Skriv ut siden

Åttetimersdagen

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (20.11.2012 14:54 | Sist endret: 21.11.2012 09:21)

Konversasjonen er vår eneste og siste instans. Når kunst reduseres til objektsproduksjon uten videre funksjon eller reaksjon, er det på høy tid å ta på seg tankehatten og slå av en real prat.

_MG_9209To kvinner sitter overfor hverandre i hver sin godslige stol og med røde pledd i fanget. En mengde vedkubber ligger utover gulvet og rundt de to. På veggen over dem projiseres en video som viser seks unge mennesker. Alle ser slappe ut og har myggnetting foran ansiktene. De sier ingenting. De sitter også på stoler og stirrer likefrem inn i lokalene: De er også betraktere. Scenen utspiller seg i Galleri Blunk.

Kvinnene snakker ufortrødent: ”Trondheim er en skikkelig kjedelig by”, sier den ene. ”Men den teaterforestillinga Jubileet på Trøndelag Teater var bra, da!”, fortsetter hun, liksom for å korrigere uttalelsen litt. Praten avbrytes tidvis av en operasangers abrupte formaninger fra to små høyttalere på gulvet. Til tross for den aparte presentasjonen av objekter og subjekter i det småhustrige rommet, føles likevel stemningen lun. En fremmed intimitet plasserer meg et sted mellom det usikkert ambivalente og det trygt hjemmekjære. Uavhengig av tilstedeværelse av et eventuelt publikum prater kvinnene, tilsynelatende uberørt, om dette og hint. Om seriøs bruk av humor i kunst, om at det er mer prestisje i å bli kjøpt inn av et museum enn av en rik investor, om en konkurranse der deltagerne måtte spise gress, om stabilt sideleie som overlevelsesgarant og om det at denne performancen skal vare i åtte timer: ”Det er jo liksom en vanlig arbeidsdag”.

Et par timer senere sitter de fortsatt på samme plass, og passiaren veksler fremdeles like uforutsigbart mellom det kunstfaglig relevante, det personlig irrelevante og det poetisk grandiose. Men nå og da begynner det å bli merkbart hvor mye som er blitt sagt dem imellom:

- Hvordan visste du dét?!
- Du sa det jo tidligere i dag!

_MG_9184Etterhvert som mørket faller på, begynner det lille rommet å fylles opp av besøkende. Det knekkes opp pilsbokser og knegges fra tilskuere. Selv om de to samtalende ikke henvender seg direkte til publikum, fortettes likevel følelsen av et samhold. Praten blir kun avbrutt når personene i videoen av og til beveger på seg eller bryter ut i sang, som resiterende blandakor: ”Jord er fast!”, sies det asynkront og repetitivt. Conversation Piece er avhengig av et publikums tålmod og innføling. Ett spørsmål melder seg derfor som fundamentalt i sammenhengen: Er det samtalens flyktige innhold eller samtalens overordnende form som her er det viktigste?

Om man skulle vurdere denne performancen utelukkende ut ifra konversasjonens innhold, ville nok seansen fort fremstå som et uutviklet og lettere terapeutisk prosjekt, der et oppmerksomt og undrende kunstpublikum gis mulighet til å overvære en introvert samtale mellom to kunststudenter, som stundom trigger en sniklyttersk nysgjerrighet (”Vi som er studenter på Kunstakademiet er jo egentlig en del av NTNU, men det merker vi dessverre ikke noe av”) og som av og til føles traurig privat (”Jeg har mensen for tida”).

Det faglige utfallet er her like tilfeldig som samtalens _MG_9066retning. Her ligger risikoen ved Ofstads langtrukne bidrag, men det er samtidig tilfeldigheter som markerer noen av performancens høydepunkter. De mange timene gjør publikummeren stadig mer sensibel for samspillet mellom videoen som er projisert på veggen, den sporadiske operastemmen fra høyttalerne og samtalen som utfolder seg. En felles påvirkning mellom den flytende samtalen, de forskjellige mediespesifikke uttrykkene og tilfeldige hendelser i rommet gjør det i økende grad vanskelig å skille uttrykkene i opplevelsen: Rett etter å ha pratet om flyndrens behov for å se oppover, begynner koret på veggen å synge ”Løp for livet!”. Idet en glad mann lunter inn i lokalet med suppe til de besøkende, begynner koret å synge ”Små fugler! Små fugler!”, lik et tilstedeværende og lengtende hallelujakor. Når Ofstads samtalepartner (Regine Stensæth Josefsen) påpeker at gutten i videoen ser ut til å ha myk og fleksibel hud, rister han fraværende på hodet, som svar.

Conversation Piece henviser både til noe uhåndgripelig (en samtale) og noe håndfast (et stykke). Kunst som objektsproduksjon erstattes her av kunst som hendelse, helt i tråd med performancetradisjonen. Ofstad retter fokus mot samtalen som performativt utgangspunkt og formangivende prinsipp, og det er med dette at performancen kjennes relevant og diskuterende: Når samtalen som kunstnerisk prosess tvinges til å forholde seg til en stereotypisk arbeidsdags forutbestemte varighet, vil mulighetene innskrenkes og overlates til tilfeldighetene. Og det var akkurat idet tilfeldighetene ble aktivert av det regisserte at Conversation Piece var et godt stykke samtale.

Conversation Piece, Ingrid Sofie Ofstad,
10. november 12, Galleri Blunk



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed