Skriv ut siden

- Tack för maten!

Intervju Av Marit Aronsson (28.10.2015 09:10 | Sist endret: 28.10.2015 12:05)

Heidi-Anett Haugen och ferdig2Lena Johansen är en konstnärsduo som jobbar med fotografi och sociala relationer. De ställde nyligen ut på det konstnärsdrivna galleriet Third Space i Helsingfors. Varje månad arrangerar de Kunstkantina i Trondheim, ett konstprojekt och tillika en middag för ett begränsat antal gäster, härnäst på Trondhjems kunstforening den 30e oktober. Ur Kunstkantina växer nu fler projekt, t. ex. Kantinekino och Offentlig Bibliotek.

Märit: Berätta om Kunstkantina!

Lena: Heidi-Anett og jeg møter ofte på folk vi syns er interessante, men siden vi sjelden har tid til å bli kjent med alle, så ønsket vi å skape et rom for det. Vi startet derfor Kunstkantina i mars i år, og det som den gang ikke var et uttalt kunstprosjekt. Kunstkantina mimer en kafe, eller en restaurant. Det er et offentlig sted som de fleste har erfaring med. Slik blir maten og møtene som oppstår selve materialet. I begynnelsen var tanken at det skulle være to middager i måneden for å opprettholde kontinuiteten, men det viste seg at det holder med én gang i måneden. Dessuten har vi økt serveringen for 20-25 personer.

Vi har i tillegg to andre prosjekter på gang, og både Offentlig Bibliotek og Kantinekino startet med utgangspunkt i Kunstkantina. Her etterligner vi også noen rammer som allerede finnes i samfunnet, men det skiller seg likevel ut, siden det er en annen kontekst og i mindre gruppe. Atelieret vårt er gjort om til Offentlig Bibliotek hvor man, som navnet tilsier, kan komme å låne bøkene våre, både for å ta med seg hjem og for å sitte å lese dem her. På samme måte som med Kunstkantina så lurer vi på hvordan vi kan tøye kunstbegrepet. Hva det kan være, og hva kan vi bruke det til. Hva kan foregå i et atelier eller i et galleri og fortsatt være kunst? Vi jobber nå mot en utstilling i Stavanger, hvor vi vurderer å ha både Kunstkantina og Offentlig bibliotek. Det er givende for oss om publikum kan bruke tid i galleriet, isteden for å bare haste innom i noen minutter for å konsumere noen bilder, slik vi har inntrykk av at det vanligvis er. I Kantinekino vil vi sette opp et program med visning av ulike kunstvideoer for en liten gruppe mennesker, og servere mat og snakke sammen om det vi har sett.


ferdigkokebokMA: Är det stor skillnad mellan den första Kunstkantina och den senaste?

LJ: Den største forskjellen er at vi har innsett at vi som vertskap selv ikke kan delta på middagene, på lik linje med gjestene. Vi trodde i begynnelsen at vi også skulle kunne sitte ned å spise og prate sammen.


MA: Men det var ju det som ni egentligen ville! Det är ju väldigt ädelt av er, lite som att ge bort en present som man egentligen vill ha själv.

Heidi-Anett: Ja, er ikke det egentlig det fineste man kan gjøre!


MA: Vad är skillnaden mellan en kunstkantinemiddag och samma människor på en middag hemma hos er, t. ex, som inte har den här ramen? Jag har förstått att ni fått endel stamgäster?

LJ: Ja, det er noen som har vært på mange middager, men det er jo alltid en blandet gjeng og flere som ikke kjenner hverandre fra før. Relasjonell kunst får ofte kritikk for at det kun er kunstnere som møter opp på de eventene, og at det er vanskelig å nå personer utenfor den interne scenen. Noe av poenget med prosjektene er jo at de skal være åpne for alle, også for personer som ikke har erfaring med denne typen kunst. Så selv om det nødvendigvis blir en overvekt av folk fra kunstscenen er jeg veldig glad for at det også kommer folk utenfra.

MA: Är det viktigt för er att gästerna faktiskt vet att de är med i ett konstverk?

LJ: Jeg tror nok ikke at folk helt vet eller forstår akkurat det. Vi har ikke vært så tydelig på det, helt enkelt. Det er likevel noen rammer som tilsier at man inngår i en kunstsammenheng. Vi som har invitert dem er jo billedkunstnere og det foregår i et atelierfelleskap. Det står dessuten på Facebooksiden vår at det er et kunstprosjekt. Utover det proklamerer vi det ikke akkurat.

HA: Vi har diskutert hva det betyr å delta uten å måtte forholde seg til hva slags etikett prosjektet har. Det er noe med å være i egne opplevelser. Så kan man heller oppdage settingen senere, for eksempel ved å lese om det eller se det i en ny sammenheng. Hvis vi hadde stått og sagt at "du er nå en del av et kunstprosjekt" så ville det dessuten kunne ha virket hemmende.

MA: Det kanske inte är intressant för projektet att gå utanför den västerländska konstformen? Så fort man kommer utanför den så måste man ju förklara vad det här är, och då kanske det mister sin poäng?

LJ: Det er nettopp det. Hvis vi skal oppleve selv at vi er tilstede i handlingene våre og i prosjektet, så er det viktig for oss at det ikke er et hvilket som helst cateringoppdrag. Det er mye forberedelser, dessuten, og vi har en personlig dialog med hver enkelt av gjestene. En gang ramlet det inn en gruppe der vi ikke visste på forhånd hvilke som kom. Det er klart, det blir ikke helt det samme for oss om gjestene bare tror de er på en hvilken som helst café. Det personlige engasjementet og forholdet vi skaper til og sammen med gjestene er grunnleggende. Det at man kommer inn som individ, og ikke i en gruppe, litt som når man går på en utstilling, ellers. Den tydeligste forskjellen mellom oss og en restaurant er det økonomiske, vi forsøker ikke å tjene noe på Kunstkantina.

Jeg leste forresten en interessant kritikk av interaktive kunstverk igår. Der ble det stilt spørsmål ved på hvilken måte de egentlig kan betegnes å være aktiverende når man forventes å tre inn i en ramme som er så forhåndsbestemt. Vedkommende som skrev det brukte ordet 'interpassiv' om effekten av slike verk, og mente at det er begrenset hvilke reaksjonsmuligheter man kan ha innenfor så små rammer. Slik kan de egentlig beskrives som passive, ikke aktive, handlinger.

camillakantinaMA: Man måste ju känna sig trygg och det kanske är svårt om man får veta att det är konst man är med på, i allafall om man inte är konstnär själv.

LJ: Vi hadde jo to middager i Helsinki nylig, med kun fem gjester på hver middag. Vi hadde leid en leilighet så det var andre rammer, også for oss selv. En av gjestene sa at han følte at han deltok i en performance, da han kom. Vi fikk likevel inntrykk av at han glemte det helt etter at det hadde gått en stund og han slappet bedre av.

HA: Vi har også valgt gjenstandene i rommet med stor omhu, og det bidrar til at man kan føle seg avslappet. Det er ingen tilfeldigheter og ikke noe støy.

LJ: I et gallerirom ønsker man jo at selve rommet skal være nøytralt, sånn at det som stilles ut vises. Sånn er det her også. Hvis vi hadde servert maten på tilfeldige tallerkener og glass ville det kunne være ganske dominerende visuelt. For min del vil jeg at man skal kunne fokusere på det viktige, som jo er maten og samtalen. Når jeg selv kommer til et kunstarrangement som er litt kaotisk organisert så blir jeg selv litt usikker på hva jeg skal gjøre. Det er viktig for oss at det skal være lesbart for deltakerne hva som skal skje.

MA: Jag var på förra middagen, och tänkte på hur medveten jag blev om det jag gjorde, jag satte av tid och gjorde mental plats för det, och blev extra vaken. Jag blev lite ödmjuk inför en vardagssyssla just för att den har den här inramningen.

LJ: Ja, vi ser det jo som en gjensidig investering av tid, at både vi og gjestene gir av tiden vår.

MA: Jag är nyfiken på hur ni gör utvalet, för det känns ju ganska exklusivt att få plats på en middag. Kan man komma på varje middag om man vill?

LJ: Ja, nei. Altså, vi har ikke noenpiknik4 fast regel på det, men om det melder seg på en som ikke har vært med tidligere så vil den personen gå foran noen som har deltatt flere ganger. Det er veldig koselig at folk vil komme flere ganger, og vi vil at de skal kunne gjøre det. Likevel forsøker vi å ta hensyn til middagsdynamikken. Vi følger heller ikke påmeldingslisten slavisk. Det er litt av et puslespill. De fleste oppsøker oss og melder sin interesse gjennom sosiale medier.

MA: Ni samarbetar med andra i Kunstkantina, hur går det till när ni väljer ut dem? Ni har t. ex. andra som lagar maten, en 'kantinekunstner' och 'kantine-dj'...

LJ: Ja, to ganger har vi hatt gjestekokker, både profesjonelle og amatører, og nå, til den 30. oktober, har vi også invitert andre til å forberede maten. Det har foregått noe tilfeldig dette, utifra bekjentskaper vi har, og nye personer vi har møtt gjennom Kunstkantina. Vi er åpen for andre folk sine innspill, og det er ofte noen som kommer med idéer og som kanskje sier at 'jeg har en masse plater og har lyst å bidra med litt musikk en kveld'. Så det blir organisk på den måten.


MA: Hur fungerar det när ni sätter bordsplaceringen?

LJ: Vi ønsker jo at alle skal slappe av og kjenne at de er en del av middagen. Derfor prøver vi å unngå at personer eller grupper med tette relasjoner skal klynge seg sammen. Og, jeg må innrømme at det hender at vi plasserer noen ved siden av hverandre fordi vi tenker at de kanskje har godt av å møtes!

MA: Utifrån sett är det så stor skillnad mellan Screen Shot 2015-10-28 at 08.55.51era fotografier och Kunstkantina. Fotografierna upplevs som ordlösa abstraktioner av en relation, ganska introverta, medan i Kunstkantina handlar det mer om utåtriktat och konkret arbete, arbetsfördelning, verbal planering etc. När började ni samarbeta och vilka olika roller har ni i de olika projekten?

LJ: Vi begynte å samarbeide i 2009, da vi møttes på Det Fynske Kunstakademi i Odense i Danmark. I begynnelsen hadde vi individuelle praksiser ved siden av samarbeidet, og så utviklet det seg til at vi kun jobbet sammen. Det vi lagde ble både godt mottatt og fikk en helt annen energi enn det vi lagde hver for oss. Under masteren på Kunstakademiet her bestemte vi oss for å slutte helt med individuelle praksiser.

MA: Så ni gör inga egna soloprojekt alls?

HA: Jo, jeg skriver, noe jeg har gjort i flere år. Mest poesi. Jeg tok bacheloren ved kunstakademiet i Tromsø da jeg først begynte å skrive. Jeg prøver å få med meg det som er av litterære arrangement her i Trondheim nå og deltok med eget dikt på utstillingen Anonyme forfattere på Blunk under den nystartede kulturfestivalen Ugress.

LJ: Det er vanskelig å si noe om rollefordeling i samarbeidet. Jeg synes at det er vanskelig å gå i gang med fotoarbeidet, mens med Kunstkantina er det bare å hoppe ut i det. Kanskje Kunstkantina reflekterer min energi - jeg er ganske rask til å ta avgjørelser og jobber fort, mens Heidi-Anett bruker mer tid til å reflektere og tenke gjennom ting. Kanskje kan de to prosjektene representere våre ulikheter. Uten å si at dette er min idé og dette er din, fordi vi vet ikke lenger hvem som hadde de til å begynne med.

HA: Ja, av og til syns jeg at det går for fort, og Lena syns det går altfor sakte!

LJ: Det kan av og til være utfordrende, men også fint. Det hadde nok ikke fungert hvis vi var helt like. Det er jo helst i pressede situasjoner at det er ufordrende å samarbeide med andre mennesker. Det skal sies at når vi har fri så prøver vi å unngå hverandre, det er fint å ha avbrekk for å gjøre ting på 'privaten', som vi kaller det.

Screen Shot 2015-10-28 at 08.56.48MA: Ni lägger väl tillrätta för de här mötena, skapar platser där man kan investera tid.. Men hur gör ni med det som faktiskt händer där? Det går ju inte att filma och dokumentera på det sättet. Man kan ju ta stickprover och intervjua folk om hur det har varit, men hur vet ni vad som faktiskt har hänt, vilka möten som ägt rum, allt det som ni lägger tillrätta för? Går det att ta reda på?

LJ: Det var et godt spørsmål som det er vanskelig å svare på... Man ser jo at noen velger å komme. Hva hver og en får ut av det har vi ikke oversikt over. Jeg har sett prosjekter der deltakerne er blitt intervjuet etterpå, som en slags dokumentasjon, men vi har aldri vurdert å gjøre det.

MA: Efter en traditionell utställning så undrar man ju också vad folk sett och upplevt, tänkt på o.s.v., men där frågar man sällan. I projekt som detta ligger det ju mer naturligt att fråga om det har nått sitt mål, och det har det väl när folk väljer att komma. Att ni dessutom utvecklar projekten gör att man blir nyfiken på att hänga med.

LJ: Ja, det håper vi. Og det gjelder oss óg. Hvis vi ikke hadde utviklet prosjektet fra gang til gang og dessuten startet opp Offentlig Bibliotek og Kantinekino ville det kanskje ikke vært like givende å holde på med. Novembermiddagen blir for eksempel litt mindre enn tidligere, og den skal foregå hjemme hos meg. Det var så fint å ha en mindre middag, som dem i Helsinki, fordi da er hele selskapet med i samme samtale, og da får vi også selv mulighet til å sitte ned å spise og snakke!



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed