Skriv ut siden

Øvelser i oppmerksomhet

Kritikk Av Karianne Ommundsen (21.06.2018 00:00 | Sist endret: 21.06.2018 14:01)

De senere årene har man sett en økende interesse for tegning som medium, både på den internasjonale kunstscenen og i Norge. I tillegg til Tegnebiennalen hos Tegnerforbundet, har utstillinger som Prisme ved Museet for samtidskunst og Higher Ground ved Nordnorsk Kunstmuseum, som begge ble arrangert i 2012, bidratt til at tegning har fått stor oppmerksomhet i norsk sammenheng.

Selv om Lotte Konow Lund 35829003_10155300645827373_3714365739956699136_nogså er kjent for sin videokunst fra slutten av 1990-tallet og tidlig 2000-tall, har hun de senere årene arbeidet hovedsakelig med tegning som uttrykksform. Hun har deltatt i flere tegneutstillinger og publiserte relativt nylig en mengde skisser fra sine egne notatbøker i bokform. Konow Lund er en av flere norske kunstnere som synes å være opptatt av de mer konseptuelle sidene ved tegning som medium, hun bruker uttrykksformen som et redskap til å tenke med: Det er ikke selve resultatet, men prosessen og alt imellom, som gjør tegningene hennes interessante. For tiden er Konow Lund aktuell med en stor retrospektiv sommerutstilling på Kunsthall Trondheim, som treffende nok har tittelen Det som blekner i sola. Utstillingen har et hovedfokus på verk fra de siste ti årene, og viser noen av hennes viktigste og mest omfattende prosjekter. Resultatet er en presentasjon av et kunstnerskap der empati og evnen til innlevelse står sentralt.

Tegningene til Konow Lund inngår ofte i større serier, hvor noen av dem spenner over et svært langt tidsrom. De virker å være en del av en pågående prosess. Ut fra omfanget kan man anta at svært mye tid og arbeid ligger bak. Et av hennes mest omfattende prosjekter er Dagbøker 2014-2016, som opprinnelig består av mer enn 4000 skisser og notater. I utstillingen er et utvalg notatbøker fra denne serien presentert, plassert på et “bord” (eller en slags sosial skulptur) som bukter seg innover i hovedrommet. Noen av tegningene er presise og detaljerte, mens i andre er streken rask og uvøren. Her ligger også flere tekster, hvor mange av dem har en tegnerisk utførelse der hver enkelt bokstav i stor grad er bearbeidet og forseggjort. Tekstene har en særegen karakter: De er mer poetiske enn forklarende, og  viser en svært personlig tilnærming til tegning: “Jeg tegner meg selv”, “jeg er i tegningen, jeg er”.

Noen verk i utstillingen skiller seg ut når det gjelder størrelse, teknikk og fargebruk. To av dem befinner seg i samme rom som notatbøkene. Begge er utført med tusj på papir i et stort format, og veksler mellom sarte overganger og skisseaktige elementer. Uttrykket er spontant, men ikke like røft som i de små tegningene. Det ene bildet, med samme tittel som utstillingen, viser en gruppe mennesker som ved første øyekast ser ut til å nyte en sommerdag ved stranden. Menneskefigurene er så forenklet at det er vanskelig å fastslå om de er unge eller gamle, om de er menn eller kvinner. Ved nærmere øyesyn legger man merke til at flere av dem ser livløse ut. Noen flyter et sted ute på sjøen, andre ser ut til å ha blitt skylt opp på land. Tegningen blir mer ubehagelig jo lenger man ser på den, og vekker assosiasjoner til menneskeflukt og drukningsdød. Dette inntrykket forsterkes av at tegningen er fra 2015, året flyktningkrisen slo inn for fullt, og bildet av den lille gutten som ble skylt i land sirkulerte i mediene.  

35842489_10155300701517373_6492718077296246784_nEn lignende ambivalens preger tegningen som henger ved siden av. En person hviler mot, eller svever over en stripete bakgrunn. Hodet er vridd til siden og kroppen mangler både armer og bein. I tegningen er det flere løse gjenstander og kroppsdeler, blant annet en joggesko, og den kan dermed minne om slike gammeldagse papirdukker som barn kunne kle på. Men, det er vanskelig å begripe hva som har skjedd og hvordan det henger sammen. Hvorfor er det for eksempel bare én fot i bildet, men fem forskjellige hender? Tegningen har ikke noe tydelig narrativ, men vekker assosiasjoner til partering av lik og massakrer. Motivet rommer således et uhyggelig alvor, selv om det er enkelt og naivt i streken.

Flere av arbeidene i utstillingen vitner om et sterkt personlig og sosialt engasjement. Konow Lunds langvarige prosjekt ved Bredtveit kvinnefengsel er kanskje det mest åpenbare eksempelet på dette. Kunstneren har i en årrekke holdt tegnekurs for de innsatte hvor de har diskutert spørsmål rundt hverdagen i fengselet og tapet av alt som er utenfor, deriblant hva de savner eller hvor de har lyst å reise. De nyeste tegningene kretser rundt begrepet moral, og her legger man merke til hvor variert oppfattelsen til de innsatte er. En av dem har eksempelvis uttalt at ”moral er reglene som holder samfunnet sammen”, mens en annen mener at ”moralen er død”. Tegningene og utsagnene til de innsatte har i etterkant blitt tolket og tegnet på nytt av Konow Lund, og ser derfor umiddelbart nokså like ut. Det er den samme distinkte streken som går igjen. Det er nærliggende å tenke at denne overføringen skaper en viss distanse, og at den er med på å viske bort skillet mellom innsatt og kunstner.

35686751_10155300695367373_1953677036929155072_nDet som fremstår som utstillingens høydepunkt, Konow Lund Samlingen (2008-), befinner seg i et eget rom i kunsthallens underetasje. Dette er et prosjekt som ble påbegynt i 2008, og som består av en stadig voksende serie med Konow Lunds egne avtegninger av norsk kunst fra 1850-tallet til i dag. Disse danner grunnlaget for hennes personlige kunstsamling, og avbilder alt fra Edvard Munchs maleri Pubertet til Elisabeth Mathisens performance Blue Tongue. På de ulike veggene og på flere store bord er tegningene organisert i større og mindre grupper uten en klar begynnelse eller slutt. Samlingen følger ingen tradisjonelle kronologiske prinsipper, men utforsker sammenhenger på tvers av historien. At alle kunstverkene er tegnet med samme teknikk og i samme format reduserer de mest åpenbare forskjellene mellom dem og skaper en helhet i samlingen. Det er som om de får samme verdi uavhengig av sin opprinnelige kontekst. Sammen fungerer tegningene som en utstilling-i-utstillingen, kuratert av Konow Lund. Man kan gjerne kalle det for et hommage-prosjekt, en hyllest til kunstnere hun setter pris på, men som ikke nødvendigvis er en del av den kunsthistoriske kanon.

Som helhet er Det som blekner i sola en overbevisende og overskuddspreget utstilling. Det er en utstilling man kan tilbringe mye tid i og hele tiden oppdage nye elementer ved. En del av det samme verksutvalget ble riktignok vist ved Henie Onstad Kunstsenter i 2016. Men at det er de mest kjente verkene som blir trukket frem her er imidlertid ikke så overraskende det retrospektive perspektivet tatt i betraktning. Kunsthall Trondheim lykkes dermed i sin presentasjon av et omfattende og rikt kunstnerskap.

 

Lotte Konow Lund, Det som blekner i sola,
Kunsthall Trondheim
Utstillingen står til 2. september 2018



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed