Skriv ut siden

AND ALL THE QUESTIONMARKS STARTED TO SING

Kritikk Av Martin Palmer (05.09.2011 14:52 | Sist endret: 23.09.2011 13:25)

Because things are the way they are, things will not stay the way they are. - Bertolt Brecht

”Det var mye rart” sier en liten gutt i det vi går ut. ”Mye rart å se på.” Verdensteatret har nettopp presentert sitt nyeste verk – And All the Questionmarks Started to Sing – i Verkstedhallen i Trondheim, og lyden av elektrisk regn knitrer fremdeles mellom ørene mine.
 
q2Vi har vært i fremtiden og sett bilder fra fordums tid flyte forbi. Vi står i ruinene av en verden som en gang var, blant skrap og drivgods som Verdensteatret har samlet og gitt nytt liv ved å la de blomstre og blø inn i hverandre i nye konstellasjoner. Gamle sykkeldekk etteraper Nicolas Schöffers spatiodynamiske skulpturer mens underfundige maskiner hedrer Boltanskis skyggeteater langs veggene. Dette er Verdensteatret. Sykkeldekkene strekker seg som solsikker mot himmelen mens de synger en sang om reisene de har hatt, akkompagnert av et forlatt trekkspill og druknede menneskestemmer i et goldt, postapokalyptisk landskap. Vi omringes av digitale tordenskrall, belgisk kabaret og mekaniske maskiner fulle av minner, og er her og nå.
 
Verdensteatret kaller verket en kunstmaskin og et verk av verk, hvor de ulike objektene selv produserer kunst samtidig som de tar del i den. Deres egen selverklærte oppgave er kun å få maskinen til å virke, og selvsikre men oppmerksomme og søkende tar menneskene del i samspillet – justerer, aktiverer og kalibrerer mens de lytter og ser etter historier som kan bli fortalt. Her ligger deres styrke og svakhet. Med referanse til Schöffers idé om at kunstnerens oppgave er å produsere produksjon, eller som teaterviter Jon Refsdal Moe skriver, ved å nøye seg med å vise produksjonen av mening, fraskriver Verdensteatret seg tilsynelatende ethvert ansvar for meningsinnhold.
 
Jeg tenker på Roy Ascott som også understreker at mening ikke er noe som skapes av kunstneren, distribueres gjennom et ”nettverk” og blir mottatt av observatøren, men at mening snarere er produktet av interaksjonen mellom observatøren og ”systemet”, at det ligger latent i innholdet som på grunn av dette er i en konstant bevegelse av endeløs forandring og transformasjon. Det er produksjonen av potensialet som er det viktige.
 
And All the q3Questionmarks Started to Sing kan dermed handle om hva som helst, men jeg sitter igjen med en nagende følelse av at svaret ikke er så enkelt. Utøverne virker for sikre i sin sak. De estetiske, teoretiske og historiske referansene er gjennomført med stødig hånd.
 
I samtale med ensemblet er de like unnvikende for å si noe for konkret om hva de nettopp har presentert. Samtidig er verket åpenbart gjennomtenkt og komponert. Uttrykket er kontrollert og nøyaktig, og vi blir satt i en situasjon hvor vi med vidåpne øyne leter etter budskapet vi forventer å finne der. Sjelden har jeg sett Schöffer og Ascotts ord om mening komme så elegant til uttrykk som nå. Den konstante strømmen av lyd og bevegelse tvinger oss til absolutt tilstedeværelse og årvåken søken.
 
Fra et teknologisk perspektiv er Verdensteatrets produksjon en illusjon. Skulpturmaskinene i Verkstedhallen fremstår som bevisste, eller som å reagere i etterdønningene av en bevissthet, vi kan føle deres nostalgi og at de bærer sine historier, og ser hvordan de reagerer med en tilsynelatende forståelse mellom hverandre. Alt vi ser skjer med den største selvfølgelighet, og gjennom Verdensteatrets levendegjørelse av maskinene kan vi sanse restene av menneskelig tilstedeværelse i den rustne mekanikken, mens menneskene på scenen står igjen som ensomme operatører.
 
q1I artikkelen The Relevanse of Manipulation to the Process of Perception diskuterte Edward Ihnatowicz i sin tid hvordan vi burde finne en måte å la systemer utvikle en spontan evne til å identifisere elementer fra en gitt mengde data og å relatere disse til aspekter av verden utenfor. Dette impliserer på sin side at systemet allerede er bevisst på den ytre verdens eksistens, og at det derfor er i stand til å tilskrive et visst meningsinnhold til dataen det mottar og dermed konvertere innholdet til informasjon. Hvilke kvaliteter må et konstruert system uttrykke for å fremstå som intelligent for observatøren? Illusjonen er komplett.
 
Jeg våkner som med en drøm friskt i minnet, men som allikevel er akkurat utenfor rekkevidde til å kunne gjennomleves på nytt. Bildene er krystallklare men sammenhengen svinner hen. Og det er kanskje det som er meningen. Det er dette Verdensteateret alltid har gjort. Dette er uttrykket de har perfeksjonert.
 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed