Skriv ut siden

Å rekonstruere sannhet

Kommentar Av Gustav S. Borgersen (03.12.2014 11:15 | Sist endret: 03.12.2014 14:01)

Tirsdag 25. november gjestet arkitekt og menneskerettighetsforkjemper Eyal Weizman, tidligere professor ved kunstakademiet i Wien og nåværende avdelingsleder for Goldsmith College’s Center of Research Architecture, Kunstakademiet i Trondheim (KiT). I foredraget ”The Architecture of Public Truth” berørte han to av KiTs fagområder; ”Politics of Memory” og ”Art and Common Space”.

Eyal Weizman at World-Information City Conference- InVisibility, Access and Urban Zoning in Paris, May 2009Weizman har blant annet gjort seg bemerket ved systematisk og in situ å gjennomgå den israelske bosettingen på Vestbredden. Slik viser han hvordan den spredte arkitekturen har form av en nøye planlagt infrastruktur som har det mål for øye å maksimere opplevelsen av undertrykkelse for den palestinske befolkningen og overstyre det palestinske selvstyret.

Slike tema ble behandlet med et gjennomgående kritisk blikk over de neste timene. Spørsmål om sannhet ble snarere til spørsmål om mediert virkelighet, kalkulasjon og økonomi, mens statsmakt oftere ble presentert som maktovergrep og tildekking.

Forskningen har så direkte politiske implikasjoner at ordet etterforskning kan sies å være minst like dekkende, og den blir da også innledningsvis forklart med utgangspunkt i prosjektet «Forensis», der Weizman var én av to kuratorer, som tidligere i år ble vist ved Haus der Kulturen der Welt i Berlin. Forskningsmaterialet denne gang er, i større grad enn arkitektur, bilder av arkitektur og landområder i krigsområder. Metoden i prosjektet var å gjennomgå det medierte nyhetsbildet av krigsruiner (fra grensene mellom Israel og Palestina i vest til Pakistan og Afghanistan i øst), og å systematisere og synkronisere bildematerialet for så å kunne avdekke det han betegner som ’hidden truths’. Slik søker prosjektet å peke på statsorganisert kriminalitet, som systematiske droneangrep mot sivilbefolkningen, overlagte drap utført av militære styrker og okkupasjon støttet av manipulert eller utilstrekkelig dokumentasjon.

Det åpenbarer seg utvilsomt et vanskelig epistemologisk område når målet for en kritisk praksis er å avdekke kriminalitet initiert av et statsapparat, og Weizman definerer dette området som terskelen mellom det åpenbare og det skjulte (’the threshold of detectability’). Denne gråsonen kan blant annet oppstå i krysset mellom flere jurisdiksjoner eller i et område spaltet mellom forskjellige religiøse styresett, oppfatninger og praksiser – kort sagt steder der det vanskelig kan påvises lovbrudd fordi definisjonen av hva som er rett og galt, feil side og riktig side etc. ikke kan forklares i henhold til ett sett bestemmelser. Det oppstår her et juridisk vakuum der urett kan skje uten at det når nyhetsoverflaten. Dette drar veksler på et annet uttrykk – likegyldighetens sone, formulert av den italienske filosofen Giorgio Agamben – som har til hensikt å peke på det tomrommet som oppstår i krigssoner, og som i varierende grad er blitt brukt som utgangspunkt av andre aktivister og kunstnere som en modus operandi.

Weizman, på sin side, illustrerer sin Screen Shot 2014-12-03 at 12.41.21praksis blant annet med et arbeid fra i år, der han og hans samarbeidspartnere samlet all tilgjengelig visuell og auditiv informasjon – alt fra overvåkningskamerabilder til løse fragmenter hentet fra nyhetsreportasjer – i forbindelse med en protest i den palestinske byen Beitunia i mai. Hendelsen, som resulterte i at to tenåringer ble skutt og drept av israelske stryker, ble av okkupasjonsmakten bortforklart som et ulykkestilfelle. Ved å synkronisere det audiovisuelle materialet, komparativt analysere lyden av forskjellige ammunisjonstyper og plassere bildene i en 3D-modellering med eksakte mål av den aktuelle lokasjonen, rekonstruerer Weizman hendelsesforløpet så helhetlig som mulig og viser hvordan det ene av de to dødsfallene var et resultat av en overlagt drapshandling som i ettertid ble tildekket.

Han karakteriserer fremgangsmåten og målet som et ’return of the gaze’, en kritisk visuell praksis der enkeltbildet kun er et fragment, og der det alltid ligger noe utenfor bilderammen, som ikke vises. Bildene må strippes for den eventuelle tilleggsinformasjonen statsapparatet bevisst utstyrer dem med for å innsnevre betrakterens tolkningsmuligheter av bildet, og slik se på informasjonen med et nytt blikk. Slik stiller Weizman spørsmålstegn ved det fotografiske utsnittets sannhet. Det er interessant i denne sammenheng å merke seg at han her undersøker en bildetype som kan karakteriseres som ’dokumentarisk’ (overvåkningskamera, mobilkamera, on site nyhetsbilder) – bilder som på grunn av sin kornete kvalitet og sitt snapshot-preg liksom signaliserer at bildene er usminkete og autentiske. For kort tid siden florerte eksempelvis en video på nettet – nettopp med en slik kornet og håndholdt kvalitet – og som viste en syrisk gutt som angivelig hjalp en jente fra skuddveksling. Denne viste seg, etter utallige nyhetsoppslag og delinger, i virkeligheten å være arrangert. Hvordan Weizman stempler sitt utvalgte empiriske materiale som godkjent forblir ukommentert, et aspekt som i konteksten oppleves som presserende all den tid hans understrekt kritiske metode slik står i fare for selv å fremstå som lett konspiratorisk og ukritisk – i jakten etter ”den virkelige sannheten” bakenfor bildene.

Også bruken av satellittbilder som ledd i et statsapparats bevisførsel for egen uskyld stilles i tvil. Bildeoppløsningen her er eksempelvis en halv kvadratmeter per pixel, mens inngangshullet etter våpenbærende droner – illustrert med et eksempel fra den pakistanske byen Miranshah i april 2012 – kan være så lite som noen få kvadratcentimeter. Weizman påpeker at vi her er ved den nevnte ’the threshold of detactability’: I satellittbildets pixlete overflate avfotograferes krigsforbrytelser uten at de kommer frem i bildet, og dronene, hvis mål var å synliggjøre, brukes nå som middel for å usynliggjøre.

Screen Shot 2014-12-03 at 12.37.57For hvert nye eksempel kommer det tydeligere og tydeligere frem hvordan premisset for ”vellykket” statsorganisert kriminalitet later til å være en grunnleggende forståelse for bildevirkelighet og juridisk virkelighet, og ikke minst møtet mellom disse, hvor smutthullene altså finnes. Weizmans foredrag får slik et slags aktoratsdrag over seg all den tid han stadig søker å motbevise statlig renvasking, ved å underkaste de selvsamme ”bildebevisene” andre innfallsvinkler eller metoder. Han fremholder at en kritisk forståelse av forskjellige virkelighetssfærer er en absolutt forutsetning for en slik praksis. I tillegg til en slik strukturell forståelse fordrer metoden et aktivt blikk der ingen detalj kan gå upåaktet hen.

”Seeing is an act of practice”, gjentar Weizman før han trekker frem en rekke satellitt- og landskapsfotografier fra Nord-Afrika og Midtøsten – hovedsakelig fra grensen mellom statlig kontrollerte områder og ørkenområder der nomadiske folkegrupper, som beduiner, holder til. Disse bildene viser i seg selv lite, men får en fornyet kraft som fortellende medium når de settes sammen som et kronologisk hele: Små endringer over flere år tegner til slutt bildet av en systematisk og langsom utdrivelse av folkegrupper uten tilstrekkelige rettigheter eller mulighet til å forsvare seg mot overgrep. Forensis-gruppens metode kan i så henseende betegnes som en detaljfokusert forlengelse av de velkjente illustrasjonsbildene over den gradvise okkupasjonen av Vestbredden.

I et foredrag som forfekter et kritisk og aktivt blikk, og som nærmest konsekvent stiller offisielle forklaringsmodeller og bruk av bilder i tvil, kunne et ankepunkt mot ’forskningsfunnene’ nettopp ha vært bruken av fotografiet som bærer av sannhet – særlig i en digitaliseringens tidsalder, der bildemanipulasjon utvilsomt er like vanlig som politiske løgner. En rekke fototeoretikere har eksempelvis påpekt hvordan selv det vitenskapelige fotografiet ikke beviser annet enn at en stat har tillagt fotografiet egenskap av å kunne være bevis (kanskje klarest formulert av John Tagg) mens andre har påpekt at et resultat av det iscenesatte fotografiet og digitaliseringens muligheter har resultert i at vi ikke lenger kan regne et fotografi for å være en ”den ytre virkelighetens indeks” (blant annet fremholdt av W.J.T. Mitchell). Men et gjennomgående trekk ved Weizmans foredrag er hvordan han benytter seg av ”fiendens egne bilder” i sin egen bevisførsel. Her er det snarere tale om å rekonstruere et mer sannferdig eller helhetlig bilde med brikker, eller ’fragments of truth’, som er tilvirket av fienden selv.

hkw_Forensis_PK20140313_Anthropozaen_Observatorium_3I tilfellet med de territoriale overgrepene mot beduinene brukes eksempelvis diverse millitærmakters egne planleggingsfotografier som empirisk materiale. Fotografene bak disse strategiske bildene har nettopp benyttet beduinenes egne brønner som geografiske markører i et ellers monotont ørkenlandskap – elementer i landskapet hvis eksistens senere er blitt benektet etter at brønnene er destruert av de samme militærstyrkene.

Det er her tydelig hvordan Eyal Weizman ikke ønsker å representere noen form for korrigerende objektivitet eller upartisk forskningsgruppe. Dette er et aktivt forsøk på å fungere som en systemkritisk stemme eller motstand som opererer med menneskerettighetene som lov og overbygg. Han betegner selv prosjektgruppen som ”experts for the prosecution”.



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed