Skriv ut siden

Anja Carr - Bak kulissene

Intervju Av Hjørdis-Linnea Myhre (04.12.2013 08:27 | Sist endret: 04.12.2013 16:03)

Kunstner og gallerist Anja Carr er aktuell 01_carrmed Behind The Scenes From Behind In Your Dreams på Trøndelag Senter for Samtidskunst, hvor furries-kulturen eksponeres. Hjørdis-Linnea Myhre har pratet med Carr om utstillingen som åpner førstkommende fredag.  

Kan du fortelle litt om din bakgrunn? Hva er det som driver deg?

Jeg har utdannelse fra Kunstakademiene i Bergen, Berlin og Oslo og tok tok master i 2011. Performance og kroppslige elementer  har vært i i fokus fra starten. Siden verkene oppstår i møtet med rommet og publikum har jeg naturlig nok hatt stor utstillingsaktivitet gjennom studiene også, og jeg drives antakelig av arbeidsnarkomani.

Verkene mine er scenebilder fra en drømmeverden. I likhet med drømmer er de refleksjoner over spørsmål som opptar meg, og gjenspeiler fantasier og fobier. Jeg er interessert i det visuelle språket som et ikke-autoritært og globalt språk som kan forstås på ulike plan. Barn og hunder har ofte en spesiell dragning mot de fysiske aspektene i arbeidene mine - pelsen, gulrøttene, avføringen. Et voksent blikk blir derimot heller frastøtt enn fascinert og kan finne på å lese struttende gulrøtter som fallos-symboler.

Det virker som du ønsker å ta barndomselementer med inn i voksenverdenen og kunsten? Hvilken rolle vil du si at disse elementene spiller for deg?

03_carrJeg er interessert i menneskets grunnleggende behov for å kategorisere, for eksempel som barnlig/voksent, mann/kvinne, menneske/dyr, og at man hele tiden arbeider for å bekrefte disse kategoriene. For meg blir dette voldsomme forenklinger, som ofte skaper problemer. Jeg er opptatt av verdien av at noe og noen kan være flere ting på en gang. Sammensettingen av barnlighet og seksualitet er et tabuelement som går igjen i arbeidene mine. Jeg leker og vrenger på figurer som har preget barndommen min, deriblant My Little Pony og Miss Piggy. Jeg interesserer meg for hvordan massekulturens barndomsfigurer påvirker identiten vår, og hva som skjer når man møter dem igjen, mange år senere.

Fredag 6. desember åpner Behind The Scenes From Behind Your Dreams på TSSK, der en utforsking av furry-fenomenet virker å stå sentralt. Kan du fortelle litt mer om dette og om hva man vil få se på utstillingen?

Furries representerer noe av essensen i arbeidene mine. Det er en smal subkultur som går rundt i antropomorfiske pelsdrakter og ofte bruker et ikke-verbalt språk, i likhet med mine karakterer. Furries driver med selviscenesettelse og forener barns og voksnes fantasiverdener. Jeg ser dem som en ekstrem utgave av, men samtidig en motreaksjon til den selviscenesettelsen som utøves for eksempel på sosiale medier, i blogger og så videre. De er frie fra typiske kategoriseringer og selvpromoteringer når de er iført sine heldekkende kostymer. Samtidig lever de ut en dyrisk drømmeversjon av seg selv.

På utstillingen viser jeg scenebilder i form av 6 store fotografier og 7 installasjoner. Scenebildene inneholder video, liveperformance eller rester etter performative handlinger. I to nye installasjoner inngår min nye furrykarakter, som er laget i samarbeid med kunststudent og fursuit maker Hanna Duna, og et furry-par som jeg har blitt kjent med i det siste. Jeg har også invitert islandske Jóhanna Ellen Ríkhardsdóttir til å utføre en performance på åpningen. Kunstneren utforsker sårbarhet og seksualitet og jeg oppfatter at hun også framstår som en blanding av menneske og dyr i det verket hun skal gjøre.

05_carrDu driver også visningsstedet PINK CUBE i Oslo, der veggene er malt rosa, og utstillingene presenteres som "battles" mellom kunstnere eller kunstnergrupper. Hva er bakgrunnen for disse valgene, og hvordan virker disse rammene inn på ustillingene?

Jeg mener at kunstproduksjon eller galleridrift ikke må handle om forenkling og innramming, det kan være like fruktbart med forvirring og tilgrising. Jeg interesserer meg for den vestlige forestillingen om renhet og god smak og hvordan hvitfargen i typiske gallerirom henger sammen med dette. Jeg driver et ikke-kommersielt visningsrom og har derfor ikke behov for å lage et rent og fint butikkvindu tilsvarende de man finner hos kommersielle gallerier. PINK CUBE er heller motsatt - det ligger bortgjemt i en bakgård, opp en trapp, rundt et hjørne og inn en trang gang. Opplevelse over tid står sentralt, som i performancemediet jeg ellers jobber med: Det er lett å gå seg vill og ikke finne veien ut. Dessuten er white cube-fargen alt annet enn nøytral, slik den gir seg ut for å være. Jeg er interessert i denne bløffen; kjønnsproblematikk og maktstrukturer - og fargevalget henger sammen med dette.

Veggmalingen inneholder kroppsvæsker og PINK CUBE er derfor en organisme, som fores og formes av inneholdet kunstnerne kommer med. Flere av kunstnerne har latt seg inspirere, f.eks. Bård Ask, som produserte malerier med kroppsvæsker. Kunstnerdrevne visningsrom har en viktig funksjon som møteplass for faglig diskusjon, nonsense, spontanitet og utprøving, som det ikke alltid er like mye rom for i større institusjoner hvor programmet skal planlegges lenge i forveien. Med
duellene forsøker jeg få frem den beste fusjonen av separat- og gruppeutstillingssituasjonen: Ved å settes opp mot en annen kunstner (eller gruppe) får man frem dialog og nye aspekter ved sitt kunstnerskap og begrenses ikke av en bestemt tematikk eller plassproblemer, som er typisk for gruppeutstillinger. Flere av kunstnerne har satt pris på de spontane møtene det legges opp til, for eksempel fikk Hanna Fauske et nytt, interessant lydspor til sine videoer i møte med verkene til Marte Hodne Haugen, og performance-duoen EVERBABE fikk kastet sjokoladepudding etter seg av duoen Mor & Jerry.

Hvilke tilbakemeldinger har PINK CUBE fått på06_carr hvordan galleriet leker med forestillingen om den hvite kuben?

I det britiske magasinet Dazed & Confused ble PINK CUBE beskrevet som «Hardcore Minimalism», en isme som også NoPlace falt innenfor, ifølge skribenten ... I Norge har det vært mye positiv oppmerksomhet, PINK CUBE vant f.eks. Natt og Dags Oslo-pris i 2012, men folk har generelt vært mer opptatt av kroppsvæskene i malingen og innholdet i utstillingene, enn forholdet til den hvite kuben. Kritiker Kjetil Røed benevnte for eksempel ikke fargen som element, i sin anmeldelse av utstillingen til Lars Brekke og Bård Ask.

Har du tenkt på hva du skal gjøre dersom du går lei av rosa?

Jeg var i utgangspunktet lei av rosa - lei av hvordan fargen ble oppfattet. Det sier så mye om samfunnet vårt. Jeg har et ambivalent forhold til fargen selv, og det er jo interessant - hvor mye en farge kan skurre. Den trigger også noen barnslige lyster, som man ofte vil fortrenge. Det er litt det samme som skjer når man får på seg en fursuit. Jeg tror også symbolikken vil forandre seg over tid. Jeg hadde nettopp en workshop på ungdomsskoler hvor alle guttene ville prøve det rosa tigerkostymet jeg hadde med. Det hadde ikke skjedd på 90-tallet, tror jeg. Rosafargen kan inneholde mye, det er egentlig ingen begrensning, slik jeg ser det.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed