Skriv ut siden

Aktuell Ryggenbiennale

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (13.03.2013 07:47 | Sist endret: 14.03.2013 09:28)

I 1958 fullførte Hannah påenstjerneDetaljRyggen (1894 – 1970) bestillings- og mesterverket Vi lever på en stjerne, en billedvev i kjærlighetens tegn, som hang i Regjeringsbyggets vestibyle i 53 år, frem til 22. juli 2011. Etter en omstendelig restaurering er fremdeles en flenge synlig. En nyetablert Hannah Ryggenbiennale på kunstnerens primære hjemplass med dette kunstverket som utstillingens midtpunkt, kan nær sagt ikke feile hva gjelder aktualitet.

Den seks timer lange biennalen foregikk i Hannah Ryggensenteret, Galleri Hans og i en av salene i det overordnende Ørlandet Kultursenter utenfor Trondheim, den 1. mars. På plakaten sto ett kunsthistorisk bidrag samt to kunstneres og ett vevekollektivs presentasjon av eget virke. Alt dreier seg kort sagt om vevekunst, Hannah Ryggen og hennes aktualitet i dag.

Unn Sønju (f. 1938) – som med utstillingen RAWAR også er biennalekunstner – åpner i konferansesalen med å proklamere hvordan invaderingen av Irak fungerte som utgangspunkt for hennes seneste verker. I Galleri Hans har deltagerne innledningsvis sett et utvalg av Sønjus verker, som alle kretser rundt eller direkte tematiserer blodsutgytelse og menneskelig inhumanitet i torturens, maktsykens og krigens tegn.

Med Hannah Ryggens arbeider som kontekst føltes det i situasjonen naturlig å anse denne kunstnerens oeuvre som en slags fortsettelse av Ryggens virksomhet, da både håndverk og tematisk dedikasjon er beslektede. Fornemmelsen av å overvære et opplagt underbesøkt, men oppriktig undersøkende arrangement blir her tydelig.

Marit PaascheTematiseringen av Hannah Ryggen dekkes av kunsthistorikeren Marit Paasche, som for tiden både er aktuell med bok om Ryggen og har fått æren for å ha løftet kunstneren fram i en internasjonal samtidig kontekst, først med utstillingen Det menneskelige mønster (2011) i Oslo Kunsthall, noe som ledet til deltagelse på fjorårets Documenta. Etter den sedvanlige isme-refererende stilistiske plasseringen av ”kunsthistorisk art”, foretar en tydelig belest Paasche en verksmessig gjennomgang av ”Ryggen highlights”.

Det sparkes litt mot den samtidige maleren Aksel Revolds (1887 – 1962) idylliserende motivkrets, Ryggens bakgrunn som kommunist trekkes frem som betydningsfull for hennes fremtredende internasjonale engasjement, og det allerede nevnte bildet Vi lever på en stjerne løftes frem i lys av skaden det ble påført den 22. juli. Det at den svensk-norske kunstneren ble utstilt på Documenta 13 rett ved den samtidige og høyst forskjellige maleren Giorgio Morandi (1890 – 1964) bekrefter ikke bare en nyvunnet interesse for Ryggens omfattende produksjon, men får også frem denne tekstilkunstnerens tidløse kvaliteter som billedkunstner.

Ikke fullt så bra går det da to representanter fra det trondheimsbaserte vevkollegiet Arakne inntar podiet. Etter å ha brukt noen minutter på å forklare hvordan navnet Arakne så dagens lys, hvordan prosjektet Weave World Wide spiller på World Wide Web og hvordan nær sagt hver eneste workshop og utstilling i deres regi er blitt montert og gjennomført i lystig lag, rakner biennalens aktualitetsfølelse. Det er i og for seg ingenting galt med virksomheten til Arakne. Problemet oppstår når ett av fire foredrag – som alle har Hannah Ryggens kompromissløse billedpraksis som forelegg – reduserer tekstilkunst til en prosaisk hyggeaktivitet, at kontekstualiseringen kollapser. Etter mediehierarkiets påståtte oppløsning kan jeg ikke tenke meg ett medium som kom dårligere ut av den potensielle statushevingen enn håndverket veving. I en kontekst som denne bør man insistere på vevingens potensiale som (billed-)kunst ved å presentere aktuelle prosjekter.

Mari Meen Halsøy (f. 1978) derimot, MariMHpresenterer sitt prosjekt Wounds mer tydelig og ryddig. Kunstneren har gått i dialog med krigsruiner og konfliktsoner på en måte som oppleves på grensen til farlig. Haløys engasjement virker oppriktig, og prosjektet fremstår som særpreget og gjennomtenkt.

Initiativet til biennalen er å anse som et endagstilbud der lokale krefter slår ring om Ryggenverkene som befinner seg på Ørlandet. Utfordringen for arrangementet blir i neste omgang hva man gjør mer enn å få en kompetent kunsthistoriker som Paasche inn for nok en gang å minne oss på Ryggens evige aktualitet. Dette kan tross alt gjøres på mangt et vis. Initiativtakerne kan benytte sjansen til å belyse relaterte kunstnerskap og problemstillinger – som direkte eller indirekte kan relateres til Ryggen – for at biennalen skal vokse.

Billedveven Vi lever på en stjerne er allerede flyttet til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim – institusjonen som også drifter Hannah Ryggensenteret på Ørlandet. (Bildet kommer forøvrig også til å fungere som selve omdreiningspunktet for neste års 22. juli-tematiserende utstilling med samme tittel, på Henie-Onstad Kunstsenter.) Om man kontrasterer Ryggensenterets, og den kontekstualiserende biennalen, med Ryggensalen som befinner seg i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim, blir én kjensgjerning tydelig: Noe så musealt, på grensen til mausoleumsaktig, som sistnevnte sted synes vanskelig å finne. Der Nordenfjeldske later til å drifte Ryggensenteret godt, fremstår museets Ryggenavdeling i Trondheim snarere som et sted der bildene er stedt til hvile av en tungsindig, nærmest patologisk kuratering. Mange er nok forståelsesfulle for at de skjøre teppene er lysømfintlige, men i dette tilfellet kan sannsynligvis opplevelsen løftes med noen enkle grep. I denne omgang kan det konkluderes at Ørlandets initiativ i mange henseender må kunne kalles et vellykket arrangement som holder det som ble lovet, nemlig å løfte Hannah Ryggens kunst opp i nåtid.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed