(Merknad: Flåtter er også varamedlem i Kunstkritikk.nos styre)



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed