Skriv ut siden

Avsløringer

Kritikk Av Solveig Lønmo (11.10.2009 20:51 | Sist endret: 08.11.2012 12:55)

Med nye vegger og romsoner for anledningen, fremstår galleriet i Nils Aas Kunstverksted mer som en modernistisk «hvit kube» enn noensinne. Anders Sletvold Moe har bygget kuben, for så å sette seg fore å avsløre den.

Disclosed-CoreDet modernistiske gallerirommet, «den hvite kuben», er tilsynelatende konstruert for å skulle virke som en passiv kulisse for kunst. Egentlig er den planlagt etter strikte lover som gjør at atmosfæren der inne fremstår som utenfor tid og rom, og slik er alt annet enn nøytral i forhold til kunsten som vises. Som en Brian O'Doherty (kunstneren som i artikkelform utleverte den hvite kubens egentlige ansikt), blottlegger Sletvold Moe veggenes godt bevarte hemmeligheter.

For altså, bak det tynne laget av hvitmaling er veggen fluoriserende rosa, tvers igjennom! Verket Disclosed Core er, vil kunstneren få oss til å tenke, resultatet av et tilfeldig kutt. Et rektangulært utsnitt er skjært ut, og den fjernede formens ramme er like sterkt farget som rammen til veggens åpne sår. Positiv form henges triumferende på veggen, mens hullet, den negative formen, står igjen totalt avslørt.

Et lignende konsept ligger innbakt i Extended Wall, der veggen liksom ivrig har sprengt sin egen overflate og antydende viser seg frem i all sin knallgule prakt. Også her fluoriserende selvlysende, sterkt ladet. Både dette verket og Disclosed Core henviser formalt sett til minimalistisk 60-talls skulptur, og kunstnere som Dan Flavin og særlig Donald Judd. I likhet med Flavin og Judd, bruker Sletvold Moe enkelhet og repetisjon som virkemidler. Men mens minimalistene nektet for enhver form for mening utover skulpturenes materiale og form, er Sletvold Moes installasjoner altså konseptuelle; de synes å bære på meta-betydninger om modernismen, galleriet og kunsten. Institusjonskritikk har vært på samtidskunstens agenda i flere tiår nå, men denne kunstneren gjør det med en vri så god at han kommer fint ut av det.

Extended-WallParadoksalt nok tror jeg begge de omtalte installasjonene kan fungere godt som utsmykking i offentlig bygg. Stedsspesifikk betydning ville forsvunnet (ny ville muligens oppstått), men god form ville stått igjen. Da ville verkene plassert seg fint inn i en ubrudt minimalisme-tradisjon.

I tillegg til installasjon, består Anders Sletvold Moes utstilling av maleri. Som en fortsettelse av avsløringskonseptet finner vi verket Poured Painting (Corner Impact) hvor to malingsklatter synes som slengt på hver sin side av et hjørne, for så å renne horisontalt til hver sin side. Gallerirommets fysiske lover er altså mer spesielle enn vi aner; tyngdekraften er tuklet med. The Blue Metallic Series er mer «maleri som maleri», og består av 10 plexiglassplater bemalt med hammerlakk. Disse er tiltrekkende å se på, men står så vidt jeg kan se på siden av utstillingens ellers helhetlige konsept.

Utstillingen blir derfor bare nesten gjennomført. Til gjengjeld er det sjeldent å se teknisk finesse i like stor grad som hos Sletvold Moe. Helheten har slik den finishen som skal til for å plassere utstillingen som en av de aller mest severdige denne høsten.

Bilder:

Disclosed Core, 2009. Foto: Solveig Lønmo

Extended Wall, 2009. Foto: Solveig Lønmo

 

Tidligere publisert i Adresseavisen

Maleri og installasjon av Anders Sletvold Moe på Nils Aas Kunstnerverksted, 26.09-02.11.09



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed